Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), tidligere Arbeidspsykologisk institutt (API), er et norsk statlig forskningsinstitutt som driver forskning på arbeidsmiljø, organisasjon og ledelse med utgangspunkt i organisasjonspsykologi og andre samfunnsvitenskaper. Det ble etablert i 1964 under navnet Arbeidspsykologisk institutt som et av flere institutter som inngikk i paraplyen Arbeidsforskningsinstituttene, og ble skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet i 1987. Instituttet var egen statsetat direkte underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet frem til 2002, da det ble omdannet til heleid statlig aksjeselskap. Fra 2014 har AFI vært en autonom del av Høgskolen i Oslo og Akershus (fra 2018 Oslomet – storbyuniversitetet), der det er organisert i paraplyen Senter for velferds- og arbeidslivsforskning.[2]
| Arbeidsforskningsinstituttet | |||
|---|---|---|---|
| AFI | |||
| Type | Forskningsinstitutt | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Etablert | 1. januar 1964 (60 år siden) | ||
| Instituttdirektør | Elisabeth Nørgaard[1] | ||
| Hovedkontor | Oslo | ||
| Fokus | Forskning på arbeidsmiljø, organisasjon og ledelse | ||
| Ansatte | 58 | ||
| Nettsted | www.oslomet.no | ||
Instituttet ble etablert 1. januar 1964 under navnet Arbeidspsykologisk institutt med tre faste akademiske stillinger. Psykologen Einar Thorsrud ble i 1966 utnevnt til instituttets første leder. Som navnet antyder var instituttets fokus arbeidspsykologi (også kalt organisasjonspsykologi). Arbeidspsykologisk institutt var en egen statsetat underlagt Kommunal- og arbeidsdepartementet, men inngikk i paraplyen Arbeidsforskningsinstituttene sammen med Yrkeshygienisk institutt (med seksjoner for yrkesmedisin, toksikologi, og yrkeshygienisk seksjon for analyser, samt bibliotek) og Arbeidsfysiologisk institutt, fra 1981 også Muskelfysiologisk institutt. Instituttet delte fellestjenester med disse instituttene. 1. januar 1987 ble Arbeidspsykologisk institutt skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet. De andre instituttene ble omdøpt til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter i 1989 til Statens arbeidsmiljøinstitutt.
AFI var organisert som statsetat direkte underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet frem til 2002. I 2002 ble instituttet organisert som heleid statlig aksjeselskap administrert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Det var diskusjoner om å omdanne det til en stiftelse før Victor Norman bestemte at det skulle bli aksjeselskap. Selskapet ble senere overført til Kunnskapsdepartementet. 20. september 2013 vedtok regjeringen at Arbeidsforskningsinstituttet og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring skulle fusjoneres med Høgskolen i Oslo og Akershus fra 1. januar 2014. En forutsetning for fusjonen var at AFI og NOVA fortsetter å operere under sine egne navn og ha full autonomi og samme arbeidsoppgaver som tidligere. Instituttene ble senere samlokalisert i Forskningsrådets tidligere lokaler i Stensberggata 26.[3]
AFIs oppgave er å utvikle forskningsbasert kunnskap om arbeidsmiljø, organisasjon og ledelse. Instituttets om lag 40 forskere driver tverrfaglig forskning med utgangspunkt i organisasjonsteori og samfunnsvitenskaper. En viktig del av forskningen er oppdragsforskning, blant annet for departementer og statlige etater. Instituttet får også basisbevilgning og prosjektmidler fra Norges forskningsråd. AFI har særlig vekt på anvendt forskning innenfor organisatoriske og psykososiale forhold.
AFIs forskningstradisjon var tradisjonelt nært knyttet til aksjonsforskningen og AFI har stått sentralt i denne forskningstradisjonen internasjonalt.[4] I 1960-årene ble AFI kjent for sine brede forsøksprosjekter i arbeidslivet i samarbeid med LO og Norsk Arbeidsgiverforening, som var sentrale i utviklingen av norsk bedriftsdemokrati og en bedriftskultur der ansatte har stor grad av eget ansvar, og som også fikk stor internasjonal oppmerksomhet.[5] AFIs forskning dannet også grunnlaget for formuleringen av psykososiale rettigheter i Arbeidsmiljøloven av 1977. I mange år var AFIs forskning sentrert rundt fire store programmer: Oljeprogrammet, skipsforskningsprogrammet, skoleforskning og sykehusforskning. Fra 1990-årene stod forskning på organiseringen av offentlig sektor sentralt.[6]
- Bengt Andersen
- Eric Breit
- Cathrine Egeland
- Dag Ellingsen
- Eivind Falkum
- Aina Landsverk Hagen
- Selma Therese Lyng
- Ira Malmberg-Heimonen
- Svenn-Erik Mamelund
- Wendy Nilsen
- Robert Salomon (direktør 1993–2002 og daglig leder 2004–2005)
- Anne Grethe Solberg
- Øystein Spjelkavik
- Arild Henrik Steen (daglig leder 2005–2017)[1]
- Helge Svare
- Christin Thea Wathne
- Knut Fossestøl.
- Anne Marie Berg
- Margunn Bjørnholt
- Jon Frode Blichfeldt (direktør 1986–1989)
- Benedicte Brøgger
- Olav Eikeland (forskningssjef/fungerende instituttleder 2002–2003 og daglig leder 2003–2004)
- Øystein Fossen
- Elisabeth Gjerberg
- Bjørn Gustavsen - instituttsjef 1972–1983
- Øystein Gullvåg Holter
- Thoralf Ulrik Qvale
- Torild Skard
- Jorun Solheim
- Bjørg Aase Sørensen
- Tian Sørhaug (direktør 1989–1993)
- Einar Thorsrud (instituttsjef 1966–1972)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
