![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/16/No-mosque.svg/langno-640px-No-mosque.svg.png&w=640&q=50)
Antijihadisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Antijihadisme eller kontrajihadisme (på engelsk ofte kalt counterjihad) er en politisk bevegelse og ideologi som kan beskrives som islamofob og høyreekstrem.[1] Den har røtter tilbake til 1980-tallet, men fikk først større oppslutning av 11. september-angrepene i 2001.[2] Ideologien eller bevegelsen springer i stor grad ut fra amerikanske og europeiske internettmiljøer. Bevegelsen er preget av konspirasjonsteorier om islamisering av Europa («Eurabia») og beskrives av analytikere som islamofob, høyreradikal, høyreekstremt eller nyfascistisk.[3][4][5][6][7][8] Benjamin Lee konkluderer i sin studie med at fokus på konkrete hendelser snarere enn åpenlys gjengivelse av konspirasjonsteorier dominerer til daglig i antijihadistiske publikasjoner.[9] I sin mildeste form prøver kontrajihadisme å bekjempe og sette lys på radikal islamisme. I sin mer ekstreme form er kontrajihadisme i opposisjon til muslimsk innvandring og islam generelt. Deler av bevegelsen er proisraelsk fordi Israel anses som vestens siste utpost blant barbarene. Interessen for Israel skyldes blant annet at landet anses som ufordervet av den europeiske kulturrelativismen og selvhatet etter kolonitiden.[10][11] Antijihadismen er preget av apokalyptiske forestillinger ved at islam og muslimer fremstilles en eksistensiell trussel mot vesten.[12]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/16/No-mosque.svg/640px-No-mosque.svg.png)
Ifølge Toby Archer, en ekspert på politisk ekstremisme og terrorisme, blander antijihad-bevegelsen legitime spørsmål om jihadinspirert terrorisme med «langt mer komplekse politiske spørsmål om immigrasjon til Europa fra muslimske land. Den hevder at det er en trussel ikke bare fra terror utført av muslimske ekstremister, men også fra islam i seg selv. Derfor anses alle europeiske muslimer som en trussel».[13]
Et av de sentrale fora for bevegelsen er bloggen Jihad Watch. Anders Behring Breiviks terrorhandlinger var basert på antijihadistiske ideer. Breivik var opptatt av blant andre Peder Are Nøstvold Jensen (Fjordman), Bat Ye’or, Robert Spencer, Pamela Geller, Bruce Bawer og Geert Wilders.[14][5][6][15][16] Breivik sendte sitt «manifest» til over 1000 antijihadister før han gjennomførte terrorhandlingene. Breiviks perspektiv og ordbruk er utbredt blant antijihadister, men de fleste tar avstand fra voldsbruk. I den moderate enden av det antijihadistiske spekteret er en del konservative som ikke tror på en konspirasjonsteorien om islamisering av Europa. Disse konservative mener at ved å være naive og ikke handle kan Europa være sårbart for islamisering. Eksempler er den britiske politikeren Michael Gove og forfatteren Douglas Murray.[11] Robert Spencer og Pamela Geller har tjent seg rike på sin antijihadistiske virksomhet.[6] Andre kjente antijihadister er Lars Hedegaard, Paul Beliën, Mark Steyn og Elisabeth Sabaditsch-Wolff. Niall Ferguson, Oriana Fallaci, Christopher Hitchens og Douglas Murray beskrives som islamofobe intellektuelle.[17]