Vandrehistorier (på engelsk kalt urban legends) er fortellinger som er hentet fra en moderne hverdag, har et utrolig eller fantastisk innhold, gir seg ut for å være sanne og spres på folkemunne eller gjennom massemedia og sosiale medier.[1]
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Hendelsene påstås å ha skjedd i virkeligheten, men historiene har verken sporbare kilder eller detaljer som lar seg kontrollere. Et av «sannhetskriteriene» kan være at historien gjelder en bekjent eller «en venn av en venn». De samme vandrehistoriene kan opptre i ulike varianter over store deler av verden, og er ofte umulig å bekrefte eller avkrefte.
En vandrehistorie er ikke nødvendigvis en bevisst løgn eller skrøne, men en god historie som kan ha opphav i faktiske hendelser og fenomener. Enkle, folkelige samtidshistorier, ofte med et slående og skremmende poeng, likner gammeldags muntlig historiefortelling og tradisjonelle vandresagn der omstreifere og reisende, for eksempel tiggere, skalder, handelsreisende, sesongarbeidere og sjømenn, fortalte hverandre mer eller mindre sannferdige anekdoter og spredte rykter.
Eksempler
Vandrehistorier kan for eksempel gå ut på at en eller annen kebab-sjappe på 1990-tallet hadde sperm i dressingen, at en velkjent restaurantkjede serverer rotter i pizzaen, at en turist blir lurt til å spise sovepiller og etterpå oppdager at nyren er blitt fjernet, eller at en kvinne med fyldig frisyre blir drept av en edderkopp som har slått seg til i håret hennes. Alle disse tingene kunne opplagt ha skjedd, men det er likevel ikke sannsynlig i alle tilfellene hver av historiefortellerne beskriver.
Andre ganger virker de usannsynlige. Det virker f.eks. lite trolig at krokodiller, som hører hjemme i tropene, kan leve i New Yorks kloakker uten å bli kuldestive.
Selve poenget med vandrehistoriene er ikke om de er sanne eller oppdiktet, men at de skaper interesse, undring og diskusjon. Ikke sjelden er vandrehistoriene bygget opp over fordommer eller usikkerhet knyttet til nye fenomener og innovasjoner. Som oftest har også fortellingene elementer av mystikk, skrekk, frykt eller humor som appellerer, og vandrehistoriene har flere likhetstrekk med eldre former for sagn og folkeeventyr. Det nye i vår medieskapte virkelighet er den raske spredningen av fortellingene, en erkjennelse som fikk den britiske historikeren Eric Hobsbawn til å spørre om det var tid eller spredning som skulle avgjøre hvorvidt en fortelling kunne betegnes som «tradisjonell».[2]
Noen vil mene at vandrehistorier er for godt formulert og strukturert til at de virkelig kan ha funnet sted. De kjennetegnes av mangel på overflødig prosafremstilling, med bruk av folkelig språk, muntlig overførselstradisjon av informasjon, fortellingen har som regel endret seg etter mottakeren av informasjonen. Fortellingen fokuserer bare på det morsomme eller forferdelige som skjedde. Et annet sjangerkjennetegn er at de verken inneholder stedsnavn, personnavn eller datoer.
Men tross alt lever de fleste vandrehistorier ganske lenge.
«Urban legends», «klintbergare» og «avisender»
Begrepet 'vandrehistorie' svarer til det engelske urban legend, det vil si «bysagn».[3]
Den engelske betegnelsen ble skapt av den amerikanske folkeminnegranskeren Jan Harold Brunvand for å markere et skille mellom moderne vandrehistorier og klassiske fortellinger der handlingen ofte utspiller seg i landlige omgivelser.[trenger referanse] Brunvand mener likevel ikke at førindustrielle sagn og dagens vandrehistorier er to vesensforskjellige fenomener. Også mange vandrehistorier har blitt gjenfortalt over lang tid, og det er ingen strukturell eller funksjonell forskjell mellom sjangrene. Foe eksempel viser vandrehistorier om folk som er bortført av romvesener, stort slektskap med naturmytiske bergtakingssagnen.[trenger referanse] Flere moderne vandresagn likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier.
Den svenske folkloristen Bengt af Klintberg er den skandinaviske forskeren som har skrevet mest om moderne vandrehistorier. Han har faktisk fått navnet sitt knyttet til sjangeren. I den svenske Nationalencyklopedin er klintbergare oppført som en populær benevnelse på moderne vandresagn, vanligvis kalt vandringssägen på svensk.[trenger referanse] Klintberg har utgitt flere samlinger med vandrehistorier, blant annet Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid (1986), Den stjulna njuren: Sägner och rykten i vår tid (1994) og Glitterspray och 99 andra klintbergare (2005).[trenger referanse]
Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte «avisand».[trenger referanse] Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett, og de fleste vandrehistorier spres i dag via mer eller mindre seriøse nyhetskanaler og sosiale medier. Ofte er historiene ment som underholdning, men de kan også være lærestykker med tydelig moral.[trenger referanse] Ikke sjelden danner ubekreftede rykter og hårreisende historier om aktuelle saker grunnlag for falsk nyheter og ideologiske konspirasjonsteorier.[trenger referanse]
Referanser
Litteratur
Se også
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
