amerikansk forfatter og journalist From Wikipedia, the free encyclopedia
Tom Wolfe (født Thomas Kennerly Wolfe jr.; 2. mars 1930 i Richmond, Virginia, død 14. mai 2018 i New York[18][19]) var en amerikansk forfatter og journalist. Han ble utdannet ved Washington and Lee University og Yale University, hvor han hadde en doktorgrad i USA-studier. Wolfe regnes som en av grunnleggerne av new journalism-bevegelsen i 1960- og 1970-årene.[20]
| Tom Wolfe | |||
|---|---|---|---|
 Tom Wolfe i Det hvite hus, 2004. | |||
| Født | Thomas Kennerly Wolfe Jr. 2. mars 1930[1][2][3][4]  Richmond[5] | ||
| Død | 14. mai 2018[1][2][3][4] (88 år) New York[6] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, romanforfatter, reporter, essayist, sakprosaforfatter, manusforfatter, skribent,[7][8] prosaforfatter | ||
| Utdannet ved | Yale University Washington and Lee University St. Christopher's School (–1949) | ||
| Barn | Alexandra Wolfe | ||
| Parti | Det republikanske parti | ||
| Nasjonalitet | USA[9][10] | ||
| Gravlagt | Hollywood Cemetery[1] | ||
| Språk | Engelsk[11][12][13] | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Letters American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
National Humanities Medal (2001)
National Book Award (1980) (for verk: The Right Stuff)[14] Dos Passos Prize (1984) St. Louis Literary Award (1990) Jefferson Lecture (2006) Wilbur Cross Medal (1990)[15] Carl Sandburg Literary Award (2008)[16] National Book Award (2010) (tema for: Medal for Distinguished Contribution to American Letters)[17] | ||
| Periode | New journalism | ||
| Debuterte | 1965 | ||
| Aktive år | 1965– | ||
| Viktige verk | The Electric Kool-Aid Acid Test, The Right Stuff, A Man in Full, Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers, The Bonfire of the Vanities, Back to Blood | ||
| Påvirket av | Émile Zola, Ernest Hemingway, Evelyn Waugh, Charles Dickens, Hunter S. Thompson, Jack Kerouac, Ken Kesey, Norman Mailer | ||
| Nettsted | http://www.tomwolfe.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Wolfe var først pitcher i baseball og var allerede i studietiden begynt å spille halvprofesjonelt.[trenger referanse] I 1952 fikk han prøvetrene hos laget New York Giants, men det ble avbrutt etter bare tre dager, noe han tilskrev sin manglende evne til å kaste gode fastballs.[trenger referanse]
Wolfe oppgav sport, og fulgte sin professor Fishwicks eksempel og begynte på et doktorgradsstudium ved Yale University. Hans doktorarbeid fikk tittelen The League of American Writers: Communist Organizational Activity Among American Writers, 1929–1942.[21] Til sin forskning intervjuet Wolfe mange forfattere, blant annet Malcolm Cowley, Archibald MacLeish og James T. Farrell.[22] En biograf ytret om dissertasjonen: «Når man leser den, ser man hva de styggeste konsekvensene som den høyere utdannelse er på mange, nemlig tapet av enhver stilsans» (oversatt).[22] Først ble avhandlingen avvist, men så likevel akseptert, etter at han hadde omskrevet den fra en subjektiv til en objektiv stil.[trenger referanse]
Etter studiene på Yale arbeidet Wolfe som journalist, blant annet for New York Herald Tribune og dets magasin New York (som senere ble uavhengig) såvel som for Washington Post. Hans første bok, The Kandy-Kolored Tangerine-Flake Streamline Baby (1965), var en samling av reportasjer blant annet vedrørende popmusikk og do-it-yourself. Den er i ettertid blitt betegnet som en av grunnsteinene for New Journalism.[23]
Så kom det flere reportasjesamlinger, som The Electric Kool-Aid Acid Test en bok om gruppen med Ken Kesey og hans likesinnede som i 1964 dro fra San Francisco til New York i en fargerik skolebuss. I essayet Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers diskuterte Wolfe hvite kunstneres og «socialites» rent motepregede støtte til radikale bevegelser som Black Panther Party. En annen bestseller var The Right Stuff, en romanlignende reportasje om NASAs testpiloter. Tittelen The Right Stuff ble raskt et stående uttrykk.[trenger referanse] I verket ble romfartens mystikk gjort mer jordnær med de jordiske kjensgjerninger og med innblikk i de indre konflikter blant testpiloter, astronauter og deres kjærester og ektefeller.[trenger referanse] Boken fikk en filmversjon i 1983 ved Philip Kaufman.
Wolfe var en begavet tegner som illustrerte mange av sine egne bøker. Fra 1970-årene av ble han engasjert i kunst- og arkitekturkritikk, med essays som The Painted Word og From Bauhaus to Our House. Begge bøker utløste tildels bitre debatter.[trenger referanse] Wolfe kritiserte i The Painted Word moderne maleri og kunst etter andre verdenskrig. Han fremholdt det dreide seg om illustreringer av alment kjente klisjéer, og at den tilregges dor og holdes oppe av et elitært system av gallerier som pleier en liten klikks kunstnerisk sterile interesser.[trenger referanse] I From Bauhaus to Our House angrep han den amerikanske kritikkløse overtakelse av europeisk arkitektur.[trenger referanse] Han mente at dette førte til monstrøse, ikke-funksjonelle og ansiktsløse byggverk, påtvunget massene av en liten kaste av arkitekter og oppdragsgivere.[trenger referanse]
I tiltagende grad viet Wolfe seg til romanformen. Hans debutroman The Bonfire of the Vanities utkom i 1987. Bestselgeren behandler tidens børsbook og den rent materielt orienterte kultur som gjorde seg gjeldende i Reagan-årene.[trenger referanse] Han brukte den hvite Wallstreet-megleren Sherman McCoy, som sammen med sin kjæreste ved å forårsake dødsfallet til en svart fra Bronx, blitt gjenstand for en helsejakt av mediene og statsadvokater. Wolfe skildrer har den kynisme som kan finnes blant New Yorks storbymennesker.
Parallel med romandebuten skrev Wolfe fortsatt reportasjer. The Tinkerings of Robert Noyce[24] beskjeftiget med tilblivelsen av computerteknologien i Silicon Valley, især med Robert Noyce og hans virksomhet.
I 1998 kom Wolfe med sin neste roman, A Man in Full, som også ble en bestselger. I 2004 kom universitetsromanen I Am Charlotte Simmons. Her beskriver han det (fiktive) renommerte Dupont University i Pennsylvania, der den begavede men naive og konservative hovedfiguren kommer inn. Hun trer inn i en «verden der ferske studiner behandles som ferskt kjøtt og hvor mote, sport, sex, partyer og et coolt image er det som teller» (Susanne Schmetkamp).[25]
Wolfe døde i mai 2018 i en alder av 88 år i New York City.[26]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
