William Schaw Cathcart (født 17. september 1755 i Petersham, død 16. juni 1843) var en britisk adelsmann, general og diplomat som ble mest kjent – og adlet – for sin innsats under den sjette koalisjonskrigen under Napoleonskrigene.
| William Cathcart | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. sep. 1755[1][2] Petersham | ||
| Død | 16. juni 1843[1][2] (87 år) Glasgow | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Eton College University of Glasgow | ||
| Utdannelse | Jurist | ||
| Ektefelle | Elizabeth Elliot (1779–)[3][4] | ||
| Far | Charles Cathcart[3] | ||
| Mor | Jane Hamilton[3] | ||
| Søsken | Mary Cathcart[3] Jane Cathcart[3] Louisa Murray, 2nd Countess of Mansfield[3] | ||
| Barn | Charles Cathcart, 2nd Earl Cathcart George Cathcart[5] William Cathcart[5] Frederick McAdam of Craigangillan[5] Adolphus Frederick Cathcart[5] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Utmerkelser | Tistelordenen Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen | ||
| Troskap | Storbritannia | ||
| Våpenart | British Army | ||
| Tjenestetid | 1776-1814 | ||
| Militær grad | General | ||
| Deltok i | Den amerikanske uavhengighetskrigen, Revolusjonskrigene, Napoleonskrigene | ||
Bakgrunn
William Schaw Cathcart var den tiende baron Cathcart i høyadelen i Skottland, og første vicomte i høyadelen i Storbritannia. Han var eldste sønn av Charles (den niende lord Cathcart) og Jean, som var datter av admiral Lord Archibald Hamilton.
William Schaw Cathcart fikk sin utdannelse ved Eton College fra 1766 til 1771. Etter årene ved Eton reiste han til sin far som da var Storbritannias ambassadør i St. Petersburg. Sammen med faren returnerte han til Skottland i 1773, og etter å ha studert juss ved universitetet i Glasgow[6], ble han autorisert som skrankeadvokat («barrister») i Skottland i februar 1776. Hans far døde i august samme år og Cathcart kjøpte en stilling som kornett i 7th Dragoons i juni 1777.[7] Deretter skaffet han seg permisjon for å tjenestegjøre i koloniene i Amerika med 16th Light Dragoons.
Militær karriere
Etter ankomsten til Amerika utmerket han seg raskt og under det første felttoget han deltok i ble han to ganger forfremmet på slagmarken. Han ble overført til 17th Light Dragoons. I 1778 utmerket han seg ytterligere i tjeneste ved utposter og i slaget ved Monmouth kommanderte han en irregulær styrke, den britiske legionen med markert suksess, for en tid tjenestegjorde han også som generalkvartermester for de britiske styrkene i Amerika. Han returnerte hjem i 1780, og i februar 1781 ble han utnevnt til kaptein og så oberstløytnant i Coldstream Guards.[7]
William Cathcart ble valgt til adelig representant til overhuset (engelsk: representative peer) for Skottland i 1788 og i 1792 ble han utnevnt til oberst i 29th (Worcestershire) Regiment of Foot. Under revolusjonskrigene deltok han og utmerket seg i felttogene i Nederlandene i årene 1793–1795. Han ble utnevnt til generalmajor under tjenesten og i 1801 ble han generalløytnant, i tillegg til å ha blitt utnevnt til Lord High Admiral of Scotland og oberst i 2nd Life Guards i 1797.[7]
Fra 1803 til 1805 var lord Cathcart øverstkommanderende i Irland og i 1805 ble han beordret av statsminister William Pitt den yngre til å etterfølge general George Don som øverstkommanderende for de britiske ekspedisjonsstyrkene på 14 000 mann til Hannover.[7] Hans styrker inntok Hannover 14. desember 1805 og samarbeidet med Werdereffskys russiske kolonne fra general Pjotr Aleksándróvitsj Tolstoys korps. Etter trefninger med franske styrker under Gabriel Barbou des Courières ved byen Springe ble Cathcart tvunget til retrett etter den fransk-prøyssiske avtalen av 27. januar 1806 hvor Hannover ble underlagt Preussen og hans styrker embarkerte for Storbritannia 7. februar 1806.
Etter ekspedisjonskorpsets hjemkomst ble Cathcart øverstkommanderende for styrkene i Skottland frem til 1807. Han ble så øverstkommanderende for ekspedisjonsstyrken til København for konfiskeringen av den dansk-norske flåten, som overgav seg til han den 6. september 1807.[6] Fire uker etter ble han slått til vicomte Cathcart av Cathcart og baron Greenock av Greenock i høyadelen i Storbritannia. Han fortsatte som øverstkommanderende i Skottland etter hjemkomsten fra Danmark.[7]
Diplomatisk karrière
Den 1. januar 1812 ble han utnevnt til general og noen måneder etter reiste han til Russland som ambassadør og militærutsending. I den siste funksjonen tjenestegjorde han i hovedkvarteret til koalisjonen under den sjette koalisjonskrigen (1812–1814); hans suksess i den delikate og vanskelige oppgaven å vedlikeholde harmoni og trofasthet til den felles sak blant generaler fra mange nasjonaliteter ble anerkjent etter krigen ved at han ble utnevnt til jarl i juli 1814. Han reiste så til St. Petersburg og fortsatte i stillingen som ambassadør inntil 1820, da han returnerte til Storbritannia.
Han døde på sin eiendom nær Glasgow den 16. juni 1843.[7] Han er gravlagt i Paisley Abbey, hvor det i 1848 ble reist et monument over ham. Monumentet er utformet av William Mossman.[8]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
