Pergamonalteret
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pergamonalteret (gammelgresk: Βωμός τῆς Περγάμου) var en monumental konstruksjon bygget under den antikke greske kong Eumenes IIs regjeringstid i første halvdel av 100-tallet f.Kr. på en av terrassene til Akropolis i Pergamon i Anatolia (dagens Tyrkia).
Pergamonalteret | |||
---|---|---|---|
Plassering | Pergamonmuseet (1930–) | ||
Type | Antikkens Hellas | ||
Pergamonalteret 52°31′16″N 13°23′49″Ø | |||
Nettsted | https://www.smb.museum/museen-einrichtungen/antikensammlung/sammeln-forschen/3d-modell-des-pergamonaltars/ | ||
Strukturen var 35,74 meter bred og 33,4 meter dyp; den fremre trappen alene var nesten 20 meter bred. Basen var dekorert med en frise i høyt relieff som viser kampen mellom de mytologiske gigantene og de olympiske gudene kjent som Gigantomakia. Det var en andre, mindre og ikke så godt bevart friser med relieffer på veggene til de indre plassen som omringet selve alteret på det øvre nivået av strukturen på toppen av trappen. I et sett med påfølgende scener skildrer den hendelser fra livet til Telefos,[1] den legendariske grunnleggeren av byen Pergamon og sønn av helten Herakles og Auge, en av døtrene til kong Aleos av Tegea.
I 1878 startet den tyske ingeniøren Carl Humann offisielle utgravninger på Akropolis i Pergamon, en innsats som varte fram til 1886. Relieffpanelene fra Pergamonalteret ble deretter fraktet til Berlin, hvor de ble stilt ut i Pergamonmuseet. Her kan man beskue levningene av Gigantomakia; kampen mellom himmelske greske guddommer og mytologiske giganter i et voldsomt kunstnerisk scenario som
«...på alle kanter hever det seg kropper i stein, i grupper eller sprengt fra hverandre i fragmenter, her og der med en torso, en sprukken hofte, en løsrevet arm, i bruddstykker som skal antyde skikkelser, alle i bevegelser som forteller om kamp, på flukt eller i fremstøt, noen i angrep, noen i dekning, sammenkrøpne eller oppreiste, og noen døende, og helt alene en frittstående fot som kjemper alene og spenner imot.»
─ Peter Weiss (1975): Motstandens estetikk[2]