Alemanner
From Wikipedia, the free encyclopedia
Alemanner[1] (alamanni, allemanni etc) var opprinnelig en allianse av germanske stammer som var lokalisert ved de øvre delene av elven Main i dagens Tyskland. En av de tidligste referansene til dem er tilnavnet Alamannicus som antagelig ble gitt til Caracalla, som hersket over Romerriket i tiden 211–217 e.Kr. og som hevdet å være den som beseiret dem.[2]
Denne alliansens vesen og deres tidligere stammetilknytning har forblitt ukjent. Alliansen var aggressiv i sin natur og angrep den romerske provinsen Germania Superior (området i vestlige Sveits, franske Jurafjellene, og regionene ved Alsace og sørvestlige Tyskland) når den kunne. Generelt fulgte disse stammene mønsteret til andre germanske stammer som frankerne, den første germanske stammealliansen, som hadde stoppet romerne fra å trenge inn nord for nedre delen av elven Rhinen og deretter invaderte den romerske provinsen Germania Inferior.
Fra det første århundret hadde Rhinen blitt grensen mellom romerske Gallia og stammefolkene i Germania. Germanske folk, keltere og stammer av blandet keltisk-germansk tilhørighet, hadde bosatt seg langs begge breddene av elven. Romerne delte disse områdene inn i to distrikter, Germania Inferior og Germania Superior, som lå henholdsvis langs nedre (nordlige) og øvre (sørlige) Rhinen.
Øvre Germania omfattet regionen mellom øvre Rhinen og øvre Donau (området Svartskogen (Schwarzwald) var større den gang enn i dag). Romerne kalte dette for Agri Decumates (det vil si «Decumates-territoriene»), et navn av ukjent opprinnelse. En del forskere har oversatt uttrykket som «de ti kantoner»[3], men hvilke kantoner og hvilken eksistens er ikke kjent.
Den befestede grensen til området rundt Germania Superior ble kalt for Limes Germanicus. Alemanniske krigere krysset hyppig limes og angrep Germania Superior og dro videre inn i Agri Decumates. Som et forbund, fra 400-tallet, bosatte de seg i Alsace og ekspanderte inn i det sveitsiske mellomlandet (Mittelland), foruten også deler av hva som i dag er Bayern og Østerrike, og nådde dalførene i Alpene på 700-tallet.
Ifølge Historia Augusta var forbundene på 200-300-tallet fortsatt kalt Germani. Proculus (død ca. 281), en keiserusurpator i 280, utledet en del av sin popularitet i Gallia takket være vellykkede geriljaangrep mot alemannene. Alemannene ble deretter en nasjon, Alemannia, som var tidvis uavhengig, men oftere underlagt av frankerne. På fransk ble navnet for Tyskland og det tyske språk til Allemagne og allemand, på portugisisk Alemanha, alemão, og på spansk Alemania, alemán, og er alle disse tilfellene avledet fra denne tidlige germanske nasjonen. Persisk og arabisk har også betegnet tyskere som Almaani og Tyskland som Almaania. På tyrkisk er tysk Alman og Tyskland Almanya.
Regionen til alemannene var alltid noe utflytende og besto av et antall ulike distrikter, noe som reflekterer deres blandede opprinnelse. I tidlig middelalder var dets områder delt mellom Strassburg bispedømme, som dateres fra rundt 614, området Augsburg fra 736, Mainz bispedømme fra 745 og av Basel fra 805. Dets særegne lover ble kodifisert under Karl den store som hertugdømmet Alemannia i Schwaben. I dag er etterkommerne av alemannene delt mellom deler av fire nasjoner: Frankrike (Alsace), Tyskland (Schwaben og deler av Bayern), Sveits og Østerrike, og den tysk som tales i disse områdene har særegne, regionale dialekter den dag i dag.