grevskap i Nord-Irland i Storbritannia From Wikipedia, the free encyclopedia
Antrim (irsk: Contae Aontroma,[1] betydning «ensom åskam»;[2] ulster-skotsk: Countie/Coontie Antrim [3]) er et grevskap i provinsen Nord-Irland som tilhører Storbritannia. Det ligger nordøst på øya Irland. Tilstøtende til nordøstkysten til innsjøen Lough Neagh dekker grevskapet et område på 3 046 km²[4] og befolkning er for 2021 beregnet til rundt 651 321 innbyggere.[5] Antrim er en av seks tradisjonelle grevskap (counties) i Nord-Irland og ligger innenfor den historiske provinsen Ulster.
| Antrim | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Contae Aontroma (ga) | |||||
 Broen over Six Mile Water i byen Antrim | |||||
| |||||
| Land |  Nord-Irland | ||||
| Konst. land | Nord-Irland | ||||
| Provins | Ulster | ||||
| Ligger ved | Lough Neagh (retning ut fra posisjon: sørvest) Atlanterhavet (retning ut fra posisjon: nord) North Channel (retning ut fra posisjon: øst) | ||||
| Oppkalt etter | Antrim | ||||
| Adm. senter | Antrim | ||||
| Areal | 2 844 km² | ||||
| Befolkning | 651 321 (2021) | ||||
| Bef.tetthet | 217,34 innb./km² | ||||
 Antrim 54°51′54″N 6°16′48″V | |||||
Den tradisjonelle administrasjonsbyen er Antrim, og som grevskapet er oppkalt etter, men den siste perioden før grevskapet mistet sin administrative funksjon i 1970 ble det styrt fra Ballymena. I området ligger Kilroot kraftverk, det største i Nord-Irland. Glens of Antrim er et område bestående av sju daler (glens)[6] og utgjør et isolert, ulendt landskap. Giant's Causeway («Kjempenes gangsvei») et område langs kysten av Antrim med unike formasjoner av rundt 40 000 sorte polygone (de fleste sekskantede) basaltsøyler. Det er nå et listet som en del av UNESCOs Verdensarven.[7] Whiskey-merket Old Bushmills framstilles i landsbyen Bushmills, og omtales i Tom Waits’ sang «Tom Traubert's Blues» (1976).[8] Portrush er et populært feriested ved kysten. Det store flertallet av innbyggerne i Belfast, hovedstaden i Nord-Irland, bor Antrim, mens resten er i grevskapet Down.
Et fylke, Antrim County, i delstaten Michigan i USA er oppkalt etter County Antrim.
.JPG)
En stor del av Antrim er kupert, spesielt i øst, hvor de høyeste fjelltoppe er. Rekkevidden går nordover og sørover, og etter denne retningen er de høyeste punktene Knocklayd 514 m, Slieveanorra 508 m, Trostan 550 m, Slemish 437 m, Agnew's Hill 474 m og Divis 478 m.[9] Innlandsskråningen er gradvis, men på den nordlige bredden ender området i brå og nesten vinkelrette fall, og her finnes følgelig en del av det fineste kystlandskapet i Irland, vidt forskjellig, med sine ubrutte klippelinjer, fra innrykket kystlinje i vest. De mest bemerkelsesverdige klippene er de som er dannet av perpendikulære (loddrett eller vinkelrett på en annen linje eller flate) basaltiske søyler, som strekker seg over mange kilometer, og vises mest slående i Fair Head og den berømte Giant's Causeway, og som er på UNESCO sin liste over verdensarv steder.[10][11]
Fra østkysten stiger åsene øyeblikkelig, men mindre brått, og fordypningene er bredere og dypere. På begge kyster er det flere feriebyer, blant annet Portrush (med kjente golf-forbindelser), Portballintrae og Ballycastle; på øst Cushendun, Cushendall og Waterfoot på Red Bay, Carnlough og Glenarm, Larne ved North Channel og Whitehead på havinnløpet eller bukten Belfast Lough. Alle er noe utsatt for de østlige vindene som er utbredt om våren. Den eneste øya av størrelse er den L-formede øya Rathlin, utenfor Ballycastle, 11 km i total lengde med 2 km maksimal bredde, 7 km fra kysten, og med lignende basaltisk og kalksteinsdannelse som det irske fastlandet. Den er delvis dyrkbar, og forsørger en liten befolkning. Islandmagee er en halvøy som skiller Larne Lough fra North Channel.[12]
Dalene til elvene Bann og Lagan, med de mellomliggende breddene av innsjøen Lough Neagh, danner det fruktbare lavlandet. Disse to elvene, som begge stiger i County Down, er de eneste av betydning. Sistnevnte renner til Belfast Lough, førstnevnte drenerer Lough Neagh, som mates av en rekke mindre bekker. Fiske i Bann og Lough Neagh (spesielt for laks og ål) er av verdi både kommersielt og for sportsfiskere, den lille byen Toome, ved utløpet av elven, er sentrum. Rett under dette punktet ligger Lough Beg, «den lille innsjøen», omtrent 4,5 m lavere enn Lough Neagh.[12]
Det er ukjent når grevskapet Antrim faktisk ble opprettet, men det ser ut til at ett bestemt distrikt bar dette navnet før regjeringstiden til Edvard II av England på begynnelsen av 1300-tallet. Da John Perrot, Lord Deputy av Irland, gjorde Ulster til en administrativ enhet på 1500-tallet, var Antrim og Down allerede anerkjente divisjoner, i motsetning til resten av provinsen. De eldste kjente innbyggerne var mesolittiske jegere og samlere av førkeltisk opprinnelse,[13] men navnene på bydistriktene eller underavdelingene, som antas å ha blitt opprettet på 1200-tallet, har alle keltisk opphav.[12]
I oldtiden tider var Antrim bebodd av et keltisk folk eller stamme kalt Darini,[14] i henhold til geografen Klaudios Ptolemaios, som selv støttet seg kun på annenrangs informasjon fra sitt hjem i romerske Alexandria.
I tidlig middelalder var den sørlige delen av Antrim en del av kongeriket Ulidia, styrt av Dál Fiatach-klanene Keenan og MacDonlevy/McDunlavey; den nordlige delen var derimot en del av irske Dál Riata, som strakte seg inn i det som nå er vestlige Skottland over North Channel. Dál Riada ble styrt av O'Lynch-klanen, som var vasaller av Ulidia. Foruten Ulidia og Dál Riada, var det Dál nAraide fra den sørlige delen av Antrim, og Cruithin, som har et mer uklart opphav, men antagelig knyttet til piktere fra nordlige og sentrale Skottland.[15] Mellom 700- og 1000-tallet ble Antrim også preget av angrep og innflytelsen til ytterligere et rivaliserende folk fra nord, norrøne nordboere og vikinger fra øyene nord og vest for Skottland.[12]
Fjellet Slemish, 437 meter høyt, omtrent 13 km øst for Ballymena, er kjent som stedet hvor sankt Patrick hadde sitt tidligste liv.[12] Ifølge den religiøse tradisjonen var han en slave her i syv år før rømte tilbake til Britannia.[16][17]
På slutten av 1100-tallet ble Antrim underlagt av jarledømmet Ulster, erobret av anglo-normanniske inntrengere. En irsk oppblomstring samlet irsk makt under kampanjen til Edward Bruce i 1315, og etterlot byen Carrickfergus som den eneste betydelige engelske høyborgen i nordlige Irland for en tid. I senmiddelalderen ble Antrim delt inn i tre deler: nordlige Clandeboye, Glynnes og Route. Irsk-normanniske klanen MacQuillan (en anglifisering av Mac Uighilín) var mektige i Route. En gren av klanen O'Neill fra Tyrone (Tír Eoghain) migrerte til Clandeboye på 1300-tallet, og var en maktfaktor der for en tid. Familien deres ble kalt O'Neill Clannaboy. Klanen MacDonnell, en klasse med gallowglass (leiesoldater),[18] var ytterligere en maktfaktor i området Glynn på 1400-tallet.
I løpet av Tudortiden på 1500-tallet forsøkte mange eventyrere fra England og Skottland å kolonisere regionen; mange skotter slo seg ned i Antrim rundt denne tiden.[19] Etter det mislykkede spanske invasjonsforsøket til den spanske armada i 1588, var det mange spanske krigsskip som grunnet dårlig vær forsøkte å komme seg tilbake til Spania ved å seile rundt de britiske øyer og Irland. Utenfor kysten av Antrim var det 24 spanske skip som ble vraket. Det spanske fartøyet «La Girona» ble vraket utenfor Lacana Point ved Giant's Causeway i 1588 med tap av bortimot 1300 menneskeliv.[20]
Islandmagee var siden gammelt av beryktet som et sted for hekseri og trolldom, og var under det irske opprøret i 1641 åsted for en represalier, som hevn for tidligere massakrer av protestanter, mot den katolske befolkningen av det skotske covenanters i Carrickfergus.[12] I mars og september 1711fant Irlands siste hekseprosesser sted mot såkalte «Islandmagee-heksene». Islandmagee hadde rundt 300 presbyterianere av skotsk avstamning på den tiden. En eldre enke etter presbyteriansk minister, Ann Haltridge, døde etter langt sykeleie. Ved hennes begravelse begynte hennes niese, den atten år gamle Mary Dunbar, å vise hva som ble beskrevet som symptomer på «demonisk besittelse». Senere anklaget Mary Dunbar åtte presbyterianske kvinner fra Islandmagee for å bruke hekseri for å angripe henne og tilkalt demoner for å besette kroppen hennes. I den påfølgende rettssaken, til tross for å ha erklært sin uskyld, de åtte kvinnene bel erklært skyldige[21] under den irske loven om hekseri av 1586.[22]
I 1689 under Vilhelmskrigen i Irland var grevskapet Antrim et senter for protestantisk motstand mot styret til den katolske Jakob II av England. Under den pågående krisen greide garnisonen til Jakob II ved festningen i Carrickfergus å avverge et forsøk fra lokale protestanter på å storme den. Etter framrykningen av den kongens hær under Richard Hamilton ble hele grevskapet Antrim brakt under jakobittisk kontroll. Senere på året gjorde en stor militærekspedisjon fra England under marskalk Friedrich von Schönberg landgang ved Belfast Lough og beleiret Carrickfergus med hell. Etter å ha erobret de fleste av de største byene i området, marsjerte de deretter sørover mot Dublin. Offensiven hans stoppet ved Dundalk, hvor han ble konfrontert av en militærstyrke under Jakob II. Han følte ute av stand til å gjenoppta fremrykningen og trakk seg tilbake. Vilhelm av Oranien, den protestantiske utfordreren til Jakob II gjorde Schönberg til syndebukk for manglende framgang i Irland, og tok selv kommandoen. I den påfølgende avgjørende slaget ved Boyne den 1. juli 1690 ble den aldrende Schönberg drept.[23]
Linproduksjon var tidligere en viktig næring i grevskapet. På den tiden produserte Irland en stor mengde lin (irsk: Línéadach Éireannach).[24] Irsk lin er tekstil som er vevet fra eller garn spunnet fra fiber av linplanten (Linum usitatissimum).[25] Lin har vokst i Irland i mange år før utviklingen av landbruksmetoder og et mer egnet egnet klima førte til en konsentrasjon av linproduksjon i nordlige Europa, som Frankrike, Belgia og Nederland. Før den tid ble spinning av bomull av spinnemaskiner, som Spinning Jenny, innført i Belfast av industrimagnatene Robert Joy og Thomas M'Cabe i 1777. Tjuetre år senere ble det anslått at mer enn 27 000 mennesker var ansatt i industrien innenfor 16 km fra Belfast. Belfast var en gang kjent verden over for sin linproduksjon, og kvinner ble ansatt i arbeidet med mønstre på musselin, et svært tynt vevet bomullstekstil.[26][27] Belfast var offisielt linhovedstaden i verden og hadde fått kallenavnet Linenopolis.[28]
Den irske spinneindustrien er i dag stort sett opphørt, og garnet blir i stedet importert fra Øst-Europa og Kina. Firma som Thomas Ferguson & Co Ltd vever fortsatt i Irland, og generelt er de fokusert mot den kostbare enden av markedet.[29]
Statistikk for 2009–2010 viser 1 832 elever som går på de tolv Gaelscoileanna (irskspråklige grunnskoler) og en Gaelcholáiste (irskspråklige ungdomsskoler).[30]
Grevskapet Antrim ble administrert av Antrim County Council fra 1899 til avskaffelsen av grevskapsrådene (county councils) i Nord-Irland i 1973.[31] Den tradisjonelle adminstrasjonsbyen er Antrim. Nylig var Ballymena sete for grevskapsstyret. Fra 1973 ble Nord-Irland delt inn i distrikter, som ble tegnet på nytt i 2015. Grevskapet Antrim er en del av følgende distrikter:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
