etnisk gruppe From Wikipedia, the free encyclopedia
Arikara, egentlig sáhniš (menneskene) eller natara-kó-či (oss selv), var et caddospråklig prærieindianerfolk som levde ved Missouriflodens bredder mellom Fort Berthold og Cheyennefloden. På indianernes tegnspråk ble de kalt maisfolket ved hjelp av en rekke tegn. I dag bor de fleste arikaraer på Fort Bertholdreservatet sammen med mandan og hidatsa. De tre folkene danner der en felles indiansk nasjon, Mandan, Hidatsa, and Arikara Nation.[1]
Befolkningsstørrelsen ble påvirket av de stadig gjentatte koppeepidemier: tre ganger 1771-81, 1837-38, 1855, 1861 og 1866. Meslinger herjet i 1846 og kolera i 1851. Mot slutten av 1800-tallet og frem til 1915 herjet tuberkulosen. Krig var ikke en bidragende årsak til de demografiske forandringene, selv om siouxangripere iblant drepte noen arikara og bidro til kortere sultperioder.[1]
Antagelsene om befolkningens størrelse før 1770-tallets epidemier beveger seg mellom 10.000 og 20.000 mennesker.
De tidligste folkemengdeopplysninger er fra 1795. Mellom 1795 og 1834 kan befolkningen ha vært på 2 – 3000 personer. 1842-1850 var den ikke større enn 1500 personer, noe som i 1855 var falt til ca 600. I 1866 hadde befolkningen tatt seg opp til 1500 personer igjen. Deretter skjedde en stadig nedgang av arikarabefolkningen til 1905, da det bare var talt 379 mennesker. Til 1950 hadde befolkningen nådd 682 personer.[1]
Ved folketellingen i 2000 rapporterte 1316 mennesker at de regnet seg som helt eller delvis arikara.[2]
Arikara er det nordligste språk tilhørende caddofamilien. Det er blitt betraktet som en varietet av pawnee, men under 1900-tallet kunne arikara- og pawneetalende ikke forstå hverandre. På 1700- og 1800-tallet hadde hver arikaraby sin egen dialekt. Disse dialekter dannet to dialektgrupper, en som lignet pawnee og en som var mer avvikende og hadde større likheter med 1900-tallets arikaraspråk.[1]
På 1900-tallet dannet arikara en etnisk og politisk enhet (stamme), men på 1700-tallet utgjorde de et aggregat av caddotalende stammer eller landsbyer. Noen kan ha vært løst forent i en politisk union, mens andre var autonome. En del av de grupper som ble arikara var nærmere etnisk beslektet med pawnee enn med øvrige arikara.[1]
Både arikara och pawnee er blitt satt i forbindelse med den arkeologiske tradisjon som kalles Central Plains Village (900-1450) som hadde sitt utbredningsområde i Kansas og Nebraska. Disse forfedre til arikara og pawnee levde i små spedte landsbyer. Arikaras forfedre flyttet nordover til Nord-Dakota og Sør-Dakota, der de ble forenet med eldre grupper (forfedre til mandan og hidatsa) fra Middle Missouri Village-tradisjonen til en ny arkeologisk tradisjon: Coalescent Village (1450-1650). Som en følger først av krig med grupper til hest og senere også av epidemier ble de små landsbyene konsolidert i større, kompakte og befestigede landsbyer.[1]
Den første dokumenterte kontakten mellom arikara og europeere (franskmenn) fant sted i 1734, men tettere kontakter kom ikke før handelsmenn fra St. Louis på slutten av 1700-tallet begynte å besøke dem hvert år. Før koppeepidemiene 1771-81 bodde arikara i 18 landsbyer, men på slutten av 1700-tallet hadde de overlevende flyttet til to landsbyer i nærheten av Cheyenne Rivers munning i Missouri. Dessuten hadde en liten gruppe flyttet nordover og forent seg med mandanene. I begynnelsen av 1800-tallet da området ble besøkt av Lewis og Clarks ekspedisjon bodde Arikara i tre store byer nær Cottonwood Creeks elvemøte med Missouri. Byen på Ashley Island ble imidlertid forlatt i 1811. Disse byene hadde de overlevende fra 8-10 tidligere grupper eller byer.[1]
Stridigheter mellom pelshandlere og arikara brøt ut i 1823 og arikara drepte 15 amerikanere. Stridighetene vær især motivvert av at arikaraene ikke ønsket at amerikanske pelshandlere skulle få direkte adgang til indianerne ipå de nordlige prærier og dermed forbigå deres egen rolle som mellommenn i pelshandelen.
En militær straffeekspedisjon med 275 soldater under Henry Leavenworth, med 750 siouxkrigere som hjelpestyrker, angrep arikara og beskjøt deres landsbyer med artilleri. Arikara flyktet nordover til mandanene og hidatsa. Arikarakrigen anses som den første amerikanske krig med prærieindianerne.[3]
Etter arikarakrigen inntok arikara en mer fiendtlig holdning til amerikanerne, men de flyttet i 1824 tilbake til Cottonwood Creek og gjenoppbygde de to byene. Der forble de til 1833 da byene ble forlatt på grunn av kopper og trusselen fra siouxene. Så tilbragte arikara noen år i Nebraska nær Skiri Pawnee. I 1836 flyttet de til vestre Nebraska der de levde som bøffeljegere en kortere tid. I 1837 flyttet de atter nordover, nå til Fort Clark. Straks etter at de hadde ankommet dit brøt en ny koppeepidemi ut som tok livet av halvparten av dem. Mandanene som allerede bodde der ble enda hardere rammet, og de få av dem som overlevde, flyttet nordover. Arikara overtok deres by og bodde der til handelsfaktoriet ble nedlagt i 1861.[1]
I 1862-1863 flyttet arikara nordover og fikk bosette seg i Like-a-Fishhook Village, som var blitt grunnlagt av hidatsa i 1845 og dit mandanene allerede hadde flyttet. Der ble i 1870 Fort Bertholdreservatet opprettet, og indianerne ble nå gjenstand for sterkere akkulturasjonstiltak fra det føderale indianerbyråets side. Indianerne ble flyttet ut til småbruk rundt om, og Like-a-Fishhook Village ble forlatt.[1]
Under indianerkrigene etter den amerikanske borgerkrig deltok arikara som indianerspeidere i den amerikanske armé. I slaget ved Little Bighorn var de fleste indianerspeiderne arikara.[4]
Arikaras permanente byer, høyt oppe over Missouris bredder, bestod av 20-50 eller flere jordhus omgitt av palisader. Senhøsten og vinteren ble tilbragt i vinterlandsbyer nede i elvedalene for å unnslippe den bitende prærievinden og for å ha lettere tilgang til brennved og lauvskogsbarken som man vinterforet hestene med. Vinterbyene var enten mindre og tettere kopier av den permanente byen med palisader og alt eller teltleier med tipier. Under vårens bøffeljakt bodde man i telt på prærien.[1]
Kvinnenes hakkebruk var den viktigste næringen. De tre søstre: mais, gresskar og bønner ble dyrket. Ved normale år gav maisavlingen et stort overskudd som kvinnene kunne omsette i handel med omkringliggende folk. Mennene jaktet bison fra vinterbyen. På våren etter at man hadde flyttet opp til den permanente byen og etter at kvinnene hadde plantet grøden, men innen det var høstet, flyttet de fleste ut på prærien for vårens bøffeljakt. Økt trykk fra aggressive siouxer reduserte jaktområdene, og kvinnenes avlinger fikk større betydning.[1]
Arikaralandsbyene var – likesom mandanbyene og hidatsabyene - viktige handelssentra der hakkebrukets overskudd ble byttet med prærieindianernes jaktoverskudd. Arikara formidlet også hester fra comancher og cheyenner til siouxer i nordøst og fra dem forvervet de musketter, gryter og andre europeiske varer som siouxene hadde ervervet fra Hudson Bay Company og American Fur Company. De europeiske pelshandelsmennene ble senere del i dette handelssystemet og store mengder mais ble solgt ved Fort Clark.[1]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
