Verk for lutt av Johann Sebastian Bach er sju komposisjoner for lutt solo som har en sentral posisjon i luttlitteraturen og som hører til kjernerepertoaret for mange av dagens ambisiøse luttenister og gitarister.
Verkene til Bach regnes til de mest formfullendte verk som er skrevet for lutt og kan sees som en pekepinn på hvor grensene for de polyfone mulighetene til lutten ligger.
Det er ikke entydig avklart når verkene er skrevet, heller ikke er det 100% avklart om alle virkelig er komponert av Bach. Stykkene er sannsynligvis blitt til etter inspirasjon av Silvius Leopold Weiss, tidens mest kjente luttenist i det tyske språkområdet. Det antas at verkene er blitt til over en periode på omtrent 30 år, fra Bachs tid i Weimar til omtrent 1740.[1]
Bach noterte disse verkene i et dobbeltsystem med fiolin- og bassnøkkel der G-nøkkelen delvis er ment spilt i oktaven.
Suite i g-moll BWV 995
- Satser
- Präludium ¢ g-Moll – Presto 3/8 g-moll
- Allemande ¢ g-Moll
- Courante 6/4 g-Moll
- Sarabande 3/4 g-Moll
- Gavotte I ¢ g-Moll – Gavotte II ¢ g-moll
- Gigue 3/8 g-Moll
- Tilblivelse
Suite i g-moll BWV 995 er en bearbeidelse av Cellosuite nr 5 i c-moll som ble gjort mellom 1727 og 1731. Mer nøyaktig stammer begge versjonene fra en felles tidligere versjon, men det er ikke avklart om urversjonen ble skrevet for lutt eller cello.
Suiten er dedisert «Monsieur Schouster». En luttenist ved navn Schuster var aktiv i Dresden mellom 1741 og 1784 og den tidsmessige uoverensstemmelsen antas å skyldes at dedikasjonen er påført senere.[1] En annen rimelig hypotese som stemmer bedre med tilblivelsestiden er at stykkene er dedisert forleggeren Jacob Schuster fra Leipzig som Bach klargjorde noen transkripsjoner til.
- Musikk
Suiten åpner med en fransk ouverture i punkterte rytmer og en Fugato – den typiske åpningssatsen i barokke orkestersuiter.
Suite e-moll BWV 996
- Satser
- Passaggio c e-moll – Presto 3/8 e-moll
- Allemande c e-moll
- Courante 3/2 e-moll
- Bourrée ¢ e-moll
- Gigue 12/8 e-moll
- Tilblivelse
Suite e-moll BWV 996 kan være det eldste stykket, stilanalyser med tidlige klaviaturverk av Bach gir før 1717 som et sannsynlig anslag. Kildene er to avskrifter, en av Johann Gottfried Walther fra rundt 1715 notert i et doppelsystem med sopran- og bassnøkkel, og en avskrift med usikkert opphav som oppbevares i Bibliothèque Royal de Belgique i Brussel.
Suite c-moll BWV 997
- Satser
- Preludio c c-moll
- Fuga 6/8 c-moll
- Sarabande 3/4 c-moll
- Gigue 6/8 c-moll – Double 6/8 c-moll
- Tilblivelse
Det antas at Suite c-moll BWV 997 er et senere verk. Det finnes ingen autograf fra Bachs hånd, men det finnes en avskrift av Johann Friedrich Agricola som peker mot tiden mellom 1738 og 1741.
I noen tidlige avskrifter mangler den andre (fugen) og femte (doublen som avslutter giguen) satsen, men disse regnes i dag som ganske sikkert av Bach.
Med ett unntak er alle avskrifter av suiten i klaverpartitur, noe som sammen med analyser av stemmeføringen, har gitt opphav til antakelser om at stykket enten er skrevet for, eller ment også å kunne framføres på luttklaver, et instrument som ble utviklet av Bachs tremenning, Johann Nikolaus Bach, og som det fantes to av i boet etter Bach.
- Musikk
Andre sats er en da-capo-fuge, en form Bach sjelden brukte.
Suite E-dur BWV 1006a
- Satser
- Prélude 3/4 E-dur
- Loure 6/4 E-dur
- Gavotte en Rondeau ¢ E-dur
- Menuett I 3/4 E-dur – Menuett II 3/4 E-dur
- Bourrée 2 E-dur
- Gigue 6/8 E-dur
- Tilblivelse
Også Suite E-dur BWV 1006a er en bearbeidelse av en tidligere solosuite, 3. fiolinpartita E-dur BWV 1006 som Bach skrev rundt 1720. Transkripsjonen er uten instrumentangivelse, så det var lenge uenighet om besetning. Toneomfanget tyder på lutt, selv om det er ubekvemt for den stemmingen som var vanlig på Bachs tid. Spitta skrev i et brev til eieren av autografen at det ikke kunne være noen tvil om at verket var skrevet for klaver. Siden Bach forutsetter skordatur for enkelte av sine suiter, er det også tenkbart at det gjelder også for E-dur-suiten. Bearbeidelsen for lutt kan være fra mellom 1735 og 1740. Selv om den ikke bærer noen dedikasjon blir det antatt at suiten er transkribert for en av de to berømte luttenistene, Silvius Leopold Weiss eller Johann Kropffgans, som begge beviselig musisert i Bachs hus i 1739.
Preludium, fuge, allegro Ess-dur BWV 998
- Satser
- 12/8 Ess-dur
- Fuga c Ess-dur
- Allegro 3/8 Ess-dur
- Tilblivelse
Preludium, fuge, allegro Ess-dur BWV 998 er bevart i Bachs håndskrift, men er ikke datert. Vannmerket på papiret og håndskriften gjør at 1740 blir antatt. Selv om stykket er påført «pour la Luth. ó Cembal», gir den satstekniske layouten og toneomfanget hint om at dette er en primærkomposisjon for lutt.
Preludium c-moll BWV 999
- Satsbetegnelse
- Präludium 3/4 c-moll
- Tilblivelse
Stykket stammer fra Bachs tid i Köthen rundt 1720 og er sannsynligvis ikke opprinnelig for lutt, det finnes framfor alt en parallell i Präludium C-dur fra første del av Das Wohltemperierte Klavier. Det er stilt spørsmål om stykkets ekthet, men stilen er Bachsk.
Fuge g-moll BWV 1000
- Satsbetegnelse
- c g-moll
- Tilblivelse
Bare en avskrift i tabulatur av Johann Christian Weyrauch fra rundt 1730 er bevart. Stykker stammer fra andre sats av g-moll-Sonate for fiolin solo som er skrevet etter 1720. Det er ikke sikkert om luttbearbeidelsen er utført av Bach eller Weyrauch. Av den samme originale solofiolinsonaten finnes det også en versjon for orgel (BWV 539,2) som heller ikke sikkert kan tilbakeføres til Bach. Mens orgelversjonen er av middelmådig kvalitet, står luttversjonen på et høyere kvalitetsmessig nivå. To takter er også føyd til, så i dag regnes luttversjonen som et verk av Bach.
Vanlige arrangementer
For å framføre stykkene på gitar er det oftest nødvendig å transponere stemmer en oktav eller transponere hele suiter, bare suitene e-moll BWV 996 og E-dur BWV 1006a kan spilles i originaltoneartene. Suitene g-moll BWV 995, c-moll BWV 997 og Fuge g-moll BWV 1000 blir vanligvis transponert til a-moll, Präludium, Fuge, Allegro Ess-dur BWV 998 til D-dur og Präludium c-moll BWV 999 til d-moll.
Bach-renessansen på 1800- og 1900-tallet
Etter at Bach ble «gjenoppdaget» er stykkene hans blitt gjengangere på konsertscenene. I sammenheng med den historiske oppføringspraksisen blir luttstykkene ofte framført på kopier av originale lutter, men er framfor alt blitt en fast bestanddel i gitarrepertoaret. Også andre verk av Bach blir transkribert for gitar og hører i dag med til standardrepertoaret sammen med luttstykkene.
- Pieces pour Luth. BWV 995, 997, 1000 i tabulatur av Johann Christian Weyrauch, Faksimileutgivelse av Albert Reyerman, Tree Edition, Lübeck
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
