![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/2d/Chris_Rea_01_AB.jpg/640px-Chris_Rea_01_AB.jpg&w=640&q=50)
Chris Rea
From Wikipedia, the free encyclopedia
Christopher Anton «Chris» Rea (fødd 4. mars 1951)[1] er ein engelsk songar-låtskrivar og gitarist som er kjend for den særeigne, rustne stemma og slidegitarstilen sin.[2] British Hit Singles & Albums skreiv at Rea var «ein av dei mest populære britiske songar-låtskrivarane i slutten av 1980-åra. Han var alt ei stor europeisk stjerne då han slo igjennom på den britiske Topp 10 med The Road to Hell (Part 2)».[3] Fram til 2009 hadde han selt meir enn 30 millionar album verda over.[4]
Chris Rea | |||
![]() | |||
Fødd | 4. mars 1951 (73 år) | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Middlesbrough | ||
Fødenamn | Christopher Anton Rea | ||
Opphav | England | ||
Aktiv | 1978 til i dag | ||
Sjanger | poprock, softrock, bluesrock | ||
Instrument | Vokal, gitar, piano | ||
Kjende instrument | 1962 Fender Stratocaster | ||
Stemmetype | baryton | ||
Plateselskap | Magnet, East West, Edel, Warner, Jazzee Blue, Rhino | ||
Verka som | Musikar, songar-låtskrivar |
I USA er han mest kjend for hitsongen frå debutplata frå 1978, «Fool (If You Think It's Over)» som nådde 12. plassen på Billboard Hot 100 og som låg tre veker på toppen av Billboard Adult Contemporary-lista. Dette gjorde at han vart nominert til Grammy-prisen for årets nykommar i 1979.[5] His other hit songs include, «I Can Hear Your Heartbeat», «Stainsby Girls», «On the Beach» (9. plass på Adult Contemporary), «Let's Dance», «Josephine», «Driving Home for Christmas», «Tell Me There's a Heaven», «Auberge», «Looking for the Summer», «Winter Song», «Nothing To Fear», «Julia», «Working On It» (1. plass på Mainstream Rock-lista) og «If You Were Me», ein duett med Elton John.[6]
To av studioalbuma hans, The Road to Hell og Auberge, nådde toppen av albumlista i Storbritannia.[3] Rea vart nominert tre gonger til Brit Award for beste britiske mannlege artist, i 1988, 1989 og 1990.[7][8][9] Boka Guinness Rockopedia skildrar han som «ein gitar-kraftkar med rusten stemme».[10]