Obo
From Wikipedia, the free encyclopedia
Obo (fransk: hautbois, «høytklingende treverk»)[1] er et treblåseinstrument som på grunn av fargen og størrelsen kan likne på en klarinett, men som ikke har munnstykke, men dobbelt rørblad.[1]
Oboen er et av de eldre medlemmene av treblåserfamilien, og er i dag regnet som et standardmedlem av symfoniorkestrene, blåsekvintetter og de fleste janitsjarorkestre. Oboen bruker dobbelt rørblad for å skape lyd, og lyden kan, i forhold til andre instrumenter, være ganske nasal, klar og gjennomtrengende. Historien rundt den oboen som er kjent i dag begynte på midten av 1600-tallet og har sine røtter fra skalmeiene som var et mye brukt dobbeltrørblad-instrument i middelalderen og i renessansen.
Oboer er vanligvis laget av tre, men kan også være laget av syntetiske materialer, som plast, harpiks eller hybride kompositter. Den vanligste typen obo, sopranoboen med tonehøyde i C, måler omtrent 65 cm lang og har tangenter av metall, en konisk hull og en utspredt endelse. Lyd produseres ved å blåse inn i rørbladet med tilstrekkelig lufttrykk, noe som får det til å vibrere med luftsøylen.[2] Den karakteristiske tonen er allsidig og har blitt beskrevet som «lys».[3] Når ordet obo brukes alene, blir det vanligvis oppfattet som sopranmedlem i stedet for andre instrumenter i familien, for eksempel bassoboen, engelsk horn, eller oboe d'amore.
I dag er oboen ofte brukt som orkester- eller soloinstrument i symfoniorkestre, janitsjarkorps og kammerensembler. Oboen er spesielt brukt i klassisk musikk, filmmusikk, noen sjangre av folkemusikk, og høres av og til i jazz, rock, populærmusikk. Oboen er allment anerkjent som instrumentet som stemmer orkesteret med sin karakteristiske «A».[4]