Benjamin Wegner
industrimann, godseier og trelasthandler / From Wikipedia, the free encyclopedia
Jacob Benjamin Wegner (1795–1864) var en norsk industrimagnat, verkseier, godseier, brukseier, trelasthandler og generalkonsul for de hanseatiske bystatene. Han var mangeårig leder og medeier av Blaafarveværket, som utvant blåfarge fra kobolt, og hadde eierinteresser i en rekke andre virksomheter innen bergverk og trelasthandel i Norge. Wegner var liberal og frihandelsvennlig og beskrives som en av de helt sentrale tidlige industrigründerne i det nylig selvstendige Norge i tiårene etter Napoleonskrigene, og som en pionér i moderne bedriftsledelse.[1]
Benjamin Wegner | |||
---|---|---|---|
Født | 21. feb. 1795 Königsberg | ||
Død | 9. juni 1864 (69 år) Dronninghavn | ||
Beskjeftigelse | Verkseier, godseier og trelasthandler; hanseatisk og portugisisk generalkonsul | ||
Embete | |||
Ektefelle | Henriette Wegner | ||
Far | Johann Jacob Wegner | ||
Mor | Regina Dorothea Harder | ||
Barn |
| ||
Nasjonalitet | Kongeriket Preussen (1795–1822) Norge (1822–1864) | ||
Gravlagt | Gamle Aker kirkegård | ||
Medlem av | Norske Selskab | ||
Signatur | |||
Han vokste opp i en uformuende borgerlig familie i havnebyen Königsberg ved Østersjøen, mistet tidlig begge foreldrene og begynte under Napoleonskrigene som lærling i et handelshus i hjembyen. I 1819 reiste han fra hjembyen; etter et opphold i London slo han seg i 1820 ned i Berlin som agent innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, og som nær samarbeidspartner av firmaet Isaac Solly and Sons i London. I Berlin opptrådte han også regelmessig som representant for den engelske kjøpmannen og kunstsamleren Edward Solly, en bror av Isaac Solly, og hans tidlige karriere var i det hele tatt nært knyttet til familien Solly og engelske interesser. Han forhandlet i perioden 1820–1821 frem salget av Edward Sollys kunstsamling med 3000 malerier av blant andre Tizian, Rembrandt og Rafael til den prøyssiske kongen. Salget var et av historiens største kunstsalg, og samlingen dannet grunnlaget for Gemäldegalerie som åpnet i 1830 på Museumsinsel.
Høsten 1821 ble han involvert i Edward Sollys og bankieren Wilhelm Christian Beneckes planer om å kjøpe det norske Blaafarveværket, og året etter kjøpte han verket på auksjon på vegne av Benecke etter at Solly hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. Han bosatte seg samme år på Fossum hovedgård i Modum som overdirektør og medeier av Blaafarveværket, som han moderniserte og utviklet til Norges største industribedrift i perioden 1822–1848. Han eide fra 1836 Frogner Hovedgård med Frognerseteren og Frognerseterskogen; under hans eierperode ble bl.a. Wegnerpaviljongen oppført i Frognerparken. Han var videre medeier i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård med rundt 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen, og omfattende trelasteksport og sagbruksvirksomhet. I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Videre eide han løkken Dronninghavn på Bygdøy (da kalt Ladegaardsøen). Hans forretningsaktiviteter fokuserte sterkt på eksport av tømmer, korn og koboltblått til England, der han tilbragte mye tid gjennom hele sitt voksne liv. Han var generalkonsul i Norge for bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og i tillegg portugisisk visekonsul.
Han var gift med filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i byrepublikken Hamburg og som var datter av L.E. Seyler, mangeårig leder og medeier i Joh. Berenberg, Gossler & Co. Ektefellen var en periode medeier i sin families bank- og handelshus; hun var barnebarn av Abel Seyler, en av 1700-tallets mest kjente europeiske teaterledere. Wegner synes å ha hatt et nært forhold til svigerfaren i Hamburg, og bankierfirmaet Berenberg dukker ofte opp i Blaafarveværkets arkiv. Han var stamfar for slekten Wegner i Norge.