«Tirpitz»

Denne artikkelen omhandler det tyske slagskipet. For annen bruk av navnet Tirpitz, se Tirpitz.

«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig («Tirpitz» var 2 000 tonn tyngre enn «Bismarck»). Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.

«Tirpitz»
Karriere
Land		Tyskland
Flaggstat		Nazi-Tyskland
Skipstype		slagskip
Oppkalt etter		Alfred von Tirpitz
Klasse		Bismarck-class battleship
Bygget		ved Kriegsmarinewerft Wilhelmshaven
Kjølstrekking		2. november 1936
Sjøsatt		1. april 1939
Operativ		25. februar 1941
Skjebne		senket 12. november 1944
Søsterskip		«Bismarck»
Tekniske data
Deplasement		42 900 tonn standard 52 600 tonn fullastet
Lengde		251,0 meter
Bredde		36,0 meter
Dypgående		8,7 m
Framdrift		dampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop
Rekkevidde		6 100 nautiske mil ved 15 knop
Pansring		maks 315 mm
Bestykning		8 x 38 cm (4x2) 12 x 15 cm, 65 C33 (6x2) 16 x 10,5 cm 16 x 37 mm 58 x 20 mm 8 x 50,3 cm torpedorør
Mannskap		2 608
Fly		fire Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter

«Tirpitz» påvirket i høyeste grad krigens gang. De allierte måtte alltid vurdere hvor hun befant seg før de kunne disponere egne sjøstridskrefter, både i Nordishavet og Det fjerne østen. Da Japan kom med i krigen i 1941, ble de britiske slagskipene «Rescue» og «Prince of Wales» sendt til Singapore, men uten flystøtte. Britene hadde da bare ett sjøklart hangarskip, og det måtte holdes i Europa, nettopp for å vokte «Tirpitz». Begge slagskipene ble dermed senket av japanske fly.^[1] Winston Churchill omtalte «Tirpitz» som «beistet», og det ble planlagt en serie sabotasjeaksjoner kalt Operation Source; men det lyktes først å senke henne i den niende og siste aksjonen, Operation Catechism.^[2]

«Tirpitz» var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.

Nordover

«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde for lengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.^[3]

«Tirpitz» i Åsenfjorden

Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden

Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av dårlige atmosfæriske forhold og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.^[4]

«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjorden, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.^[5][6]

Sommeren gikk det ut over konvoi PQ-17. De allierte hadde samlet to slagskip, ett hangarskip og fire kryssere som skulle eskortere de 42 handelsskipene til Arkhangelsk. Da kom det melding om at «Tirpitz» hadde forlatt Altafjorden i selskap med en slagkrysser og to lommeslagskip. Da trakk de allierte sin eskorte tilbake av frykt for det tyske slagskipet, slik at tyskernes lommeslagskip fikk senket halvparten av konvoien. I ettertid viste det seg at «Tirpitz» først gikk ut dagen etter, da det hele var over.^[7]

«Tirpitz» i Nord-Norge

Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv. Shetlands-Larsen stod for ett av de første forsøkene på å senke «Tirpitz». Med skøyten «Arthur» fraktet han to mini-ubåter inn i Åsenfjorden i oktober 1942, men noe gikk galt, og Larsen og hans følge på ni nordmenn og briter måtte ta seg til Sverige og derfra til Shetland.^[8]

I september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (Operation Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg, da ubåten måtte gå opp til overflaten.

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelser i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2 000 omkom. Ved nyttår 1943/44 var «Tirpitz» ikke kampklar. Den 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader om bord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Den 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser.^[9] Den 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble hun 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste seilas.^[10]

Universal Newsreel om angrepet på «Tirpitz».

«Tirpitz», med bunnen opp.

Senkningen

Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising.^[11] Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.^[12] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.^[13] Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.^[9]

Egil Lindberg var telegrafisten som sendte den første meldingen til London om senkningen, fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. den 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte befinne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.^[14] 

Major Heinrich Ehrler (1917-45),^[15] det tyske flyger-esset som var stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften enn å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel.^[16] Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.^[17]

Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.^[18]

Tirpitz-museet

Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.

Kuriosa

• Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.^[19]
• Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og per 2013 brukte kommunen fortsatt platene til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» var i 2013 like fine som da de var en del av skipet, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.^[19]
• En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
• Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
• Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».^[20]
• En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.^[21]
• Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.^[22]

Bilder

• 
  Sjøsetting i 1939
• 
  Tirpitz for anker i Ofotfjorden, ved Bogen i Evenes kommune, Nordland.
• 
  Angrep på Tirpitz 3. april 1944.
• 
  Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly.
• 
  «Tirpitz» i Kåfjorden
• 
  Modelltegning
• 
  Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.