Tugt- og Børnehuset
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Tugt- og Børnehuset var et oppdragelseshjem for foreldreløse barn på Christianshavns torv på Christianshavn i København, grunnlagt av Christian IV i 1605. Ettersom tiden gikk, ble hjemmet også brukt som en straffeanstalt for voksne, kjent som Kvindefængslet på Christianshavn.
Anstalten fremstilte tekstiler til militærets uniformer, og det kan diskuteres, om der egentlig var tvangsarbeid for kongen, selv om man i 1605 ga uttrykk for at anstalten skulle få slutt på tigging. «Løsgjengere skulle henordnes og indtages og siden lære et haandværk, hvormed de deres brød kunde fortjene.» Av et regnskap fra 1606 fremgår at tukthuset nærmest var en håndverkerskole innenfor tekstilfremstilling, slik at tukthuset ble Danmarks første egentlige tekstilmanufaktur. Ved opprettelsen i 1605 fokuserte man bare på voksne av begge kjønn, «som omløber at tigge og trygle og ikke med deres hænders arbejde vil fortjene deres føde». Det ble nesten klappjakt på løsgjengere med tanke på å utnytte arbeidskraft. Ved oppsamlingen ble det medtatt en del hjemløse barn, og snart viste det seg at barn var mye mer motivert for håndverksarbeid enn voksne. Fra da av gikk det jevnlig ut påbud til by og land om å fange inn fattige barn uten skoleplass eller arbeid, og sende dem til København.[1]
Etter pestepidemien i 1618 utstedet kong Christian IV i 1621 en forordning om institusjonen mellom Amagertorv og Gråbrødretorv som delte den opp i et tukthus og et barnehjem i oppdragende hensikt.[2] Rentemester Christoffer Urne fikk overordnet ansvar, mens en foged stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle ull, silke, lin og bomull. Det var ikke ment som noen straff. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som svenn i tukthuset fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget kontor i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca 1850 het Tugthusporten (nå: Niels Hemmingsens gade).[3] Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle. Trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne ikke kongen hindre stor dødelighet blant barna. De mange epidemiene i byen grep raskt om seg der folk bodde tett.[4] I 1618 var barnehjemmet, som da lå i Farvergade, så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.[5]
Med penger fra fattigkassen ble det i 1669 oppført en ny, tiltrengt fløy; men produktet ble ikke av den grunn mer etterspurt. Kledet ble solgt til militæret, men offiserene var svært motvillige. De klaget over tøyets dårlige kvalitet. Private ville ikke kjøpe det, men skolene anskaffet det til de fattige «peblingene». I 1673 fikk det københavnske kjøpmannskompani et alvorlig pålegg om å bestille klede fra børnehuset - selv om regjeringen måtte innrømme at produktet neppe kunne sies å innfri kjøpmennenes krav om kvalitet.
Menyen var øl og brød til frokost, kaldt eller varmt ut fra årstiden. Til middag var det flesk og kål om søndagen, «islandsfisk» og kål mandag og lørdag, kjøtt og kål tirsdag og torsdag, fisk og kål om onsdagen, sild og kål om fredagen. Tre ganger om uken vanket det sennep til maten, og to ganger eddik. I 1629 brøt pesten ut igjen, og tre år senere døde 621 bare i børnehuset. Anstalten gikk fremdeles med underskudd og ble nedlagt som manufakturfabrikk. Bygningene ble solgt i 1650.
I stedet ga Frederik 3. i 1653 50 landflyktige bøhmiske kledemakere med familier 20 års skattefrihet og lov til å slå seg ned på kongens ladegård. Derfra skulle de fremstille og selge tekstiler både i alenmål og stykkvis;[6] men snart klaget de over mangel på folk til spinning, selv om det gikk store, sterke tiggere rundt i gatene. Kong Frederik beordret dermed magistraten og fattigforstanderne å få tak i arbeidere. I 1662 ble børnehuset gjenåpnet, nå på Christianshavn, for fremstilling av tekstiler til hæren og flåten; men først i 1665 lå alt til rette for en større produksjon. Kongen hadde da skjenket en gård på Christianshavn til bruk som børnehus. I dag vet man ikke hvor den lå, men de ble også brukt som fengsel for straffedømte voksne, og måtte utvides med en bygning ut mot Sankt Annæ Gade.
I 1667 var det flere enn 320 beboere, som «holdes til ærligt haandværk at lære». Og selv om stedet ble kalt «børnehuset», ble det gjort stadig større anstrengelser for å rekruttere voksne tiggere, tyver og andre lovbrytere som hadde sluppet unna galgen. Børnehuset ble delt opp i en yrkesskole for barn og en straffeanstalt for voksne lovbrytere. Fra 1668 ble også «beryktede kvinner» tatt inn.
I 1676 var kassen tom; gjelden beløp seg til 20.000 rigsdaler. En tidligere inspektør foreslo å redusere antall innsatte fra 300 til 80; men det fantes ikke penger til å hjelpe de som ble sendt ut på gaten. I 1685 ble mer enn 200 fattige hentet inn. Dermed satt man igjen med 500 mennesker. Samme år ble «Gullhuset» i Rigensgade skjenket til Chr. Werner til klesfabrikk, og betydelig utvidet av kongen under navnet Det kongelige Ullmanufaktur («Guldhusfabrikken»). Offiserene ble beskyldt for å lure til seg guttene som rømte. «Fattigfogdene»[8] som frem til 1803 var ansatt for å jage fremmede tiggere ut av sognet, var også hatet av almuen. 14. januar 1714 ble flere fattigfogder overfalt av matroser med kniver, steinkast og blottet kårde i Grønnegade. Den ene fikk fem store sår i hodet, og høyre pekefingeren bortimot hogget av. To andre ble slått «blå og blodige».[9] Slike opptrinn forekom ofte når koner og barn som tigget, ble arrestert. Også overklassen lot sine folk banke opp fattigfogdene.[10]
En helt ny monumental bygning i barokkstil til anstalten ble oppført i perioden 1739–41 ved Philip de Lange. Fra 1742 ble anstalten utvidet med et «rasphus» hvor noen av de farligste mannlige forbryterne fra hele landet ble satt inn på straffearbeid. Fangene raspet farge av fargetre (campeche) fra koloniene til bruk i Københavns fargerier og i maling. Tukthuset hadde enerett på å utvinne fargestoff fra campeche; men treverket var så brannfarlig at alle varmekilder var forbudt. Uten oppvarming eller vinduer, ikke en gang et stearinlys til lys i cellen, fikk fangene helsen ødelagt av det giftige støvet fra treet, som satte seg i lungene og fremkalt utslett.[11] Det røde støvet farget også fangenes hud, hår og klær rødbrune, så de ble gjenkjent overalt. I forbedringshuset satt tyvene. Om dagen arbeidet de på mørke, skitne verksteder, og om natten sov de i sovesaler med en stor, stinkende balje på gulvet som toalett.[12]
Forfatteren og samfunnsrefseren Niels Ditlev Riegels[13] besøkte stedet i 1787. Senere beskrev han de utrivelige forholdene i sitt anonymt utgitte tidsskrift Maanedsskriftet Kiøbenhavns Skilderie. Han fremsatte også en plan for en reform av stedets økonomi, som imidlertid ikke blev fulgt opp av administrasjonen.[14]
I 1790 endret institusjonen navn til Tugt-, Rasp- og Forbedringshuset på Christianshavn og fikk mer karakter av et egentlig fengsel. Tyven som stjal Gallehus-hornene, Niels Heidenreich var innsatt her.
.png)
25. juni 1817 brøt det ut et voldsomt fangeopprør.[15] I alt var der 495 indsatte, hvoraf 143 kvinder.[16] «Slaglille Fanden» og Johannes Pedersen «Vågehals» på rasphuset hadde planlagt opprøret[17] over lengre tid, som en fortsettelse av flere små flukt- og opprørsforsøk som mislyktes pga. manglende koordinering og planlegning. Fanger med adgang til verksteder og verktøy fremstilte falske geværer til å true vaktene med; samt nøkler og falske pass og papirer, så fangerne kunne slippe ut gjennom Københavns porter. Der hadde vært en sultestreik to år tidligere og andre mindre former for motstand som viste en voksende kampvilje, til forskjell fra de tidligere selvmordene. Tunneler ble gravd, og sedler sendt rundt mellom de ulike avdelingene, viklet rundt småstein og kastet, eller skutt med blåserør: «Ulykkelige medfanger! Vi har erfaret, at I har besluttet at gøre et udbrud. Og I kan ved denne lejlighed stole på fangene i tukthuset. Vi har to gange vist os, og vi skal tredje gang gjøre fyllest. I fald Gud ikke vil hjælpe os, skal Fanden være vor medhjælper. Dersom direktionen skulle få nys om affæren, og kaptajn Mangor skulle komme herop, skal de blive omringede.» Bitre erfaringer hadde vist at angivere var en betydelig trussel og derfor måtte identifiseres og uskadeliggjøres. Likevel fikk en medfange angitt opprørerne til fengselsdireksjonen. Etter planen skulle opprøret bryte ut søndag, men ble utsatt til onsdagen, da Andreas Eggers, en av lederne, ble satt i isolat. På vei gjennom fengselsgården varslet Eggers fangene i tukthuset. Som svar viftet de med hvite kluter gjennom tremmene - avtalt signal. Kort tid etter angrep tukt- og rasphusfangene vokterne, og fikk på kort tid kontroll over fengselet. 14 fanger flygtet gjennom fengselsdirektørens bolig, mens andre løp rundt for å slippe flere medfanger fri.[18]
Vinduer ble knust, og innbo kastet ned på gaten. Ut av porten kom en militær hest galopperende i retning Langebro med en stor rødbrun mann i salen. Støyen tok til, og ut kom en ny rødbrun mann med fullskjegg, svingende en enorm kølle. Han løp mot vollen og Amagerport, forfulgt av to soldater. Den ene snublet, og hans kollega fortsatte etter rømlingen, som forsvant på den andre siden av vollen.[19]
De harde fangene fra rasphuset startet opprøret; men snart sluttet fangene fra den lettere avdeling seg til. Vokterne måtte flykte og hente hjelp fra de nærliggende militærkasernene i Strandgade og Wildersgade. Soldater derfra tok oppstilling udenfor det brennende tukthuset og møtte flyktende fanger med skarpladte geværer. Tre kanoner ble stilt opp på torget. Forfatteren Carl Bernhard[20] vokste opp i familiens bygård på hjørnet av Strandgade og Torvegade og var øyenvitne til de tumultene han senere skrev om.[21] Da fengselet raskt ble omringet av soldater, og flukt ble umulig, satte fangene fyr på bygningene – kanskje for å hylle den 16-årige nattmannsgutten som i 1735 hadde brent Roskilde by ned som hevn.[18]
Forvirringen var total da fangene brukte talglykter fra de skumle gangene til å sette fyr på alt som brennbart var. Etter hvert kunne røyken og flammene ses over hele København. Etter mange timers kamper mellom fanger og militær, brannfolk og flammer, hadde fangene overtatt fengselet. Skillet mellom manns- og kvinneavdelingen ble revet, og de innsatte forsynte seg av fengselets lager avøl og brennevin. Hele hovedbygningen stod i flammer som hindret militæret i å trenge inn. Københavns frivillige brannkorps kjempet mot ilden med primitive brannsprøyter og hjelp fra pøsregnet. På takene rundt tok soldater og sivile borgere oppstilling med skarpladete geværer, og fra Christiansborg slott ankom Frederik 6. til hest med sin adjutantstab og ga forbitret ordre til angrep. De tre kanonene åpnet ild mod den brennende bygningen, og det ble skutt fra takene. En slakter stod på torget og siktet mot takryggen, hvor en person stakk frem hodet. Slakteren skjøt, og mannen rullet ut over kanten med et skrik og styrtet død til jorden. Det viste seg å være et medlem av Københavns frivillige brannkorps. I nattemørket, mens deler av den brennende bygningen styrtet sammen rundt dem, rykket soldatene frem og begynte å forsere fangenes barrikader. I et utbrent rom fant de det forkullede liket av en fange. Én etter én ble de innsatte tvunget ut i fengselsgården.[19] En kvinnelig fange, Pjalte-Ane (= Fille-Ane), fikk vite, at kjæresten hennes (en av de 14, som flyktet gjennom fengselsdirektørens bolig) var ute. Hun skal så ha sagt at «det var godt at se, at de raskeste var borte, og bare skittet tilbake!» Hun og en av de andre kvinnene, Stine Kemp, benyttet sin korte tid i frihet til å ha sex med to andre fanger, Niels Olsen og Søren Gammelmand, som på tross av navnet begge var 27 år gamle.[18]
Bakbundet lå de overmannede fangene på magen, dyvåte av regnet, i sjøkvesthusets gård i det nåværende Christiania. Det ble straks tatt opp forhør, og få timer senere ble syv anførere dødsdømt og henrettet ved standrett utenfor sjøkvesthuset. Da forbedringshusets hovedbygning var brent ned til grunnen, ble 120 kvinnelige fanger anbrakt på sjøkvesthusets loft; og året etter ble fløyen mot Bådsmandsstræde leid ut til Københavns fengselsvesen som tvangsarbeidshus.[22]
Innen et døgn var alle de rømte fangene igjen bak lås og slå.[23] Ytterligere syv ble dømt til døden og henrettet den etterfølgende lørdag i medfangenes påsyn. Den siste som ble ført til skafottet, var Søren Hansen Gammelmand. Hans siste ord var: «Jeg pleier den onde tordne meg ellers å være den første, og nå skal jeg være den siste.»[19]
Det var den siste offentlige massehenrettelsen på dansk jord. Fangenes kår ble ikke bedret som følge af opprøret; tvertom ble straffen for mytteri skjerpet.[24]
Fra 1870 ble bygningen til Christianshavns Straffeanstalt, bedre kjent som Kvindefængslet på Christianshavn. En ny fengselsbygning i tidens rundbuestil ble oppført 1861–64 efter tegninger av N.S. Nebelong.
Bygningen ble revet i 1928 i forbindelse med utvidelsen av Torvegade.[25] På tomten ble blev det karakteristiske gule og hvite Lagkagehus (= Bløtkakehus) oppført, etter tegninger av Edvard Thomsen. Det tidligere Børnehustorv[26] heter nå Christianshavns Torv, men Børnehusbroen over Christianshavns kanal vitner ennå om anstalten.[27]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.