From Wikipedia, the free encyclopedia
Grenlandsmålet er det tradisjonelle norske talemålet i det litt upresist definerte området Grenland. Tradisjonelt norsk talemål skal her forståast som talemål med røter i norrønt, i motsetnad til talemål med røter i bokmål/riksmål/dansk. Grenland skal her forståast i trongaste tyding, som kommunane Bamble, Porsgrunn, Skien og Siljan. Grenlandsmålet blir oftast rekna som ei undergruppe av dei vikværske dialektane, som er søraustlandske. Grenlandsmålet står likevel på grensa mellom austnorske og vestnorske dialektar.
Dei fleste variantante av grenlandsmålet skil seg frå andre vikværske dialektar – unnateke målet i Larvik og Søre Østfold – ved å mangle kløyvd infinitiv. Det heiter med andre ord både ²kaste 'kaste' og ²kome 'kome', mot ²kaste 'kaste' og ²koma 'kome' i dei fleste andre vikværske dialektane. Dette tilhøvet gjer at Sandøy 1987 reknar grenlandsmålet til sørlege e-mål, ei undergruppe av vestnorsk. Frå gamalt har likevel skiljet mellom dialektar med og utan kløyvd infinitiv gått tvers gjennom Grenland. Dalene 1947 fortel at bygdedialektane mellom Porsgrunn og Skien hadde kløyvd infinitiv på slutten av 1800-talet. Midt på 1900-talet måtte ein to-tre kilometer nordanfor Skien sentrum for å finne kløyvd infinitiv. Sidan det i dag heiter både ²kaste 'kaste' og ²kome 'kome' over alt, har grenlandsmålet på dette punktet nettopp nærma seg dei sørlege e-måla.
I dag står grenlandsmålet på «trygg» søraustlandsk grunn når det gjeld bruken av såkalla «tjukk l», det vil seie ɽ (retrofleks eller apikal flapp), men også på dette punktet har grensa tidlegare gått gjennom Grenland. Bymålet i både Brevik og Langesund mangla tidlegare «tjukk l», slik bymålet i Kragerø framleis gjer. På dette punktet har grenlandsmålet blitt meir austlandsk. Frå ein språkhaldningssynsstad er det verdt å leggje merke til at det var mangelen på «tjukk l» som blei sett på som «rart» og avstikkande. Folk frå Porsgrunn gjorde narr av breviksfolk som sa ¹ɡolv 'golv' i staden for ¹goɽv.
Grenlandsmålet har fleire vestnorske drag, til dømes at framandord ikkje har konsekvent aksent på fyrste stavinga, som i tradisjonelt austnorsk. På grenlandsk, som vidare vestover, heiter det mʉ¹sik 'musikk' og diːa¹lekt 'dialekt', mens det i Vestfold og elles på Austlandet tradisjonelt heiter ²mʉsik 'musikk' og ²diːaˌlekt 'dialekt'.
Som i andre delar av den industrialiserte verda varierer talespråket i Grenland både sosialt og geografisk. I tillegg endrar dialekten seg gjennom tid, som alle andre språk eller dialektar. Dette omtalar vi som historisk variasjon.
Den sosiale variasjonen i talespråket i Grenland er av same type som elles på Søraustlandet. Med andre ord står det tradisjonelle grenlandsmålet sterkast mellom småbønder og i arbeidarklassen, medan det i middelklassen og overklassen er vanleg å snakke bokmål/riksmål med ulike gradar av grenlandske innslag i fonologien.
Grenlandsmålet varierer i overraskande liten grad i bystroka frå Skien via Porsgrunn, Brevik og Stathelle til Langesund, og det er vanskeleg eller umogeleg å «heimfeste» folk innanfor dette området på grunnlag av talemålet deira. Dette sentrale bymålet breier seg til heile Grenland, også til område som inntil for få tiår sidan hadde eit meir konservativt grenlandsmål, som geografisk «perifere» delar av dei gamle kommunane Eidanger, Gjerpen, Solum og Siljan.
Grenlandsmålet – som andre språk – endrar seg gjennom tid, og det er klåre generasjonsskilnader. Her skal vi berre nemne nokre døme.
Hovudtendensen i utviklinga av ordtilfanget er at det blir stadig meir påverka av bokmålet. Tidlegare hadde det mykje fleire sams drag med nynorsken enn i dag. Reynolds 1952 oppgjev mange ord som ein i dag sjeldan høyrer i Grenland. Her er nokre døme; fyrst står formene hos Reynolds (1952), deretter dei formene som er dominerande i dag:
Fram til mellomkrigstida hadde grenlandsmålet fleire klassar av sterke verb der perfektum partisipp hadde ein annan stammevokal enn infinitiv og presens. Eit slikt system kunne enno høyrast i utkantane mellom folk som var fødde sist på 1940-talet. I dag er dette truleg heilt borte. Her er nokre døme, med gamle og nye former føre og etter pila (→):
Går vi attende til slutten av 1800-talet, fanst det endå fleire døme:
Formene ²draːet 'drege, dratt' og ²stoːet 'stade, stått' var i bruk ein kort periode tidleg på 1900-talet, fortel Dalene (1947).
Lydendringa frå eldre sj til yngre ʃ var ikkje avslutta før kring 2. verdskrigen. Folk som blel fødde i mellomkrigstida, seier ʃj, td ¹ʃjøː m 'sjø'. Gruppa ʃj overlevde mykje lenger i einstaka ord, som pa¹ʃjeːnt m 'pasient'.
Den mest omfattande skildringa av grenlandsmålet under eitt er Dalene 1947. Også Endresen 1976 og Roksund 2002 er meinte å dekkje heile området. Ein del generelt om grenlandsmålet finst òg i Theil 2005. Tilhøvet mellom grenlandsmålet og vikværsk generelt er skildra i Endresen 1990. Bjellås 2001 er ei sosiolingvistisk undersøking av grenlandsmålet. I tillegg finst det skildringar av ulike variantar av grenlandsmålet:
Hovudartikkel: Historia til grenlandsmålet.
Språkendringane som er omtala nedanfor, er eksemplifiserte i artikkelen Historia til grenlandsmålet.
Mange særskjenne ved grenlandsmålet kjem fram når ein ser korleis dei tre trykkveike norrøne vokalane i a u har utvikla seg:
Konsonantbortfallet i trykkveike stavingar er òg regelrett:
Merk at dei doble konsonantane tt og nn ikkje fell, men blir til t og n.
Etter vokal representerte norrøn f, ð og g dei stemde frikativane [v], [ð] og [ɣ]. I grenlandsmålet har desse tre konsonantane utvikla seg slik:
Når dei stemde frikativane var fylgde av ein nasal, har dei utvikla seg på eit anna vis:
Hovudartikkel: Fonologien til grenlandsmålet.
Grenlandsmålet har – som dei fleste variantane av norsk – 9 kort og 9 lange monoftongar og 7 diftongar. Det er eit særkjenne ved grenlandsmålet at det er klåre kvalitetsskilnader mellom dei fleste korte og lange vokalane. Klårast er dette ved dei trong-midtre vokalane /e eː/, /ø øː/ og /o oː/ og dei opne vokalane /a aː/. Dette inneber at dei lange vokalane /eː/, /øː/, /oː/ og /aː/ ikkje fell i hop med dei tilsvarande korte når dei blir forkorta i trykksvak stilling. Dei seks diftongane blir /æi øy æʉ ai oy ʉi ui/. Diftongane har ein del fellestrekk, t.d. er alle stigande, bortsett frå dei to siste, som er avvikande ved å ha to tronge vokalar. Diftongen /æʉ/ blir uttala [æʉ] eller [æʋ].
Grenlandsmålet har eit typisk søraustlandsk konsonantsystem med 22 fonem. Bymåla i Brevik og Langesund mangla tidlegare (inntil fyrste helvta av 1900-talet) fonemet ɽ, og ein nytta l eller i staden, til dømes ²nyːˌmaːla ²golver 'nymåla golv (pl.)', mot ²nyːˌmaːɽa ²goɽver andre stader. Bymålet i Kragerø manglar framleis ɽ, i motsetnad til dei tilgrensande bygdemåla.
Trykk, aksent og tonem i grenlandske ord har desse relasjonane til kvarandre:
Som nemnt i innleiinga, har grenlandsmålet fleire vestnorske drag, til dømes at framandord ikkje har konsekvent aksent på fyrste stavinga, som i tradisjonelt austnorsk. På grenlandsk, som vidare vestover, heiter det mʉ¹sik 'musikk' og diːa¹lekt 'dialekt', mens det i Vestfold og elles på Austlandet tradisjonelt heiter ²mʉsik 'musikk' og ²diːaˌlekt 'dialekt'. Dette tyder likevel ikkje at aksenten alltid ligg på same staden som i såkalla "standarduttale" av nynorsk og bokmål. Det finst mellom anna ord som ¹kɽuːak 'kloakk', pu¹daːɡra 'podagra' og mu¹tuːr 'motor', som i "standarduttale" heiter kluː¹ak 'kloakk', ¹puːdaɡra 'podagra' og ¹mu(ː)tur 'motor'. Hos eldre folk kan ein òg høyre uttalemåtar som puli¹tiker 'politikar', der "standarduttalen" er pu¹liːtikar (nynorsk) / pu¹liːtiker (bokmål).
Hovudartikkel: Substantivbøying i grenlandsmålet.
Substantiva blir bøygde etter fleire ulike mønster, og genuset avgjer kva mønster som er vanlegast.
Substantiv i genuset hankjønn blir bøygde etter tre hovudmønster, M1, M2 og M3; M1 er det mest produktive:
Substantiv i genuset hokjønn blir bøygde etter tre hovudmønster, F1, F2 og F3; F1 er det mest produktive:
Substantiv i genuset inkjekjønn blir bøygde etter to hovudmønster, N1, N2; N1 er det mest produktive ved sterke substantiv og N2 det mest produktive ved linne substantiv:
Hovudartikkel: Adjektivbøying i grenlandsmålet.
Her vil berre gradbøying bli nemnd, og det er to hovudmønster, A1 og A2, der berre det fyrste er produktivt:
Hovudartikkel: Pronomen i grenlandsmålet.
Hovudartikkel: Verbbøying i grenlandsmålet.
Verba i grenlandsmålet kan delast i linne verb og sterke verb. Linne verb endar på ei trykkveik staving i preteritum, sterke verb endar på ei trykksterk staving i preteritum.
Dei linne verba blir bøygde etter tre hovudmønster, LV1, LV2 og LV3, der LV1 er mest produktiv og LV3 minst produktiv. Fire bøyingsformer blir oppgjevne: infinitiv, presens indikativ, preteritum indikativ og perfektum partisipp:
Dei sterke verba kan delast inn i fire grupper, SV1, SV2, SV3 og SV4. Dei tre fyrste er til ein viss grad produktive, medan SV4 er ei restgruppe med mange undergrupper.
For å få eit heilskapleg inntrykk av grenlandsmålet er det viktig å ha med ei skildring av sandhifenomena – dvs. lydvekslingar over ordgrenser (ekstern sandhi) og over morfemgrenser innanfor eit ord (intern sandhi). Nedanfor legg vi hovudvekta på ekstern sandhi, og særleg slikt som varierer mykje mellom ulike dialektar.
Med generell sandhi meiner vi fullt "produktiv" og unnatakslaus sandhi. I nokre lingvistiske tradisjonar kunne det kallast automatisk sandhi.
Trykkveik e i slutten av eit ord fell bort når neste ord tek til med vokal:
Her er eit døme, som viser e-bortfall føre oː 'å, og' og klitikonet a 'ho'; føre pila er orda sette opp i "pauseformer", dvs. i den uttalen dei har når dei blir uttala føre pause eller i isolasjon:
R fell bort i slutten av ord når neste ord tek til med ein ikkje-koronal konsonant:
Her er eit døme:
Dersom eit ord endar på r eller ɽ og det neste tek til med ein koronal konsonant, fell r og ɽ bort og den koronale konsonanten fremst i neste ord blir apikal (eller retrofleks):
Her er eit døme:
Apikal-assimilasjonen verkar også inne i ord.
Med spesifikk sandhi meiner vi sandhi som er avgrensa til særskilde leksikalske einingar eller særskilde grammatiske kategoriar.
Eit særkjenne ved grenlandsmålet er vokalforkortinga i ein vert føre eit klitikon. Einstavings verbformer og preposisjonar med strukturen CV (C = konsonant, V = vokal) har lang vokal når dei ikkje er følgde av eit klitikon, jf verbformene ¹skaː 'skal', ¹soː 'såg' og preposisjonane ¹teː 'til' og ¹aː 'av'. Dette følgjer allmenne fonotaktiske prinsipp for dialekten: Ein trykksterk vokal sist i eit fonologisk ord er lang. Når slike verbformer og preposisjonar er følgde av eit klitikon, er vokalen kort i nokre tilfelle og lang i andre. Klitikonet er eit pronomen eller adverb som ke '(ik)kje', ju 'jo' og vel 'vel':
Hovudreglane er slik, i einstavings verbformer og einstavings preposisjonar:
Legg òg merke til at einstavingsverbformer som endar på -r mellom anna føre pause, misser r-en føre mange klitikon, i samsvar med ein meir allmenn regel som går ut på at ordfinal r fell bort når neste ord byrjar med ein ikkjekoronal konsonant eller ʃ, r og l. Det skjer inga endring av vokalkvantiteten i slike ord:
Systemet i grenlandsmålet skil seg noko frå t.d. oslomålet, der det heiter ¹soke 'såg ikkje' og ¹æke 'er kje' med kort vokal.
Fortid er her nytta som ei praktisk samnemning for preteritum og perfektum partisipp. Det skjer vokalforkorting i bøyingsklassane LV2 og LV3 (jf avsnittet Linne verb ovanfor), dvs. verb som har suffiksa -de eller -te i preteritum og -d eller -t i perfektum partisipp, avhengig av kva fonem stamma endar på. Eit døme på eit verb med vokalforkorting er dette, som har stammevokalen eː i infinitiv og presens (og i imperativ) og e i preteritum og perfektum partisipp:
Vokalforkorting i fortid kan seiast å skje i tre typar verb:
Dette tyder at vi aldri har vokalforkorting i verb med stamme som endar på ein m, n, ɳ, l eller ɽ (føre ŋ er vokalen alltid kort).[1] Også r høyrer heime her, med eitt unnatak.
Her er to døme på Regel 1:
– og to døme på Regel 2:
Verb med stamme som endar på r har jamt over ikkje vokalforkorting i fortid, truleg berre med eitt unnatak, HØYRE. Jamfør verba KØYRE (utan forkorting) og HØYRE (med forkorting):
I populære idear om dialektar står ordtilfanget sentralt. Det finst førestillingar om at grenlandsmålet har ord som ikkje er i bruk andre stader, men det er i svært lita – om i det heile noka – grad tilfelle. Slike førestillingar byggjer ofte på samanlikningar med ordtilfanget i bokmål, og alle avvik frå bokmål, som blir oppfatta som det «normale» og «nøytrale», blir oppfatta som noko særeige og lokalt. Her er nokre døme på ord som mange grenlandsfolk trur dei er aleine om:
Tradisjonelt grenlandsmål har desse spørjeorda, her oppgjevne i aksentuert form:
Når ¹oː blir brukt med tydinga 'kva', er det ofte kombinert med fo ɳu 'for noko':
Når ¹oː blir brukt om stad, med tydinga 'kvar', er det alltid kombinert med hene:
Når ¹oː blir brukt om grad, med tydinga 'kor', har det ingen slike tillegg som i døma over:
Det er vanleg å utelate ¹oː:
Det er vanleg å nytte ¹vem om anna enn menneske:
Eit særdrag ved grenlandsk er at målføret har to relative subjunksjonar, som og de. De kan berre nyttast ved relativisering av subjekt; då kan au som nyttast:
Ved relativisering av anna enn subjekt kan berre som og Ø (ingenting) nyttast:
Hovudartikkel: Grenlandsmålet som skriftspråk.
Sjølv om grenlandsmålet ikkje er mykje nytta som skriftspråk, har det blitt skrive poesi på dette målet. Porsgrunnsmannen Hans Reynolds fekk prenta 21 dikt på porsgrunnsmål i avisa Porsgrunns Dagblad gjennom åra 1929 – 1933. Dei står alle i Reynolds 1952. Fleire av dikta har blitt tonesette i blues-stil av Guttorm Guttormsen og utgjevne på CD i 2006, av Daniel Eriksen (gitar/song) og Jon «Rev. John» Ultvedt (piano/song),[5] mellom anna "Tora Hansen":
Tora Hansen
av Hans Reynolds.
(Porsgrunns Dagblad, 7. juni 1930.)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.