From Wikipedia, the free encyclopedia
Alain Delon (1935–2024) var en fransk skuespiller. Han fikk tidlig stjernestatus; som 23-åring ble han sammenlignet med skuespillere som Gérard Philipe, Jean Marais og James Dean. Han ble av og til kalt den mannlige Brigitte Bardot. Opp gjennom årene arbeidet Delon med flere kjente regissører; Luchino Visconti, Jean-Luc Godard, Jean-Pierre Melville, Michelangelo Antonioni og Louis Malle. Delon hadde sin storhetstid i 1960- og 1970-årene.
| Alain Delon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Alain Fabien Maurice Marcel Delon 8. nov. 1935[1][2][3][4]  Sceaux[5][4][6] | ||
| Død | 18. aug. 2024[7][8][4] (88 år) Douchy-Montcorbon[9][4] | ||
| Beskjeftigelse | Manusforfatter, filmregissør, teaterskuespiller, filmskuespiller, filmprodusent, fjernsynsskuespiller, produsent, sanger, skuespiller, regissør, skribent | ||
| Utdannet ved | École Jeannine Manuel | ||
| Ektefelle | Nathalie Delon (1964–1969) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: La Ville-aux-Clercs) | ||
| Partner(e) | 10 oppføringer
Brigitte Auber (1956–1956)
Michèle Cordoue (1957–1957) Romy Schneider (1958–1963) Nico (1961–1961) Dalida (1962–1962) Nathalie Delon (1962–1964) Maddly Bamy (1968–1971) Mireille Darc (1968–1982) Anne Parillaud (1981–1986) Rosalie van Breemen (1987–2001) | ||
| Far | Fabien Delon | ||
| Mor | Édith Delon | ||
| Søsken | Jean-François Delon (familierelasjon: younger paternal half-brother) | ||
| Barn | Christian Aaron Boulogne (mor: Nico) Anthony Delon Anouchka Delon Alain-Fabien Delon | ||
| Nasjonalitet | Frankrike (1935–2024) (avslutningsårsak: død)[10] Sveits (1999–2024) (avslutningsårsak: død, årsak: naturalisering)[11] | ||
| Gravlagt | château de la Brûlerie (2024–) (Douchy-Montcorbon)[12][13] | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (2005)[14]
Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres 3. klasse av Ukrainas fortjenstorden (2023)[15] Médaille commémorative de la campagne d'Indochine Kommandør av Alaouite-ordenen (2003)[16] César for beste mannlige hovedrolle (1985) (for verk: Notre histoire)[17] César-prisen (1985) Goldener Ehrenbär (1995) Palme d'honneur (2019) Gullbjørnen (1995) | ||
| Aktive år | 1957–2012 | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Alain Delons foreldre ble skilt da han var fire år gammel, og etter en tid i fosterhjem ble han plassert på en katolsk pensjonatskole. Den vanskelige oppveksten kom til å prege ham hele livet. Etter å ha blitt utvist fra flere skoler ble han til slutt slakterlærling hos sin stefar.
Som fjortenåring fikk han en liten rolle i en kortfilm som faren til en kamerat laget. Samme år rømte han hjemmefra; han hadde tenkt seg til Chicago, men ble pågrepet i Bordeaux.
Han vervet seg til det franske marinekorpset da han var sytten år gammel, og der fikk han utdannelse som radiooperatør. Det ble oppdaget at han hadde stjålet materiell, og marinen ga ham valget mellom å slutte eller å forlenge tjenestetiden fra tre til fem år. Han valgte det siste, og tjenestegjorde som fallskjermjeger i Indokina under slaget ved Dien Bien Phu i 1954. Også i Indokina ble han tatt for tyveri – denne gangen hadde han stjålet en militærjeep og deretter satt seg fast i en vannførende grøft. Dette medførte at han ble fratatt radiooperatørlisensen og avskjediget fra marinen. Tyveårsdagen sin tilbragte han bak lås og slå.
Da han kom tilbake til Frankrike var han full av sinne, som han rettet mot foreldrene fordi de hadde latt ham dra til Indokina. Ettersom han hadde vervet seg frivillig og var under myndighetsalderen hadde han ikke kunnet dra om foreldrene hadde sagt nei. Han kuttet alle bånd til dem, og bestemte seg for å klare seg på egenhånd – samtidig ante han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han skaffet seg diverse tilfeldige jobber, blant annet som lastearbeider i Les Halles i Paris, og fikk husly og venner blant prostituerte, gigoloer og gangstere i det lurvete miljøet rundt Pigalle på Montmartre.
Han var muskuløs og hadde et vakkert, uskyldsrent ansikt, og mye takket være sitt fordelaktige ytre klarte han etter hvert å få foten innenfor i filmbransjen.
Han filmdebuterte i 1957. Hans gjennombrudd som skuespiller kom i 1960 da den italienske filmregissøren Luchino Visconti ga ham en hovedrolle i den anerkjente filmen Rocco og hans brødre. Snart var han en av Frankrikes mest populære filmskuespillere og gjorde også en internasjonal karriere, først i romantiske roller, senere for det meste i gangsterfilmer.
Han fikk sveitsisk statsborgerskap i 1999, og selskapet som selger produkter med hans navn, har base i Genève.
I 1985 ble han tildelt César-prisen i kategorien «Beste mannlige skuespiller».
| År | Tittel | Rolle | Regissør | Notat |
|---|---|---|---|---|
| 1949 | Le rapt | gangster | Olivier Bourguignon | kortfilm |
| 1957 | Siste oppgjør | Jo | Yves Allégret | |
| Ung og fordervet | Loulou | Marc Allégret | ||
| 1958 | Tilgi meg Christine | Franz Lobheiner | Pierre Gaspard-Huit | |
| 1959 | Svake kvinner | Julien Fenal | Michel Boisrond | |
| Le chemin des écoliers | Antoine Michaud | Michel Boisrond | ||
| 1960 | Het sol | Tom Ripley | René Clément | |
| Rocco og hans brødre | Rocco Parondi | Luchino Visconti | ||
| 1961 | Quelle joie de vivre | Ulysse Cecconato | René Clément | |
| Les Amours celebres | Albert III, hertug av Bayern | Michel Boisrond | ||
| 1962 | Feber | Piero | Michelangelo Antonioni | |
| Die Rote | passasjer i Venezia | Helmut Käutner | ikke oppført på rollelisten | |
| Vi er alle syndere | Pierre Messager | Julien Duvivier | ||
| 1963 | Leoparden | Tancredi Falconeri | Luchino Visconti | |
| Kupp i Cannes | Francis Verlot | Henri Verneuil | ||
| Carambolages | Monsieur Lambert | Marcel Bluwal | ikke oppført på rollelisten | |
| 1964 | Den sorte tulipan | Julien de Saint Preux / Guillaume de Saint Preux | Christian-Jaque | |
| Kattene | Marc | René Clément | ||
| L'amour à la mer | skuespiller | Guy Gilles | ||
| Desertøren | Thomas Vlassenroot | Alain Cavalier | også produsent | |
| Den gule Rolls Royce | Stefano | Anthony Asquith | ||
| Le journal d'un combat | (ingen) | Guy Gilles | kortfilm, produsent | |
| 1965 | Engang tyv... | Eddie Pedak | Ralph Nelson | |
| 1966 | Helter uten mål | Captain Philippe Esclavier | Mark Robson | |
| Heia Texas | Don Andrea Baldazar | Michael Gordon | ||
| Brenner Paris? | Jacques Chaban-Delmas | René Clément | ||
| 1967 | Eventyrerne | Manu Borelli | Robert Enrico | |
| Leiemorderen | Jef Costello | Jean-Pierre Melville | ||
| Den djevelske plan | Pierre Lagrange / Georges Campo | Julien Duvivier | ||
| 1968 | Spirits of the Dead (fransk: Histoires extraordinaires) |
William Wilson | Louis Malle | |
| Piken på motorsykkelen | Daniel | Jack Cardiff | også produsent | |
| Farvel min venn | Dino Barran | Jean Vautrin | ||
| Ho! | mann på flyplass | Robert Enrico | ikke oppført på rollelisten | |
| 1969 | Svømmebassenget | Jean-Paul Leroy | Jacques Deray | |
| Jeff | Laurent | Jean Vautrin | også produsent | |
| Sicilianerklanen | Roger Sartet | Henri Verneuil | ||
| 1970 | Borsalino | Roch Siffredi | Jacques Deray | også produsent |
| Sortie de secours | (ingen) | Roger Kahane | produsent | |
| Den røde sirkel | Corey | Jean-Pierre Melville | ||
| Madly | Julien Dandieu | Roger Kahane | også produsent | |
| Crève patron, crève tranquille | leiesoldat | Jacques Deray og Piero Schivazappa | ikke fullført | |
| 1971 | Fantasia chez les ploucs | A caïd | Gérard Pirès | ikke oppført på rollelisten |
| Doucement les basses | Simon Médieu | Jacques Deray | også produsent | |
| La planète des hommes | (ingen) | Bob Elia and Jean-Marie Périer | kortfilm, produsent | |
| Rød sol | Gauche | Terence Young | ||
| Skjulestedet ved broen | Jean Lavigne | Pierre Granier-Deferre | ||
| 1972 | Det var en gang en purk | mann som ringer på | Georges Lautner | ikke oppført på rollelisten |
| Mordet på Trotskij | Frank Jackson | Joseph Losey | ||
| La prima notte di quiete | Daniele Dominici | Valerio Zurlini | også produsent | |
| Skitne penger | Commissaire Édouard Coleman | Jean-Pierre Melville | ||
| 1973 | Sjokkbehandling | Doctor Devilers | Alain Jessua | |
| Scorpio | Jean Laurier | Michael Winner | ||
| Les granges brûlées | Judge Pierre Larcher | Jean Chapot | ||
| Hevn | Tony Arzenta | Duccio Tessari | også produsent | |
| Løslatt på prøve | Gino Strabliggi | José Giovanni | også produsent | |
| 1974 | La Race des seigneurs | Julien Dandieu | Pierre Granier-Deferre | |
| Kyss før døden | Marc Rilson | Georges Lautner | også produsent | |
| Borsalino & Co. | Roch Siffredi | Jacques Deray | også produsent | |
| 1975 | Zorro | Don Diego de la Vega / Zorro | Duccio Tessari | |
| Duell i Paris | Roger Borniche | Jacques Deray | også produsent | |
| Ensom ulv | Hugo Sennart | José Giovanni | også produsent | |
| 1976 | Monsieur Klein | Robert Klein | Joseph Losey | også produsent |
| Comme un boomerang | Jacques Batkin | José Giovanni | også produsent og manus | |
| 1977 | Banden | Robert | Jacques Deray | også produsent |
| Armageddon | Doctor Michel Ambroise | Alain Jessua | også produsent | |
| Mannen som alltid hadde det travelt | Pierre Niox | Édouard Molinaro | også produsent | |
| To Kill a Rat | Xavier Maréchal | Georges Lautner | også produsent | |
| 1978 | Attention, les enfants regardent | "The Man" | Serge Leroy | også produsent |
| De lange knivers natt | (ingen) | Martyn Burke | produsent | |
| 1979 | Airport ’80: Concorde | Captain Paul Metrand | David Lowell Rich | |
| Le toubib | Jean-Marie Desprée | Pierre Granier-Deferre | også produsent | |
| 1980 | Døden er mitt våpen | Michel Gerfaut | Jacques Deray | også produsent og manus |
| Teheran 43 | Inspector Georges Foche | Aleksandr Alov og Vladimir Naumov | ||
| 1981 | En gang purk – alltid purk! | Choucas | Alain Delon | også produsent, regi, manus |
| 1982 | Sjokket | Martin Terrier / Christian | Robin Davis | også produsent og co-regissør |
| 1983 | Hete diamanter | Jacques Darnay | Alain Delon | også produsent, regi, manus |
| Le jeune marié | (ingen) | Bernard Stora | produsent | |
| 1984 | Swanns kjærlighet | Baron de Charlus | Volker Schlöndorff | |
| Er det min, eller din, kone? | Robert Avranches | Bertrand Blier | også produsent | |
| 1985 | Lovløs purk | Daniel Pratt | José Pinheiro | også produsent og manus |
| 1986 | Tunnellen | Jean Diaz | René Manzor | også produsent og manus |
| Les pros | (ingen) | Florence Moncorgé-Gabin | kortfilm, produsent | |
| 1988 | Lovløs purk – spesialoppdraget | Commissaire Eugène Grindel | José Pinheiro | også produsent og manus |
| 1990 | Nouvelle vague | Han / Roger Lennox / Richard Lennox | Jean-Luc Godard | |
| Dancing Machine | Alan Wolf | Gilles Béhat | også produsent og manus | |
| 1992 | Le retour de Casanova | Giacomo Casanova | Édouard Niermans | også produsent |
| 1993 | Un crime | Maître Charles Dunand | Jacques Deray | også produsent og manus |
| 1994 | L'ours en peluche | Jean Rivière | Jacques Deray | |
| 1995 | Hundre-og-en netter | seg selv | Agnès Varda | |
| 1997 | Le jour et la nuit | Alexandre | Bernard-Henri Lévy | |
| 1998 | En av to | Julien Vignal | Patrice Leconte | |
| 2000 | Les acteurs | seg selv | Bertrand Blier | |
| 2008 | Asterix og de olympiske leker | Julius Caesar | Frédéric Forestier og Thomas Langmann | |
| 2012 | Happy New Year, Moms! (russisk: С новым годом, мамы!) |
seg selv | Sarik Andreasyan | |
| 2019 | Disclaimer (fransk: Toute ressemblance...) |
seg selv | Michel Denisot |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
