From Wikipedia, the free encyclopedia
Arkhe eller arché, gresk ἀρχή, er et ord (ἀρχή) som har betydningen «begynnelse» eller «opprinnelig» eller «første årsak», og «makt». Overført har det betydningen «ytterste underliggende substans». I det greske språket fra den arkaiske perioden (700- til 500-tallet f.Kr.) betegnet arkhe (eller archai) kilden, opprinnelsen eller roten av ting som eksisterer, det som vi dag kaller for urstoffet, den uforgjengelige, uforanderlige og evige ordningen av alle ting.
I antikkens greske filosofi forklarte Aristoteles sin oppfatning av arkhe som elementet eller prinsippet av ting, som selv var upåviselig og uhåndgripelig i seg selv. Anaxagoras foreslo et uendelig antall med ur-emner. Filosofene før Aristoteles, førsokratene, etablerte flere teorier om hva dette «opphavet av alle ting» var. Teoriene om arkhe søkte å svare på hva som la til grunn for den fysiske verden, bevegelse og endring. Tales fra Milet så på vann, Anaksimander tenkte seg àpeiron, Anaksimenes på luft, Pythagoras kan si å ha hatt tall, Heraklit logos, Parmenides «Det Ene», Empedokles de fire elementene og Demokrit tenkte seg atom som arkhe.
I den mytiske greske kosmogonien til Hesiod (700–600-tallet f.Kr.) var opprinnelsen (arkhe) til verdens khaos, et ubegrenset, formløst tomrom som ble betraktet som en guddommelig opphavlig tilstand som alt annet kom fra. Dette er beskrevet som et stort gap uten bunn (avgrunn) hvor røttene og avslutningene til jorden, himmelen, havet og Tartaros var.[1] I orfeuisk kosmogoni produserte den ikke-aldrende Kronos gudevesnene Aither og Khaos, og gjorde i Aither et sølvegg som alt annet kommer fra.[2]
I de mytologiske kosmogoniene i Midtøsten er universet tomt og uten form, og det eneste eksisterende ting forut skapelsen var vannavgrunnen. I den babylonske skapelsesmyten Enuma Elish er den opprinnelige verden beskrevet som et kaos bestående av vann som alt annet kommer fra. Noe lignende er beskrevet i Bibelens Første Mosebok hvor ånden til Gud forflyttet seg opp på den mørke overflaten av vannene.[3]
Ifølge den muslimske Koranen ble alt levende skapt av vann.[4][5]
I den hinduistiske kosmogoni, som er tilsvarende til den i Vedaene, hvor det var ingenting i universets begynnelse, bare mørke. Det selvmanifesterte vesen skape de opprinnelige vannene og plantet sin sæd i det. Fra dette kom det en gyllent egg (Hiranyagarbha), eller en gyllen livmor, og fra dette kom alt annet.[6]
Arven fra gresk mytologi hadde allerede innarbeidet behovet for å artikulere virkeligheten som en helhet, og denne universale impuls var grunnleggende for de første forsøkene på spekulativ teoretisering. Det synes som om at systemet av «vesenet» ble først tenkt visuelt før det ble tenkt abstrakt.[7] I antikkens greske filosofi er arkhe-elementet det første prinsippet av eksisterende ting. Det er betraktet som en varig substans eller natur (physis), enten et eller flere som ble sett på som den første generasjonen av resten av det. Fra dette oppsto alle ting først, og inn i dette utviklet de seg til den endelige tilstand. Denne kilden til eksistens er alltid opprettholdt, slik Aristoteles formulerte det i Metafysikken.[8] Anaximander var den første filosof som benyttet seg av begrepet arkhe for det som forfattere som Aristoteles kalte substratet.[9] Greske filosofer tilskrev arkhe guddommelige egenskaper. Det er substansens guddommelige horisont som utgjør og gir betydning til alle ting.
Tales fra Milet (600–500-tallet f.Kr.) hevdet at det første prinsippet av alle ting er vann, og betraktet det som urstoffet, den substans som inneholdt dens bevegelse og endring. Hans teori ble støttet av observasjon av fukt som gjennomgående i verden og konkluderte sin teori med at jorden fløt på vann. Hans ideer var påvirket av mytologisk kosmologi fra Midtøsten og sannsynligvis av Homers utsagn om at det omgivende Okeanos (havet) er kilden til alle vannkilder og elver.[10]
Tales' teori ble motsagt av hans etterfølger og kjente elev, Anaximander, som merket seg at vann ikke kunne være arkhe ettersom de ikke kunne fremme dens motsetning, ild.[klargjør] Han hevet at ingen av de fire elementene jord, ild, luft og vann kunne være arkhe av samme grunn. Istedet foreslo han eksistensen av ápeiron, som kan oversettes til «det ubegrensede» eller «det ubestemte».[11] En uendelig og ubegrenset substans som ble født fra alle ting, og som alt også ville gå tilbake til.[12] Med sitt begrep ápeiron var Anaximander antagelig påvirket av Hesiods kaos (avgrunn). Forestillingen om en midlertidig uendelighet var kjent for det greske sinn fra fjern oldtid i den religiøse forestillingen om udødelighet, og Anaximanders beskrivelse var således passende for denne oppfatningen. Dette arkhe er kalt for «evig og ualdrende».[13]
Anaximenes, elev av Anaximander, fremmet dog enda en teori. Han gikk tilbake til elementærteorien, men denne gangen foreslo han luft framfor vann som arkhe og tilskrev det guddommelige egenskaper. Han var den første filosof vi kjenner som fremmet en teori om endring og støttet den med observasjon. Ved å benytte seg av to motstående prosesser; fortynning og fortetting (kondensering), forklarte han hvordan luft er en andel i en rekke med endringer. Fortynnet luft blir ild, kondensert luft blir først vind, deretter skyer, regn, jord og stein – i den rekkefølgen.[14][15]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
