Uglefamilien
fuglefamilie From Wikipedia, the free encyclopedia
fuglefamilie From Wikipedia, the free encyclopedia
Uglefamilien (Strigidae) er ein famile med ca. 230 artar av små til mellomstore predatorar i den biologiske ordenen Strigiformes. Dei har kort, krokete nebb, stort hovud, sterkt utvikla syn og høyrsle, og er for det meste nattaktive.
| Uglefamilien | |
 Snøugle Foto: Silver Leapers | |
| Systematikk | |
| Rike: | Dyr Animalia |
| Rekkje: | Ryggstrengdyr Chordata |
| Underrekkje: | Virveldyr Vertebrata |
| Klasse: | Fuglar Aves |
| Underklasse: | Neognathae |
| Overorden: | Neoaves |
| Orden: | Ugler Strigiformes |
| Familie: | Uglefamilien Strigidae Vigors, 1825 |
«Verkelege ugler», Strigidae, er ein av dei to allment aksepterte uglefamiliane, systerfamilien er tårnuglefamilien, Tytonidae. Verkelege ugler har ei kosmopolitisk utbreiing og finst på alle kontinent unntatt Antarktis.
Medan verkelege ugler, frå no av berre kalla ugler, varierer sterkt i storleik, slik at dei største artane, hubro og nordfiskeugle, (60–71 cm; 3150–4600 gram) har omtrent 85 gonger meir masse enn den minste arten, alveugle, (12,5-14 cm; 35-55 gram). Ugler deler generelt ei svært lik kroppsbygning.[1] Typisk har dei stort hovud, korte halar, kamuflerande fjørdrakter og runde andlet med karakteristiske «tallerkenar» rundt auga. Familien er generelt knytt til tre, med nokre få unntak som graveugle, og flyg mot føda eller byttet. Vengene er breie, avrunda og lange. Nett som rovfuglar, syner mange ugleartar kjønnsdimorfisme i storleik, der hofuglar er større enn hannfuglar.[2]
Fjørene er mjuke og den indre delen av kvar fjør er dunete, slik at uglene rører seg med minimal lyd i flukta. Spesialiserte fjører og vengeform undertrykker vanleg støy frå flyging, både når dei tar av, klapper med vengene og glir i flukta.[3] Denne nær lydlause flukta lèt ugler jakte utan å bli høyrt av byttet. Ugler har tre fysiske eigenskapar ved vengene som blir rekna å bidra til den spesielle flygingsevna deira. På framkanten av vengen er det ein kam av stive fjører. Bakkanten av vengen har fleksible frynser.[4] Til slutt har oversida av vengen dunkleding som skaper ei ettergjevande grov overflate, liknande eit mjukt teppe. Alle desse faktorane resulterer i monalege aerodynamiske støyreduksjonar.[5] Tær og tars er fjørdekte hos einskilde artar, og meir på artar som lever på høgare breiddegrader.[6]
Ugler er i stand til å rotere hovudet heile 270 grader i begge retningar utan å skade blodårene i nakken og hovudet, og utan å forstyrre blodstraumen til hjernen. Haukugle og fleire av artane i slekta Glaucidium har øyelappar på baksida av hovudet, tilsynelatande for å overtyde andre fuglar om at dei blir overvakt heile tida. Talrike nattlege artar har øyretoppar, fjører på sidene av hovudet som er trudd å ha ein kamuflasjefunksjon, ved å bryte opp omrisset av ein fugl som sit stille. Fjørene «andletstallerkenane» er ordna for å styrkje lydar mot øyra. Høyrsla til ugler er svært kjenslevar og øyrane hos mange artar har asymmetriske opningar slik at ugla betre lokaliserer lydkjeldene. I tilhøve til storleiken på kroppen har ugler store auge. I motsetnad til det mange trur, kan ikkje ugler sjå godt i ekstremt mørke, og har dessutan godt dagssyn.[1]
Nokre ugleartar har eit fluorescerande pigment kalla porfyrinar under vengene. Ei stor gruppe pigment definert av nitrogenhaldige pyrolringer, inkludert klorofyll og heme i animalsk blod, utgjer porfyrinene. Andre fugleartar nyttar porfyriner til å pigmentere eggeskal i eggleiaren, men ugleartar bruker likevel porfyriner som pigment i fjørdrakta,[7] til dømes slipeugle, Aegolius acadicus. Porfyrinar er mest utbreidde i nye fjører og blir lett øydelagt av sollys. Dei blir synlege for menneske i ultrafiolett lys er derfor ein markør for å fastsette alderen på fjørene og med det alderen på individet.[8]
Ugler er vanlegvis nattlege og/eller aktiv i tussmørker og kviler store delar av dagen. Dei blir ofte misforstått som tamme sidan dei lèt menneske nærme seg ganske tett innpå før dei flyg, men i røynda er stillesittinga ein strategi for å unngå å bli oppdaga. Den kamuflerande fjørdrakta og dei dulde kvileplassande dei sit på, er ein freistnad på å unngå predatorar og mobbing av småfuglar.[9]
Berre få ugleartar gjer regelbundne trekk. Dverghornugle i Eurasia er ein sterk langdistansetrekkfugl, langt dei fleste populasjonane trekker til Afrika for overvintring. Jordugla gjer òg lange trekk, men populasjonar i nokre område, som i Sør-Amerika, er standfuglar. Andre trekkande ugler i Noreg er hornugle og snøugle. I Amerika er graveugle, alveugle og slipeugle kjente trekkfuglar.
Slektene i rekkjefølgje etter IOC World Bird List V11.2, 2021,[10] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler.[11] Det er 23 slekter i familien som samlar ca. 230 nolevande artar.
10 ugleartar hekkar i Noreg. Dette er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
