![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d3/Albert_Einstein_Head.jpg/640px-Albert_Einstein_Head.jpg&w=640&q=50)
Akademisk frihet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Akademisk frihet er et juridisk og etisk grunnprinsipp i akademisk virksomhet som forskning og høyere utdanning. Det innebærer at forskere og studenter har rett til å undersøke ethvert område og fritt gi uttrykk for sine faglige synspunkter, og at denne retten er en «forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».[1]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d3/Albert_Einstein_Head.jpg/640px-Albert_Einstein_Head.jpg)
Akademisk frihet bygger blant annet på den generelle lovfestede ytringsfriheten, men går utover denne retten. Akademisk frihet omfatter både institusjonell autonomi og faglig frihet for den enkelte forsker, spesielt faglig ytringsfrihet og retten til faglig integritet. Akademisk frihet er beskyttet av en rekke lovbestemmelser, sedvanerett og internasjonale erklæringer gjennom blant annet Europarådet, UNESCO, EU og andre internasjonale organisasjoner. I vestlige land er det konsensus om akademisk frihet som akademisk grunnverdi og deltagerne i Det europeiske forskningsområdet har forpliktet seg til aktiv beskyttelse av den akademiske friheten for all forskning. I Norge er akademisk frihet dels formelt lovfestet og dels ulovfestet rett, og gjelder for all forskning, både i universitets- og høgskolesektoren og i instituttsektoren; den akademiske friheten regnes også som et helt grunnleggende forskningsetisk prinsipp. I autoritære stater blir ikke alltid akademisk frihet etterlevd.
UNESCO har definert akademisk frihet som «retten til, uten innskrenkninger i vedtatte doktriner, fritt å kunne undervise og diskutere, frihet til å forske og utbre og publisere forskningsresultater, frihet til fritt å uttrykke meninger om den institusjon eller de system man arbeider innenfor, frihet fra institusjonell sensur og frihet til å delta i faglige og representative akademiske organisasjoner» og retten til «å velge majoriteten av representantene til akademiske organer».
Akademisk frihet omfatter også generelt retten til å være engasjert som fagperson og samfunnsborger, delta i offentlige arenaer og nyte godt av den ytringsfriheten alle borgere har. Det er et sikkert sedvanerettslig prinsipp i Norge at alle forskere har rett til å uttale seg med sin tittel og institusjonstilhørighet i den offentlige samtalen, uten at arbeidsgiver har noen rett til å regulere innholdet.[2][3] Utgangspunktet for den akademiske friheten er at forskere har en særlig selvstendig stilling i måten de utfører sin forskning og formidling på og ikke kan instrueres i faglig forstand, mens de på den annen side i regelen kun uttaler seg som fagpersoner i en individuell egenskap og ikke på vegne av arbeidsgiveren som institusjon.[3] En forskningsinstitusjon er et «akademisk fellesskap» av forskere som uttaler seg hver for seg.[4]