Ra (gud)
oldtidens egyptiske mytologi / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ra (gammelegyptisk: Rꜥ, Rˤ, koptisk: ⲣⲏ, Rē) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en solgud. Ved det femte dynasti, i tiden rundt 2400-2300 f.Kr. hadde han blitt en betydelig gud i oldtidens Egypt etter først å ha blitt identifisert med middagssolen. Allerede fra midten av fjerde dynasti mente alle herskere av Egypt at de hadde et særskilt slektskap med guden, noe som gjenspeiles i den kongelige tittelen «sønn av Ra».[1]
Ra i hieroglyfer | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Ideogram |
| ||||||
eller |
| ||||||
eller med determinativ |
| ||||||
eller |
| ||||||
eller med determinativ |
| ||||||
eller |
| ||||||
eller med determinativ |
| ||||||
sammen med Horus |
Ras øye eller Ras høyre øye | ||||||
Transkripsjon | Rˁ | ||||||
Ra |
I senere dynastisk tid ble han sammensmeltet med Horus som Ra-Harakhte («Ra (som er) Horus av de to horisonter»). Som den viktigste guden i den egyptiske gudeverden var han tilstede på mange nivåer i kult og myte. Forestillingen om solens sykliske gang som gudens reise i solbåten i tolv timer hver dag, og hver natt likestilt med den evige gjentagelsen av skapelsen og alle skapende krefter.[1] Det var antatt at han hersket i alle deler av den skapte verden: himmelen, jorden og underverden.[2] Han ble assosiert med falken eller hauken. Alle former for liv er antatt skapt av Ra, som kalte hver av dem inn i eksistensen ved å uttale deres hemmelige navn. Alternativt ble mennesket skapt fra Ras tårer og svette, således henviste egypterne til seg selv som «Ras kyr». I myten om Den himmelske ku er det fortalt om hvordan menneskeheten sammensverget seg mot Ra og hvordan han sendte sitt øye som gudinnen Sekhmet for å straffe dem. Da hun ble blodtørstig ble hun pasifisert ved å drikke øl blandet med rød farge.[3] Da guden Amun vokste i betydning under Det nye rike, ble Ra fusjonert med ham som Amun-Ra. I løpet av Amarna-perioden undertrykket farao Akhnaton kulten til Ra til fordel for en annen solguddom, Aton, den gudommelige solskiven, men etter faraos død en gang rundt 1336-1334 f.Kr. ble kulten til Ra gjenopprettet.
Helt siden Det gamle rike lå Ras sentrale helligdom i solbyen Heliopolis. Kulten til okseguden Mnevis ble forstått som legemliggjøringen av Ra og hadde sitt senter i Heliopolis, og der var det en formell gravsted for den ofrete oksene nord for byen. Herskerne i det femte dynasti lot reise særskilte bygninger, soltempler, i Abusir for Ra-kulten. De mektigste symbolene var obeliskene med de forgylte spissene som ble forstått som gudens sete. Det mest bereømte tempelet for Ra-Harakhte ble reist i Abu Simbel under Ramses II i det nittende dynasti.[1]