Folkemusikk
musikksjanger / From Wikipedia, the free encyclopedia
Folkemusikk, i begrepets opprinnelige mening, er «folkets musikk», musikk av og for folket i motsetning til mer sofistikert kunstmusikk for de høyere samfunnslag. Folkemusikk er således ikke én bestemt sjanger, men benyttes ofte om eldre, tradisjonell musikk, enten spilt med tradisjonelle musikkinstrumenter eller musikk fra ukjente komponister som har blitt videreformidlet av ulike musikere. Folkemusikk som betegnelse er dog vanskelig å definere tilfredsstillende og er omdiskutert, og knyttes til flere kriterier: musikalsk stil, sjanger, bruk, framføring, tradisjon og opphav, og etniske kriterier.[1]
Folkemusikk kan ofte knyttes til et bestemt avgrenset nasjonalt område med egne musikalske tradisjoner og musikkinstrumenter, i Norge er eksempelvis hardingfele et karakteristisk særtrekk, mens andre land har andre instrumenter og klanger som preger musikken. Moderne tids globalisering har jevnet ut tradisjonelle særtrekk: Tyske musikere kan i dag spille irsk folkemusikk, og svenske musikere kan spille amerikansk tradisjonell folkemusikk (jf. oldtime), samtidig som de også kan framføre egne nasjonal musikk.
Folkemusikk var delt og utøvd av hele samfunnet, og ikke utelukkende av kun et bestemt samfunnslag eller utelukkende av profesjonelle utøvere. I alle kulturer var det likevel slik at de beste utøverne var så etterspurte at de nærmest kunne leve av utkommet. I India er folkemusikerne nærmest en egen kaste fra gammelt av, spesielt sitar- og tabla-utøverne. I Norge kunne de beste spellemennene være tilsvarende anerkjente. Noen, som Myllarguten, var så etterspurte at de nesten fikk for mye av det gode. Til gjengjeld fikk slike utøvere god støtte i sine egne bygder. Folkemusikk ble overlevert fra utøver til utøver og fra generasjon til generasjon. Folkemusikere spilte opprinnelig også ved særskilte fester og markeringer, som fødsel, bryllup og til dans generelt.