Barskog
From Wikipedia, the free encyclopedia
Barskog er betegnelsen på skog som for det alt vesentlige består av eviggrønne bartrær, som beholder nåler og klorofyll i nålene om vinteren. Barskogen er et viktig biom som gir næringsgrunnlag for enkelte hjortedyr, eksempelvis elg, som kan fordøye skudd av bartrær vinteren igjennom. Generelt er det biologiske mangfoldet lavt i barskogen. Spesielt granskog er svært tett og slipper lite lys ned til bakken – med den følge at bakken under ofte preges av lite vegetasjon og lavt biologisk mangfold.[1][2]
Barskogene i Norge inngår i det store barskogbeltet eller den boreale barskogsonen som strekker seg fra Stillehavet i sør gjennom Sibir, Russland og Finland til Sverige og Norge i vest. På den andre siden av Atlanterhavet fortsetter barskogbeltet gjennom Canada og nordlige delene av USA. Nord for denne sonen ligger den treløse tundraen og i sør ligger en blandingskog av bar og løv som går over i ren løvskog. Barskogen i Norge utgjør rundt 37 prosent av landets totale areal. Barskogsonen domineres av en rekke bartrearter. I Norge er fire naturlig forekommende arter av bartre, og det er gran og furu som betyr mest.[3] Furu klarer seg i mange lokaliteter og nær over hele Norge. Gran mangler i deler av Troms og de nordligste delene av Finnmark. Gran er det treslaget som har størst økonomisk betydning, og finnes naturlig på Østlandet, Sørlandet, Trøndelag og Nordland nord til Saltfjellet.[4] Furuskogen finnes derimot over hele landet. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det furu som er det naturlige bartreslaget. Granskogen som finnes her i dag er plantet gjennom de siste 100 årene.[3]