Global oppvarming er ein prosess der den gjennomsnittlege temperaturen på jorda aukar. Sidan midten av 1900-talet er det dokumentert ei slik oppvarming av hav og luft nær jorda. Frå 1905 til 2005 steig overflatetemperaturen med 0,74 ± 0,18°C. SN sitt klimapanel slo i 2007 fast at oppvarminga truleg er eit resultat av menneskeskapt drivhuseffekt frå utslepp av klimagassar, gjennom til dømes bruk av fossilt brennstoff og avskoging.[1] Dei har også konkludert med at det hovudsakleg var naturfenomen som variasjonar i solstråling og vulkansk aktivitet som stod bak det meste av oppvarminga frå før den industrielle revolusjonen til 1950, og ei lita nedkjøling like etter.[2][3] Desse grunnleggjande sluttingane er støtta av over 40 vitskaplege akademi og organisasjonar.[4]
Klimamodellar samanfatta i siste rapporten til klimapanelet tyder på at temperaturen på verdsbasis truleg vil stiga med 1,1 til 6,4°C til i løpet av 2000-talet.[1] Auke i temperaturane vil føra til høgare havnivå og endra nedbørsmønster, noko som truleg vil medføra tropisk ørkenspreiing.[5] Det er venta ei minke i brear, permafrost og havis, med Arktis rekna som særleg utsett. Andre sannsynlege effektar er mellom anna auka intensitet av ekstremvêr, utrydding av artar og endringar i jordbruksproduksjonen.
Offentleg og politisk debatt rundt årsaker til og kva ein eventuelt kan gjera med global oppvarming. Ulike taktikkar er lagt fram: Reduksjon av klimagassutslepp for å redusera vidare oppvarming, tilpassing av samfunn til ei verd med store klimaendringar, og ulike tiltak for å motverka oppvarminga. Kyotoprotokollen frå 1997 er ein internasjonal avtale om å redusera utslepp. Ein ny klimakonferanse i desember 2009 prøver å finna fram til vidare tiltak.
Stadig aukande utslepp av klimagassar som CO2 har gjort at mindre av varmen som vert tilført frå sola til jorda slepp ut av atmosfæren (drivhuseffekten). Av desse klimagassane er vassdamp, som er ein naturleg gass, den viktigaste drivhusgassen og forskarar trur at han står for rundt 90 prosent av absorpsjonen av varmestrålinga, etterfølgd av CO2.[6]
Å forklåre temperaturauken, er noko anna enn å dokumentere den.
At CO2 er ein drivhusgass, har ein visst i snart 150 år.
Òg at menneskelege CO2-utslepp vil føre til ei oppvarming, har ein hatt kjennskap til heilt sidan 1938.
Per i dag har ein godt empirisk belegg både for auken i atmosfærens CO2-konsentrasjon og for samanhengen mellom denne og temperaturstiginga.
Det er med dette ikkje sagt at det ikkje òg finst andre faktorar som kan medverke til den temperaturauken vi er vitne til.
Tvert imot inkluderer alle klimamodellar òg naturlege faktorar, for å gje best mogelege prediksjonar.
SN sitt klimapanel og dei fleste klimatologar er likevel einige om at mennesket sitt bidrag til den globale oppvarminga er alvorleg og bør reduserast.
Vekta av menneskelege utslepp blir ikkje minst tydeleg av figur 3, der ein ser at den menneskeskapte auken i CO2 har ført til eit nivå som er minst 20% høgare enn nokon gong på minst 417000år, eit minimaloverslag som av nyare forsking har blitt auka til 650000år. Året 2008 var det kaldaste året globalt sidan år 2000[7], men dette er ikkje noko teikn på at oppvarminga snur, då dette er naturlege variasjonar [8].
Den globale oppvarminga er forventa –og delvis allereie dokumentert– til å påverke klimaet på mange ulike måtar verda over.
Som det ligg i sjølve omgrepet, vil gjennomsnittstemperaturen på jorda auke.
Regionalt og lokalt vil det likevel vere store forskjellar.
Oppvarminga blir forventa å vere størst i arktiske område.
Andre stader kan klimaendringane som følgjer med den globale oppvarminga derimot òg føre til temperaturnedgangar.
I samanheng med temperaturendringar vil ørkenspreiinga auke, medan arealet med permafrost vil bli sterkt redusert. Arealet som står til rådvelde for jordbruk blir forventa å minke. Sjølv om klimasonene kan seiast å bli skuva mot polane, blir dei òg pressa saman, slik at det vil bli totalt færre område med gunstig klima.
Dessutan er ikkje jordsmonnet i område som nylege har blitt varmare, like fruktbart som jordsmonn i område som har hatt temperert klima i lang tid.
Ein annan konsekvens av temperaturauken er at havnivået har byrja å stige og vil stige meir. Dette kjem både av at vatn utvidar seg når det blir varmare, og av at ein aukande del av polisen smeltar av. Havstiginga aleine vil berøre millionar av menneske som lever på øystatar og i låge landområde.
I tillegg fører global oppvarming til meir variabelt og meir ekstremt ver.
Eit aukande energiinnhald i atmosfæren vil ein ikkje berre merke på ein generelt høgare temperatur, men òg på sterkare vind og aukande stormfrekvens.
Nedbøren vil auke globalt sett, òg dette fordi varmare luft kan ta opp større mengder vatn. Aukande vindstyrke og nedbørsmengd vil i sin tur òg auke talet «natur»katastrofar som ras og flaumar.
IPCC (4. mai 2007). «Summary for Policymakers»(PDF). Climate Change 2007: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Henta 3. juli 2009.
Hegerl, Gabriele C.; et al. (2007). «Understanding and Attributing Climate Change»(PDF). Climate Change 2007: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC. Arkivert frå originalen(PDF) 8. mai 2018. Henta 26. juni 2010. «Recent estimates indicate a relatively small combined effect of natural forcings on the global mean temperature evolution of the second half of the 20th century, with a small net cooling from the combined effects of solar and volcanic forcings.» CS1 maint: Explicit use of et al. (link)
Hinrichs, Kai-Uwe; Hmelo, Laura R.;; Sylva, Sean P. (21. februar 2003). «Molecular Fossil Record of Elevated Methane Levels in Late Pleistocene Coastal Waters». Science299 (5610): 1214–1217. PMID12595688. doi:10.1126/science.1079601.
Ruddiman, William F. (1. august 2005). Plows, Plagues, and Petroleum: How Humans Took Control of Climate. New Jersey: Princeton University Press. ISBN0-691-12164-8.
Sowers, Todd (10. februar 2006). «Late Quaternary Atmospheric CH4 Isotope Record Suggests Marine Clathrates Are Stable». Science311 (5762): 838–840. PMID16469923. doi:10.1126/science.1121235.
Svensmark, Henrik; et al. (2007-02-08). «Experimental evidence for the role of ions in particle nucleation under atmospheric conditions». Proceedings of the Royal Society A (FirstCite Early Online Publishing) 463 (2078): 385–396. doi:10.1098/rspa.2006.1773. CS1 maint: Explicit use of et al. (link)(online version requires registration)
Walter, KM; Zimov, SA; Chanton, JP; Verbyla, D; Chapin Fs, 3rd (7. september 2006). «Methane bubbling from Siberian thaw lakes as a positive feedback to climate warming». Nature443 (7107): 71–75. PMID16957728. doi:10.1038/nature05040.