Tekstilindustri

Tekstilindustri er industriell produksjon av tråd, garn, tøyer eller klær i stor skala. Tekstilindustrien har århundrelange røtter som husholdningsindustri og håndverk, men oppstod som maskinell produksjon i England på slutten av 1700-tallet.

Tekstilindustrien var i etterkrigstiden helt mekanisert, og ble i større grad et kvinneyrke. I eldre tider var de faglærte produksjonsprosessene mannsbastioner, med røtter i middelalderens laugstradisjoner.

Foto: Bundesarchiv

Tekstil uten industri: Hjemmespinning av lin i svensk hjem, ca. 1920.

Foto: Peter Sjögren

Spinning jenny i museum i Wuppertal, Tyskland. Slike spinnemaskiner 8-doblet en arbeiders produksjon sammenliknet med håndspinning.

Eneste gjenværende modell av Samuel Cromptons Spinning Mule.

Eldre mekanisk vevmaskin ved tekstilmuseet i Lowell, Massachusetts.

Tekstilindustrien er inndelt i nisjer etter produksjon og råvarebruk:

• Produksjonen skjer gjennom en verdikjede bestående av spinnerier, veverier, konfeksjonsfabrikker (sying) og trikotasjefabrikker (strikking).
• Råvarene fordeler seg på naturlige materialer som bomull, ull, lin og silke, og syntetiske stoffer som eksempelvis nylon, fleece og gore-tex. De syntetiske stoffene kom med råolje-revolusjonen tidlig på 1900-tallet.

Produksjonsprosessen for tekstiler og bekledning gjennomgår en rekke stadier, noen gjentatt mer enn én gang: vasking, karding, kjemming, toving, bleking, farging, spinning, tvinning, veving, sying. I løpet av den industrielle revolusjon ble stadig fler av disse prosessene mekanisert. Den utviklingen startet i 1760-årene og skjøt fart med nye prosessinnovasjoner gjennom hele 1800-tallet.

Historie

Tekstilproduksjonen startet som håndverksproduksjon av tråd, garn og stoffer i familiebedrifter i Italia og Flandern på 1300-tallet, i et manufaktur-system hvor produksjonen i stor grad foregikk i private hjem (såkalt manufaktur, eller «håndproduksjon»). I den italienske byen Lucca vokste det fram stor silkeproduksjon allerede fra 1200-tallet. Et annet viktig behov var seilduk for den voksende skipsfarten. Produksjonen la grunnlag for rikdom hos handelens mellommenn, men det ble ikke igangsatt reell industriell masseproduksjon i senmiddelalderen. Det var tilgangen til råvarene som bestemte lokasjonen av denne proto-industrien. I Tyskland kunne de midtre høylandsområdene by på både lin- og ullproduksjon i høyereliggende områder av dagens Hessen, Baden-Württemberg og nordlige Bayern.

Fra 1400-tallet var både Spania og England fortsatt en råvareeksportør av ull, mens ferdigvarer som tekstiler og ulike industrivarer ble importert fra Kontinentet, spesielt Holland, Flandern, Italia, og Frankrike.^[1] Fargerne var en viktig håndverkstand med høy prestisje, særlig i renessansen ble klærnes farge tillagt større vekt.^[2]

Henrik VII av England så velstanden som fulgte med tekstilproduksjonen i Burgund, og innledet i 1485 en industrialiseringspolitikk med toll på eksport av rå ull til Kontinentet, og skattefrihet og tidsbegrensede monopoler til entreprenører som startet spinnerier og veverier i England. Håndverkere ble tiltrukket fra Italia og Holland. Eksporttollen økte råvarekostnadene for spinneriene på Kontinentet og hjalp dermed industrialiseringen i England.^[3]

Denne politikken fikk senere navnet Tudorplanen og den ble videreført av etterfølgerne som et av verdens første forsøk med merkantilistisk politikk. Den førte til at blant andre Firenze ble utkonkurrert som tekstilsentrum og gikk inn i en økonomisk nedgangsperode. Man kan se grunnlaget for Englands senere industrielle revolusjon i denne politikken.^[4] Rå ull fra Spania var et alternativ for tekstilindustrien på Kontinentet, og utover hele 1500-tallet bidro denne trusselen til å bringe England inn i et bittert motsetningsforhold til Spania, i allianse med Portugal.

Ull var forøvrig den dominerende råvaren i tekstilindustrien i tidlig moderne tid. En hjemmeindustri basert på spinning og strikking eller veving i private hjem oppstod på 1500-tallet på det sentrale Jylland, særlig rundt byene Herning og Ikast, hvor produksjonen ble mekanisert først på 1880-tallet. Også lintøy-produksjonen ved Køng fabrik på Sjælland fra 1781 baserte seg på spinning for hjemmeproduksjon (manufaktur) i mange tiår. I senmiddelalderen ble det også begynt innførsel av bomull til Europa – en råvare som det var vanskelig for nordeuropeere å forstå opphavet til.

Mekaniseringen

Fabrikkproduksjon i større skala var avhengig av vanntilførsel til skylling, og energi til maskiner. I begynnelsen ble vannkraft brukt direkte via vannhjul. Tekstilindustrien var sammen med gruvene den første industrien i England som ble mekanisert med dampkraft. Viktige nyvinninger som James Hargreaves' spinnemaskin, Spinning Jenny (1764), Samuel Cromptons modell Spinning Mule (1779) og Edmund Cartwrights mekaniske vevstoler (1785) skapte en effektivitetsvekst i produksjonen som la grunnlag for stor rikdom og re-investering. Nå ble det vanlig å produsere stoffer i stor skala til erstatning for vevingen i private hjem, selv om mange fabrikker fortsatt drev ren trådproduksjon til hjemmesøm. I tekstilindustrien oppstod for første gang i historien en maskinell produksjon i en skala som skapte stordriftsfordeler og derigjennom reell økonomisk vekst. I England ble det på 1700-tallet anlagt kanaler som trengtes for å frakte ull til fabrikkene, og ferdige tøyer for nasjonalt salg og eksport. Napoleons blokade av engelsk eksport under Kontinentalsperren 1806-14 ble avløst av en sterk vekstperiode for britisk tekstileksport.

Viktige sentra for engelsk tekstilindustri ble byer som Manchester og Leeds. I løpet av 1800-tallet ble stadig nye trinn i produksjonsprosessen mekanisert, hvorav den kanskje fremste oppfinnelsen ble den hullkort-styrte vevmaskin, som Joseph Marie Jacquard oppfant i 1805 – såkalte «jacquardmaskiner». Lenge ble fossekraft brukt direkte, som ved Kreenholmi Valduse ved Narvaelven i det østlige Estland, en bomullsvarefabrikk etablert 1857 og som innen århundreskiftet hadde 10 000 ansatte – og var blant verdens største. Senere på 1800-tallet overtok elektrisitet for kull og mekanisk vannkraft som energi. Det ble også importert bomull fra koloniene i Egypt og India, og dette utkonkurrerte mange europeiske bedrifter som hadde basert seg på lin eller ull, bl.a i Tyskland hvor det ble stor sosial uro og hungersnød. I Schlesien førte dette til en «veveroppstand» i 1844, hvor lin-veverne i den tradisjonelle tekstilindustrien gjorde opprør mot import- og mekaniseringstrendene.

Rad med rundstrikkemaskiner på Salhus Tricotagefabrik utenfor Bergen.

1900-tallet

Storstilet etablering av tekstilindustri i India, Russland og en rekke andre land sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet maktet sjelden å konkurrere med den effektive engelske produksjonen, som var ledende innen arbeidsproduktivitet.^[5]

Følgende tabell viser hvordan tekstilindustrien utviklet seg under den industrielle revolusjon i noen utvalgte land:^[6] Kolonne 1 viser året da det første bomullsspinneri ble etablert. Kolonne 2-3 viser antaller bestillinger av ring-spinnemaskiner fra engelske Platt & Co i tjueårsperioder før og etter første verdenskrig. Kolonne 4 viser fraktkostnaden for eksportert bomullstøy fra England. Kolonne 5-7 viser handelsbalansen med fabrikkerte bomullsprodukter i 1910. Kolonne 8 viser det relative kostnadsnivået for produksjon i bomullsindustrien, justert for antall arbeidstimer medgått til en lik produksjonsmengde.^[7] Tabellen viser tydelig den britiske dominansen i tekstilhandelen, og hvordan industriland som Frankrike og Tyskland knapt var selvforsynte. Selv land med lave produksjonskostnader, som India og Kina, hadde stor import fra England.

Tekstilindustrien 1910 (utvalgte land)

Land	Første mekaniske bomulls- spinneri	Bestilte sett, ringspinne- maskiner fra Platt & Co. 1890-1914	Bestilte sett, ringspinne- maskiner fra Platt & Co. 1915-1936	Kostnad i £, frakt 40 fot³ bomullstøy fra England 1907	Handels- balanse mill. $ Bomullstråd 1910	Handels- balanse mill. $ Grått bom.tøy 1910	Handels- balanse mill. $ Farget bom.tøy 1910	Kostnader i bomulls- industrien England=100 1910
England	1771	110	74	..	83	100	270	100
Frankrike	1778	41	31	..	-3	4	22	95
Tyskland	1784	47	6	..	-11	-3	29	100
USA (øst)	1791	2	0	..	..	..	..	159
Russland	1793	131	23	..	..	..	..	91
Sveits	1794	3	0	..	..	..	..	115
Belgia	1799	24	17	..	..	..	..	..
Østerrike	1801	4	4	..	..	..	..	85
Italia	?	69	29	..	..	..	..	81
Polen	?	41	8	..	..	..	..	..
India	1817	66	132	0,93	18	-53	-65	61
Tyrkia	?	0	6	..	-1	-7	-11	..
Sentral-Amerika	?	3	1	2,38	..	..	..	..
Mexico	1835	75	7	..	..	..	..	94
Brasil	1846	95	43	3,25	-2	0	-9	..
Argentina	?	..	..	1,75	-3	-1	-25	..
Japan	?	66	117	1,66	22	5	-1	73
Kina	?	5	64	1,66	-41	-11	-30	53
Australia	?	..	..	1,78	-2	-1	-22	..
Egypt	?	0	5		-1	-17	..	..

Mahatma Gandhis selvstendighetskamp i India fikk næring fra arbeiderkampene som oppstod da billige, britiske tekstiler stadig utkonkurrerte indiske produkter prismessig. Etter andre verdenskrig har derimot tekstilindustrien i overveiende grad blitt flyttet fra Europa til Asia, hvor det har vært god tilgang på billig arbeidskraft. Blant meget store produsenter regnes Kina, India og Pakistan.

Tekstilindustri i Norge

Hjulafossen var det andre stedet langs Akerselva hvor tekstilindustrien oppstod. Her lå Hjula Veveri (bildet) og Nedre Vøiens Bomuldsspinderi, fra 1855. Ti år tidligere var to fabrikker startet i Nydalen, lengre oppe i elva.

Det var stor etablering av tekstilfabrikker i hele Europa og deler av Asia sent på 1800-tallet. Bildet viser Sjølingstad Uldvarefabrikk i Lindesnes, anlagt 1894.

Salhus Tricotagefabrik nord for Bergen, 1935. Den ble nedlagt i 1989, som en av Norges siste, større tekstilfabrikker.

Norsk tekstilindustri oppstod i industriell skala ved fossene i øvre løp av Akerselva i Oslo midt på 1800-tallet, og i resten av landet fra 1870-tallet, med basis i norsk ull og vannkraft. Det ble nyttet mekanisk vannkraft (vannhjul) fra begynnelsen, men sent på 1800-tallet overtok elektrisiteten. Det har også vært nisjeproduksjon basert på kokos (Mandal Kokosveveri), jute og lin.

Fabrikasjonen trenger også rikelig rent ferskvann til vasking og skylling, og derfor ble produksjonen gjerne lagt på steder ved små elver hvor det var god krafttilgang. Det ble først brukt vannmøllekraft, deretter elektrisitet som energikilde i fabrikkene. I Norge lå ullvarefabrikkene spredt i landet med et oppland av lokale bønder som leverte ull direkte til fabrikkens oppkjøpere – tidvis i direkte bytte mot ullstoffer og pledd.

Norske tekstilfabrikker

I tabellen nedenfor angis fabrikker som fortsatt er i drift, i fete fyper: ^[8]

Navn	Kommune	Fylke	Anlagt	Nedlagt	Produkter
Haldens Bomuldspinderi & Væveri	Halden	Østfold	1815		Tråd, stoffer
Drammens Bomuldspinneri, senere Solberg Spinderi	Drammen, Eker (Nedre Eiker)	Buskerud	1818		Bomull- og linvarer
Nydalens Compagnie, senere Tefas	Nydalen	Oslo	1845	1954	Stoffer
Ellendalens Spinderi	Nydalen	Oslo	1846
Arne Fabrikker	Arna	Hordaland	1846	1998	Ullvarer, bomullsvarer
Nedre Vøiens Bomuldsspinderi	Sagene	Oslo	1846
Høie Fabrikker	Kristiansand	Vest-Agder	1850		Sengetøy
Joh. Petersen Aktieselskab	Bergen	Hordaland	1852		Dekketøy
Christiania Seildugsfabrik	Grünerløkka	Oslo	1855		Seilduk
Hjula Veveri	Sagene	Oslo	1855	1957	Stoffer
Fuglesangs Sønner AS / Ajungilak	Sagene	Oslo	1855		Vatt, soveposer
Salhus Tricotagefabrik	Bergen	Hordaland	1859	1989	Trikotasje
DFU Grorud Tekstilfabrik	Grorud	Oslo	1867	1962
DFU Aalgaards Uldvarefabrikker	Gjesdal, Figgjo, Aasen	Rogaland	1870		Ullvarer
Helly Hansen	Moss, Oslo	Østfold	1877		Trikotasje
C. N. Lauritsens trikotfabrik	Oslo	Oslo	1878		Fritidsklær
Dale Fabrikker	Vaksdal	Hordaland	1879	2014	Trikotasje
Berger og Fossekleven fabrikker	Svelvik	Vestfold	1880	2003	Stoffer, Ullvarer
N. Sørensens trikotfabrik	Oslo	Oslo	1883		Trikotasje
Brænne, Bernhard AS	Trondheim	Sør-Trøndelag	1883		Ullvarer
Gudbrandsdalens Uldspinderi	Lillehammer	Oppland	1887		Tråd
Gudbrandsdalens Uldvarefabrik			1887		Stoffer
Sognefjorden Uldvarefabrik	Sogndal	Sogn & Fj	1887	1972
Sandnes Uldvarefabrik	Sandnes	Rogaland	1888		Ullvarer
H. Meyers Trikotasjefabrikk	Oslo	Oslo	1888		Sportsklær
Holm Hansen & Co konfeksjonsfabrikk	Oslo	Oslo	1889		Herreklær
Indvik Uldvarefabrik	Innvik	Sogn & Fj	1890
Christiania Corsetfabrik / Okko	Oslo	Oslo	1892		Dameklær
Oslo Baand & Lidsefabrik	Oslo	Oslo	1893	1970	Bånd
Sjølingstad Uldvarefabrik	Lindesnes	Vest-Agder	1894	1984	Stoffer, pledd
Salhus Væverier	Bergen	Hordaland	1894	1977	Stoffer
Espelandfos Spinderi & Tricotagefabrik / Janus	Arna	Hordaland	1895		Undertøy
Troldefos Uldvarefabrikk	Holmedal	Sogn & Fj	1895		Ullvarer
DFU Fredfoss Uldvarefabrik	Vestfossen	Buskerud	1895		Ullvarer
Stenersens Konfeksjonsfabrik	Oslo	Oslo	1897		Herreklær
Herkules Confektionsfabrikker	Oslo	Oslo	1898		Herreklær
Tingvoll Ullvarefabrikk	Tingvoll	Møre og Romsdal	1898	1967	Ullvarer
DFU Frysja Uldvarefabrik	Nydalen	Oslo		1955	Ullvarer
Oslo Flaggfabrikk	Oslo, Høland	Oslo	1902		Flagg
Oslo Plissé-Fabrik	Oslo	Oslo	1902		Bånd, faner, knapper
Bergens Tekstilfabrikk	Bergen	Bergen	1903	1959	Herreklær, vattolin
Blystad Fabrikker	Sagene	Oslo	1906		Bånd, belter
Viking Gummivarefabrikk	Asker	Akershus	1906	1913	Kalosjer
Viking Gummivarefabrikk	Askim	Østfold	1921		Kalosjer m.m.
Sandnes Kamgarn Spinneri	Sandnes	Rogaland	1906	1986	Garn
Evebøfoss Fabrikker	Sandane	Sogn & Fj	1910		Ullvarer
Gustav Skogsfjord AS	Oslo	Oslo	1910		Fritidsklær
Sygna Uldvarefabrik	Leikanger	Sogn & Fj	1910	1982	Ullvarer
Bergans Meis & Ryggsekk AS	Oslo	Oslo	1911		Sportsutstyr
Joh. Aass & Co.	Oslo	Oslo	1913		Trikotasje
Pelly's Konfeksjonsfabrikk	Oslo	Oslo	1914		Arbeidsklær
De Forenede Ullvarefabrikker	Ålgård-Aasen-Fredfos-Frysja-Grorud		1916	1990
Mandal Veveri	Mandal	Vest-Agder	1918		Bunadstoff
Bredesen & Jørgensen AS	Oslo	Oslo	1918		Sportsutstyr
Norske Konfektionsfabriker Herrekonfektion AS	Oslo	Oslo	1918		Herreklær
Norske Konfektionsfabriker Herrekonfektion AS	Lillehammer	Oppland	1946		Herreklær
Kristiania Leggings- & Gamachefabrik	Oslo	Oslo	1919		Sportsklær
Førde Ullvarefabrikk	Førde	Sogn & Fj	1919		Ullvarer
Birkelund Trikotasjefabrikk	Salhus	Hordaland	1920	1959	Trikotasje
Øistein Stokkeland & Co	Oslo	Oslo	1921		Dameklær
DFU Heggedal Ullvarefabrikk	Asker	Akershus	1921	1958	Stoffer
Trondhjems Konfektionsfabrik	Trondheim	Sør-Trøndelag	1923	1980	Herreklær
Leif W. Nielsen AS	Oslo	Oslo	1925		Linsøm, dameklær
Sellgrens Veveri	Trondheim, Tingvoll		1926		Møbelstoff
Rauma Ullvarefabrikk	Veblungsnes	Møre og Romsdal	1927		Stoffer
Amorett Konfektionsfabrik	Oslo	Oslo	1927		Dameklær
O. Folkedals Farveri	Oslo	Oslo	1927		Trikotasje
A. Stokstad & Co	Oslo	Oslo	1927		Dameklær
Norrøna Sport	Asker	Akershus	1929		Sportsutstyr
Norsk Kamgarn Industri	Oslo	Oslo	1931		Garn
Norrøna Trikotasjefabrik	Oslo	Oslo	1932		Undertøy
Norena Paraplyfabrikk AS	Oslo	Oslo	1932		Paraplyer
Ihle & Nielsen AS	Oslo	Oslo	1933		Dameklær
Gerners Konfeksjonsfabrikk	Oslo	Oslo	1934		Dameklær
Røros Tweed	Røros	Sør-Trøndelag	1935		Pledd'
Sandvika Veveri	Bærum	Akershus	1936		Stoffer
Tele Silkeveveri	Notodden	Telemark	1936		Silketrikot
Condor Konfeksjonsfabrikk	Haugesund	Rogaland	1929		Herreklær
Odlo / Union Farveri og Silkeveveri		Akershus	1945
Scandia Konfeksjonsfabrikker	Ø Toten, Oslo		1947		Dameklær
Mosjøen Veveri	Vefsn	Nordland	1953		Stoffer
Oleana	Arna	Hordaland	1992		Trikotasje
Stormberg	Kristiansand	Vest-Agder	1998		Sportsklær
Bj Sport	Oslo	Oslo	2007		Sportsklær

Fabrikker merket DFU gikk i 1916 sammen i De Forenede Ullvarefabrikker for å effektivisere produksjon og omsetning. I mellomkrigstiden fikk industrien et oppsving på 1930-tallet, men etter andre verdenskrig startet nedgangsperioden og de siste produksjonene ble nedlagt på 1970 og 80-tallet, eller omstilt til nisjeproduksjon med masseproduksjonen lagt til utviklingsland eller Øst-Europa.

Referanser

1. Jan Fagerberg, Bart Verspangen og Nick von Tunzelman, The Dynamics of Technology, Trade, and Growth, Aldershot 1994, side 168-197.
2. Amy Butler Greenfield: A Perfect Red – Empire, Espionage and the Qest for the Color of Desire, 2004, s. 9-10.
3. Erik Reinert, How Rich Countries Got Rich and Why Poor Countries Stay Poor, Constable 2007, ed 2008, side 79-80.
4. Erik Reinert, How Rich Countries gor Rich and Why Poor Countries Stay Poor, Constable 2007, ed 2008, side 80.
5. Gregory Clark, A Farewell to Alms, Princeton University Press 2007, side 339-340.
6. Gregory Clark, A Farewell to Alms, Princeton University Press 2007, side 304, 310, 314, 316, 340.
7. Gregory Clark: Why isn't the whole world developed, Cambridge University Press, tabell side 7.
8. Norsk Industrimuseum - oversikt over bedrifter. Besøkt 10. mars 2015.

Litteratur

• Bruland, Kristine: British technology and European industrialization : The Norwegian textile industry in the mid nineteenth century, Cambridge 1989.
• Butler Greenfield, Amy: A Perfect Red – Empire, Espionage and the Quest for the Color of Desire, HarperCollins Publisher, New York 2004, ISBN 0-06-052275-5
• Gregory Clark: Why isn't the whole world developed, Cambridge University Press, hos Georgetown University, 2009.

Eksterne lenker

• (en) Textile industry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Tekstilindustrien, international ISIC-klassifikasjon (International Standard Industrial Classification), engelsk.
• Tekstilbedrifter - Norsk museumsnettverk for industrihistorie.
• Textiles – Ancient to Modern Times The Textile Heritage Museum (USA).
• The Story of the Cotton Industry – Spinning the web (England).