From Wikipedia, the free encyclopedia
Alice i Eventyrland (engelsk Alice's Adventures in Wonderland) er ei barnebok fra 1865 av den engelske forfatteren Lewis Carroll (1832–1898).
| Alice i Eventyrland | |||
|---|---|---|---|
 Illustrasjon av John Tenniel til førsteutgaven fra 1865. | |||
| orig. Alice's Adventures in Wonderland | |||
| Forfatter(e) | Lewis Carroll | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Tilblivelse | 1862 | ||
| Sjanger | Barneroman, eventyr, nonsenslitteratur | ||
| Utgitt | 1865 | ||
| Illustratør(er) | John Tenniel | ||
| OCLC | 1023201734 | ||
Boka beskriver piken Alices opplevelser i et forvirrende og ulogisk bakvendtland, der mange av figurene er basert på spillkort. Sammen med oppfølgeren Gjennom speilet (1871) regnes boka som et mesterverk i sjangeren «drømmelitteratur»; bøkene viser gjennom språk og innhold at drømmene har sin egen absurde logikk. Bøkene om Alice illustrerer også den engelske sansen for nonsenslitteratur, med ordspill, parodier og elegant tull.
Bakgrunnen for boka er forfatterens vennskap med familien Liddell, og deres datter Alice. Boka er filmet flere ganger, blant annet en Disney-tegnefilm fra 1951: Alice i Eventyrland.
_-_c03757_07.jpg)
Charles Lutwidge Dodgson – som var Carrolls egentlige navn – hadde siden 1855 undervist i matematikk ved Christ Church College, University of Oxford. Bokas hovedperson har navn etter Alice Liddell (1852–1934)[2], som var datter av Henry George Liddell. Liddell kom til Christ Church i 1856 som ny dekan.
Det er en vanlig forestilling at Carroll fortalte historien til den da tiårige Alice og hennes to søstre under en båttur på Isis, som Themsen kalles i Oxford, 4. juli 1862.[3][4] Et nærmere studium av Carrolls dagbøker, og en vurdering av den komplekse fortellingen med flere episke forløp og episodiske scener, tyder imidlertid på at fortellingen bare ble påbegynt denne dagen, og at den muntlige førsteutgaven av fortellingen ble utviklet gjennom flere møter mellom Carroll og barna.[5]
Han skrev senere ned historien på Alices oppfordring; først som en håndskrevet julegave til Alice i 1864 – da med tittelen Alice’s Adventures Under Ground. Boka ble deretter utgitt 4. juli 1865, nøyaktig tre år etter båtturen. Tyve år senere, i 1885, ble også den håndskrevne julegaveversjonen utgitt, som faksimile.[1][6]
Forholdet mellom Carroll og den tyve år yngre Alice har vært gjenstand for stor interesse, med mange spekulasjoner og hypoteser.[6][7]
I rammefortellingen sitter Alice og den eldre søsteren hennes ved elvebredden. Alice sovner, og drømmer at en kanin løper forbi. Kaninen ser på klokka og beklager seg over at han er sent ute. Alice følger etter kaninen ned i et hull i bakken. Herfra består historien av en serie, underlige, episodiske hendelser.
Hun faller, og kommer til et rom med mange ulike dører. Her drikker hun for å krympe og spiser for å vokse. Når hun kommer gjennom ei dør, begynner hun, i andre kapittel, å gråte slik at tårene skaper en oversvømmelse. Når vannet tørker opp møter hun i tredje kapittel mange ulike dyr og fugler på stranda. I fjerde kapittel forveksler kaninen Alice med en kammerpike, og sender henne for å hente dronningens hansker. Hun går inn i et hus, og begynner å vokse igjen.
I femte kapittel møter Alice en blå larve som røyker vannpipe. Larven gir henne biter av sopp som får henne til å vokse og krympe. I sjette kapittel befinner Alice seg i et kaotisk kjøkken; en baby som hun skal passe forvandler seg til en gris. Hun møter Cheshirekatten og blir ledet videre. I syvende kapittel er hun i hattemakerens teselskap.
I åttende og niende kapittel spiller Alice krokket hos dronningen, og alt blir kaotisk og komplisert. I tiende kapittel danser hummerne kvadrilje, og Alice blir ført til domstolen. Den absurde rettssaken opptar kapittel 11 og 12. Da Alice blir angrepet av dronningens soldater utbryter hun «dere er bare en kortstokk,» og våkner fra drømmen.
Fortellingen inneholder en rekke ordspill, logiske snarer, tilsynelatende selvmotsigelser, enkle matematikknøtter og tallforvrengninger; som når tre datoer blir summert, og svaret oppgitt i pund og pence.[8]
Flere kjente dikt fra samtiden blir forvrengt og parodiert i boka.[7]
Historien har vært gjenstand for mange ulike tolkninger, og inneholder også potensial for ulike innfallsvinkler. Den sees som en kommentar til sin viktorianske samtid, den oppfattes som en skildring av rusmidler og ulike bevissthetsnivåer[9], religiøse symboler, freudianske symboler, språk, logikk og semantikk og dertil matematikk.[7]
Boka brøt med tidligere barnelitteratur ved at den først og fremst ser ut til å være skrevet som underholdning, uten noen åpenbar oppdragende hensikt.[10][11][12]
Historien, og Alices spørsmål til dem hun møter, kan forstås som en inngående undersøkelse av samtidens former for sosial adferd, språk og fornuft.[10] Motsatt kan også de mange spørsmålene Alice må besvare oppfattes som en invitasjon til fortrolighet mellom forfatteren og den faktiske Alice Liddell.[10] Historien kan også forstås som problematisering og forvansking av roller og relasjoner mellom voksne og barn: voksne opptrer adsurd og uforutsigbart, mens Alice påtar seg omsorgsoppgaver og ansvar.[10]
Alice veksling mellom liten og stor kan sees som en tematisering av alminnelige prepubertale opplevelser; «Carroll caught tht confusion of growing up, changing size and identity, and coming to terms with self and death and sexuality.»[7]
Sammen med oppfølgeren Gjennom speilet (1871) regnes boka som et mesterverk i sjangeren «drømmelitteratur»; bøkene viser gjennom språk og innhold at drømmene har sin egen absurde logikk.[13] Dialogen mellom Alice og personene hun møter kan, til tross for sitt preg av nonsens, også oppfattes som et maktspill.[14][15]
I 1871 gav Carroll ut oppfølgeren Gjennom speilet (Through the Looking-Glass, and What Alice Found There). Mens Alice har kortstokken som et gjennomgående tema, er Gjennom speilet er basert på et parti sjakk, spilt på et gigantisk brett. I 1885 ble den første håndskrevne versjonen utgitt i faksimile, med Carrolls egne tegninger. I 1890 utkom en forkortet versjon for yngre lesere. Et utvalg av Tenniels illustrasjoner var fargelagt for denne utgaven.
Alice i Eventyrland ble første gang dramatisert av Henry Saville Clark i 1886, i samarbeid med forfatteren.[16]
Tony Goldschmidts artikkel «Alice in Wonderland Psycho-Analysed»[17] fra 1933 var opprinnelig en parodi på psykoanalysen, men den ble fulgt av senere studier som utdypet denne lesemåten av boka.[18][19]
Flere illustratører har laget sin versjon av Alice, blant dem Arthur Rackham (1907),[20] Willy Pogany (1929), Mervyn Peake (1946), Ralph Steadman (1967), Salvador Dalí (1969), Graham Overden (1969), Max Ernst (1970), Peter Blake (1970), Tove Jansson (1977)[21], Anthony Browne (1988)[22][23], Tony Ross (1992), Helen Oxenbury (1999), Lisbeth Zwerger (1999) og Yayoi Kusama (2012)[24].
Boka er filmet om lag førti ganger[16], først i 1903 av Cecil Hepworth and Percy Stow.[25] Særlig kjent er Walt Disneys tegnefilm Alice i Eventyrland. I 2010 produserte Disney en ny versjon av Alice i Eventyrland i Tim Burtons regi.[26][27]
Bare seks eksemplarer er kjent fra førsteopplaget. 1998 ble ett eksemplar solgt for 1,5 millioner dollar, noe som er auksjonsrekord for en barnebok.[28]
En skulpturgruppe av José de Creeft med Alice og andre figurer fra boka ble reist i Central Park i 1959.[29]
Boka blir sitert eller henvist til i mange ulike kunstverk; både litteratur, musikk, og bildekunst: for eksempel i filmene Matrix og Wes Cravens The People Under the Stairs (1991), sangen «White Rabbit» av rockebandet Jefferson Airplane og Alice Coopers album Goes to Hell (1976). Noen litterære referanser finnes i H.P. Lovecrafts novelle «The trap» (1931), i Stephen Kings Ondskapens hotell (1977), i Batman-tegneseriene og i Victoria Holts Fruen til Mellyn (1960).[30] I Alan Moores erotiske tegneseriealbum Lost girls (2006) møtes Alice, Dorothy fra Trollmannen fra Oz og Wendy fra Peter Pan. Sykdommen Alice i Eventyrland-syndrom har fått navn etter boka.
I forbindelse med 150-årsjubileet i 2015 var det utstillinger på V&As avdeling V&A Museum of Childhood og på British Library; det ble også utgitt minnefrimerker og satt opp nye teateroppsetninger.[31]
Boka er oversatt til norsk flere ganger[16]: først av Margrethe Horn som Else i Eventyrland i 1903. Zinken Hopp nyoversatte den i 1946. Den første utgaven av Hopps oversettelse het Else i Eventyrland, men fra 1979-utgaven heter den Alice i eventyrland.[32] Alf Prøysen oversatte i 1953 og 1954 to bildebøker, Alice i Drømmeland og Alice i Blomsterland i serien Tidens gullbøker, basert på Disneyfilmen. Annie Riis oversatte boka i 1990 til Anthony Brownes illustrasjoner.[23] Arne Ruste oversatte i 2003 til Helen Oxenburys illustrasjoner.[33][34] Sigrun Anny Røssbø oversatte boka til nynorsk i 2003 som Alice på eventyr under jorda.[34][35] Oversettelsene til norsk behandler diktene ulikt: Hopp og Røssbø erstatter diktene med parodier på norske dikt og sanger, mens Ruste oversetter Carrolls engelske parodier.[16][34]
Klaus Hagerups dramatisering av boka ble satt opp på Den Nationale Scene i 1969 og på Nationaltheatret i 1971 med tittelen Alice i underverdenen.[36] Per Olav Sørensens dramatisering etter Rustes oversettelse ble satt opp på Den Nationale Scene i 2005.
Tor Åge Bringsværds skuespill Alice lengter tilbake fra 1970 handler om barns møte med en forskrudd verden, og lengselen tilbake til en bedre verden, en eventyrverden.[37][38] Historien ble utgitt som bildebok i 1983 med Judith Allans illustrasjoner.
I 2019 hadde Nationaltheatret urpremiere på Alice i Vidunderland av Mads Bones og Kyrre Havdal (musikk), regi: Mads Bones. Forestillingen var en fri tolkning av Alice i Eventyrland.[39]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
