Tilknytningsteori

Tilknytningsteori er en utviklingspsykologisk teori som beskriver dynamikken bak dannelse og utvikling av nære følelsesmessige bånd mellom mennesker. Et av hovedtrekkene ved teorien er at kvaliteten på tidlig tilknytning påvirker barnets emosjonelle og sosiale utvikling i tillegg til framtidig relasjonsdannelse og psykisk helse. Teorien forklarer hvordan tilknytning formes, identifiserer ulike tilknytningsmønstre og beskriver hvordan tidlige tilknytningsmønster påvirker barnets utvikling.

For spedbarn og barn er det viktig å ha nærhet eller knytte seg til omsorgspersoner, vanligvis foreldre

Foto: George R. King.

Historikk

Teorien ble opprinnelig utformet av den britiske psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby. Det er en tverrfaglig teori som inkorporerer psykologiske, evolusjonsteoretiske og etologiske prinsipper. Som en konsekvens av andre verdenskrig ble mange barn i Europa foreldreløse og hjemløse, og FN ba Bowlby om å skrive en pamflett om temaet. Under dette arbeidet ble Bowlby oppmerksom på barns forhold til deres foreldre og hva dette forholdet har å si for deres sosiale, emosjonelle og kognitive utvikling.

Han fikk med dette bevist sin antagelse om sammenhengen mellom tidlig separasjon fra omsorgspersoner og senere mangelfull tilpasningsevne, og begynte å utforme tilknytningsteorien. Arbeidet resulterte i publiseringen av Maternal Care and Mental Health^[1] i 1951. Teorien ble videreutviklet av bl. a utviklingspsykologen Mary Ainsworth på 1960- og 70-tallet.

Tilknytning

Tilknytning er det sterke, affektive båndet som dannes mellom barn og omsorgsperson. I løpet av de første leveårene (0-3 år) utformes det en indre arbeidsmodell på basis av opplevelser i møte med omsorgspersoner.^[2] Arbeidsmodellen er en mental representasjon som inneholder informasjon om hvorvidt og i hvilken grad de kan stole på sine omsorgspersoner og bruke de som en sikker base for egen utforskning og læring.

Ifølge Bowlby internaliserer barn de opplevelsene de har med omsorgspersoner, slik at tidlige tilknytningserfaringer danner en prototype for senere relasjoner utenfor familien.^[3] Tilknytningsadferd aktiveres i situasjoner hvor barn føler seg utrygge, eksempelvis når de blir midlertidig forlatt av omsorgspersoner. Tilknytning kan ha utviklet seg for å sikre fysisk nærhet mellom barn og omsorgsperson under truende eller farlige omstendigheter, men trolig også for å legge til rette for læring og utforskning som en følge av opplevd trygghet og sikkerhet hos barnet.

Tilknytning hos barn

Mary Ainsworth utformet metoden som tester tilknytning hos barn; The Strange Situation, hvor barnet blir observert under separasjon og gjenforening med mor. I denne testen kommer barnet sammen med mor inn i et laboratorierom innredet som i en barnehage. Mor forlater rommet, og kort tid etter kommer en fremmed kvinnelig person inn. Så forlater den fremmede, og mor kommer tilbake. Respons under separasjon, interaksjon med den fremmede og respons ved gjenforening bestemmer tilknytningsmønster, selv om de opprinnelige studiene ble gjennomført sammen med gjentatte hjemmebesøk og intervjuer av omsorgspersoner. Man har identifisert fire tilknytningsmønstre hos barn.

Tilknytningsmønster	Barn (18 mnd)[4] [5]	Omsorgsperson
Sikker	Bruker omsorgsperson som sikker base for utforskning. Kan gråte eller ikke gråte ved separasjon, søker nærhet og slutter å gråte ved gjenforening, og fortsetter deretter utforskning. Aksepterer trøst fra den fremmede, men viser klar preferanse for omsorgsperson.	Viser passende, hurtige og konsekvente responser på barnets behov. Omsorgspersonen har formet et sikkert tilknytningsbånd til barnet.
Unnvikende	Lite affektiv deling under lek. Viser lite eller ingen stress ved separasjon, liten eller ikke synlig respons ved gjenforening, ignorerer eller snur seg bort/viser ingen vilje til å opprettholde kontakt dersom løftet. Oppfører seg likt mot den fremmede og omsorgsperson. Barnet føler ingen tilknytning og er derfor opprørsk og har dårlig selvtillit/selvbilde.	Liten eller ingen respons på frustrasjon og/eller stress hos barnet. Tillater ikke gråting og oppfordrer til uavhengighet.
Ambivalent/Motvillig	Utforsker ikke før separasjon fordi barnet er ute av stand til å bruke omsorgsperson som sikker base. Søker nærhet før separasjon. Stresset ved separasjon med ambivalens, sinne, motvillighet overfor omsorgsperson. Går tilbake til lek ved gjenforening. Er overopptatt med omsorgspersonens tilgjengelighet og søker kontakt, men er motvillig og sint når kontakt er oppnådd. Kan slå og dytte omsorgsperson ved oppfordring til nærhet. Blir ikke lett trøstet av verken omsorgsperson eller den fremmede. I dette forholdet føler barnet seg alltid engstelig fordi omsorgspersonens tilgjengelighet aldri er konsekvent.	Veksler mellom passende og manglende/mangelfulle responser på barnets behov. Vil generelt respondere kun ved økt tilknytningsatferd fra barnet.
Disorganisert	Viser uvanlig adferd som fryst positur eller vugge fram og tilbake ved gjenforening. Mangelen på en meningsfull tilknytningsstrategi vises av motsetningsfylte og forvirrede handlinger, som å nærme seg omsorgsperson, men med plutselige utrop, med ryggen vendt til eller med uttrykksløst ansikt.	Skremt eller skremmende adferd, påtrengende og negativ adferd, rollekonflikt, alvorlige feil i affektiv kommunikasjon og omsorgssvikt. Ofte assosiert med ulike former for misbruk av barnet.

Både mødre og fedre bringer med seg personlige erfaringer og reaksjonsmønstre når de trer inn i foreldrerollen, og deres barndomsopplevelser med tilknytningspersoner påvirker måten barnet blir møtt på. Under klassifisering av barns tilknytningsmønster blir spesielt mors egne indre arbeidsmodell for relasjoner en faktor for barnets utvikling. Forskning viser en klar sammenheng mellom mors opplevelse av egen barndom og barnets tilknytningsmønster. Mødre som viser objektivitet og emosjonell balanse i sin omtale av egen barndom har vanligvis sikkert tilknyttede barn, mens mødre som viser sinne og frustrasjon eller konsekvent nedvurdering av barndomsrelasjoner til omsorgspersoner har vanligvis barn med en av de usikre tilknytningsmønstrene.^[6]

Tilknytning hos voksne

Gjennom 1980-tallet ble teorien utvidet til tilknytning hos voksne.^[7] I 1991 publiserte Kim Batholomew og Leonard M. Horowitz en modell for tilknytning hos voksne, basert på begrepet indre arbeidsmodell. Ifølge Bowlby utvikler man forskjellige indre arbeidsmodeller for seg selv og for andre, og disse blir malen for hvordan man responderer på omverden i voksenlivet.^[8] Barn kan utvikle en negativ indre arbeidmodell for seg selv dersom barnet opplever omsorgssvikt eller misbruk. Den negative arbeidmodellen for selvet kan inneholde forestillinger som «ingen bryr seg om meg», «jeg fortjener ikke kjærlighet» eller «uansett hvor hardt jeg prøver blir det aldri bedre».

En negativ arbeidsmodell^[klargjør] for andre kan inneholde forestillinger som «de som egentlig skulle være glade i meg sårer og avviser meg» eller «jeg kan ikke stole på mine nærmeste fordi i det ene øyeblikket er de snille og i det neste er de slemme». Dersom den negative arbeidsmodellen vedvarer eller ikke blir korrigert av positive erfaringer, kan det føre til vanskeligheter med å danne og opprettholde positive relasjoner til andre mennesker, venner eller kjærester.

Batholomew og Horowitz var interessert i å utvide forståelsen av tilknytning ved å finne ut om en tilknytningsmodell for unge voksne kunne utledes av de fire kategoriene som kan dannes ut ifra individets 1) grunnleggende syn på seg selv: positivt eller negativt, og 2) grunnleggende syn på andre: positivt eller negativt. Hver kategori danner en hypotese om en prototype som ble testet.

	Positiv modell av seg selv	Negativ modell av seg selv
Positiv modell av andre	Sikker: Vil være komfortabel med både intimitet og selvstendighet.	Overopptatt: Vil være overopptatt av forholdet. Avhengig av andres aksept for å føle seg vel.
Negativ modell av andre	Avvisende tilknytning. Vil avvise intimitet. Svært selvstendig. Begrenset evne til å vise følelser.	Engstelig tilknytning. Vil unngå intimitet på grunn av frykt for avvisning. Sosialt tilbaketrukket.

De fire kategorienes validitet ble testet med testdeltakere mellom 17 og 24 år av forskjellig kjønn og etnisitet. Testen besto av tre deler: semistrukturerte intervjuer om vennskap, kjæresteforhold og deres følelser rundt nære relasjoner, egenvurdering og venners vurdering av selvkonsept, i hvilken grad man liker å være sosial og interpersonlige problemer. I tillegg ble studiet gjennomført på en annen gruppe, hvor intervjuer om familietilknytning ble inkludert. Ut ifra resultatene ble deltakerne plassert i en av gruppene sikker, overopptatt, avvisende eller engstelig.

Analyse viste at de distinkte egenskapene til individene i hver gruppe korresponderte med egenskapene til de hypotetiserte tilknytningsprototypene. Fra intervjuene ble 47 % av deltakerne plassert i sikker tilknytningskategori, 21 % i engstelig kategori, 18 % i avvisende kategori og 14 % i overopptatt kategori.^[9] Tabellen oppsummerer hovedforskjellene ved de ulike gruppene:

Tilknytning	Distinkte egenskaper
Sikker	Unikt høy score på sammenheng i intervjuene og grad av intimitet i vennskap. Høy grad av varme, kontrollbalanse i vennskap og grad av involvering i romantiske forhold.
Avvisende	Unikt høy score på selvtillit og unikt lav score på emosjonelt uttrykk, varme og gråt. Lavere score enn sikker og overoptatt gruppe på alle skala mål på nærhet i personlige relasjoner; betroelser, intimitet, grad av involvering i romantiske relasjoner, evne til å stole på andre og bruk av andre som sikker base. Lav score på elaborering, omsorgsadferd og kontrollbalanse i både vennskapsrelasjoner og romantiske relasjoner.
Overopptatt	Unikt høy score på elaborering, emosjonelt uttrykk, upassende betroelser, gråt, tillit andre, bruk av andre som sikker base, gråt i andres nærvær og omsorgsadferd. Høy score på involvering i romantiske forhold og lav score på kontrollbalanse i vennskap.
Engstelig	Unikt lav score på selvtillit og kontrollbalanse både i vennskap og romantiske relasjoner. Signifikant lavere score enn sikker og overopptatt gruppe på betroelser, intimitet, grad av involvering i romantiske forhold, tillit til andre og bruk av andre som sikker base.

Med dette studiet fikk Bartholomow og Horowitz bekreftet sin antakelse om at individers indre arbeidsmodeller av seg selv og andre er en underliggende struktur i tilknytningsmønstre hos voksne, og at indre arbeidsmodeller er mer komplekse enn tidligere antatt. Studiet viser at ulike kombinasjoner av positive og negative syn på selvet og andre fører til unike og sammensatte mønster i samhandling med andre. I tillegg kunne forskerne se at de ulike gruppene hadde unike mønster av interpersonlige problemer forbundet med seg.

De ulike gruppene passet godt sammen med prototypen, men de fant også uventede resultater i deltakernes score i den overopptatte gruppen. Eksempelvis trodde man at overopptatte individer (negativt syn på selv, positivt syn på andre) ville ha problemer med å være overdrevent omsorgsfulle og passive. Resultatene av intervjuene viste at de i stedet hadde problemer med overdreven omsorg og dominans. Man kan anta at samtidig som overopptatte individer er avhengig av andres aksept for å oppnå selvtillit, prøver de å oppnå dette med en kontrollerende og dominerende personlig stil. Studiet er unikt i måten det viser at uansett hvilket syn en har på seg selv, vil synet på andre påvirke ens tilknytningsmønster i like stor grad.