Straffeloven § 213 var bestemmelsen i den tidligere norske straffeloven av 1902 som frem til paragrafen ble opphevet ved lov 21. april 1972 nr. 18[1][2][3][4] kriminaliserte utuktig (seksuell) omgang mellom menn samt seksuell omgang mellom mennesker og dyr (også betegnet som sodomi):
«Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar.
Med samme straf ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil.
Paatale finder alene sted, naar det paakræves af almene hensyn.»[5]
Forbudet mot homoseksuelle handlinger i paragrafens første avsnitt omfattet ikke kvinner.[6] Det gjaldt ingen egen seksuell lavalder for homoseksuelle handlinger, slik at en mann som hadde utuktig omgang med en gutt under 16 år kunne straffes også for dette.[7] Seksuelt misbruk av dyr rammes siden 2010 av dyrevelferdsloven § 14.
Bestemmelsen videreførte et forbud som ble innført i kriminalloven av 1842 (kapittel 18 § 21), ved en endringslov i 1889.[8][9] Før kriminalloven av 1842 gjaldt NL 6-13-15, hvor den tilsvarende bestemmelsen lød: «Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brann».[10]
I 1989 ble § 213 tilføyd på ny, med helt nytt innhold, og frem til 2000 inneholdt paragrafen en definisjon av samleie. Hele sedelighetskapittelet i straffeloven av 1902 ble totalrevidert i 2000,[11] og etter det sto paragrafen tom frem til hele straffeloven av 1902 ble opphevet i 2015.
I 1925 ble det foreslått av et offentlig oppnevnt utvalg at bestemmelsen skulle erstattes av en særlig seksuell lavalder for homofile handlinger.[12] Dette ble imidlertid ikke fulgt opp i lovforslaget som i 1927 ble lagt frem for Stortinget.[13]
I 1953 foreslo Straffelovrådet enstemmig å oppheve paragrafen og erstatte den med en bestemmelse om absolutt seksuell lavalder på 18 år samt en relativ grense for aldersgruppen 18–21 år.[14]
Som begrunnelse for å oppheve § 213 uttalte Straffelovrådet at «det kan fremstille seg som en urettferdighet å straffe en person for homoseksuelle handlinger som er en følge av en egenskap ved ham som ikke kan legges ham til last. Homoseksualitet er forsåvidt av samme art som en sykdom eller legemsfeil.» Videre uttalte rådet at bestemmelsen omtrent aldri ble brukt i praksis og den vurderte derfor om det var noen mening i å ha en straffebestemmelse det ikke var meningen å bruke. En innvending var, som Justisdepartementet uttalte i 1927,[15] at det var «overveiende betenkelig å legalisere perverse forhold av den her nevnte art». Til dette uttalte Straffelovrådet at «loven ikke billiger alt det den ikke setter straff for. Det er langt fra noen alminnelig regel at loven skal straffe enhver umoralsk handling.» Videre uttalte Straffelovrådet at det kan «være urettferdig å betegne homoseksuelle handlinger som kriminelle. Det gjelder her i stor utstrekning personer som i enhver annen henseende er bra, pliktoppfyllende samfunnsborgere. Deres abnorme seksualliv skyldes forhold som de selv ikke har kunnet ha noen innflytelse på. De lider under sitt forhold, og denne lidelse blir unødig forsterket ved at loven betegner dem som kriminelle.»
Straffelovrådet foreslo i samme utredning også å oppheve «konkubinatparagrafen» som satte et forbud mot samboerskap (straffeloven § 379). Straffelovrådet foreslo at den ledige plassen skulle inneholde en bestemmelse om at personer under 21 år ikke må gis adgang til å være medlem av en forening eller annen sammenslutning som særlig er beregnet på å ha tilslutning av homoseksuelle personer. Straffelovrådet nevnte særskilt det danske «Forbundet af 1948» som eksempel på en type organisasjon som ville være omfattet.
I samme utredning foreslo Straffelovrådet også å oppheve forbudet mot dyresex (crimen bestialitatis) som også var plassert i straffeloven § 213.
Justisdepartementet og Regjeringen sluttet seg til forslagene om å oppheve forbudet mot homoseksuell omgang og erstatte den med en bestemmelse om en særskilt homoseksuell lavalder (som ikke var begrenset til menn), om å oppheve konkubinatparagrafen samt å oppheve forbudet mot dyresex. Derimot fikk forslaget om særskilt aldersgrense for homoseksuelle foreninger ikke tilslutning. I april 1954 ble et lovforslag lagt frem for Stortinget,[16] som forkastet forslaget.
I november 1970 holdt informasjonsleder i Det Norske Forbundet av 1948, Karen-Christine Friele et foredrag i Studentersamfundet i Trondhjem hvor hun tok opp Norges status som et av få gjenværende land i Europa med straffebestemmelse om homoseksualitet.[17] Hun avsluttet foredraget sitt ved å si: «Jeg er ikke i tvil om at meget kan og bør gjøres for å bedre forholdene - ikke minst gjennom saklig, korrekt og nøktern opplysning - men like meget ved en avskaffelse av § 213 i straffeloven».
I desember 1970 fikk daværende justisminister Egil Endresen interpellasjon i stortinget av Arne Kielland (A), som spurte om Justisdepartementet overveide å oppheve § 213 i straffeloven.[18] Arne Kiellands interpellasjon kom opp i stortinget i april 1971. I den anledning sendte Det Norske Forbundet av 1948 et brev til storting og regjering der man anmodet at paragrafen fjernes fra norsk straffelov, samt at man skulle innføre likhet for loven for homofile og heterofile, med andre ord at man ikke skulle få særbestemmelser for homofile, herunder høyere kriminell lavalder.[19] Dersom en slik særbestemmelse skulle innføres, ville Forbundet henstille til regjeringen at en komité bestående av medisinsk sakkyndige måtte nedsettes, for å klargjøre de påståtte negative konsekvensene som skulle tilsi høyere kriminell lavalder for homofile.
I interpellasjonsdebatt i Stortinget var det bred enighet om at § 213 burde oppheves. Justisminister Oddvar Berrefjord (som tiltrådte i rollen ved regjeringsskifte 17. mars 1971) avsluttet sitt innlegg ved å si: «Selv er jeg av den oppfatning at § 213, som må betraktes som en sovende straffebestemmelse, hva man jo var inne på i odelstingsdebatten i går, bør oppheves i sin helhet uten at det er grunn til å erstatte den med noen særregel rettet mot en særskilt form for kjønnslig omgang mellom unge mennesker. For kvinners vedkommende ville en slik særregel i tilfelle bety å kriminalisere handlinger som i dag ikke er straffbare, og som det heller aldri har vært noe behov for å innføre straffebud mot.».[20] Interpellant var Arne Kielland (A), som hadde advart sterkt mot å lage en særregel, eksempelvis en særskilt kriminell lavalder. Han viste blant annet til en økning i tilfeller av pengeutpressing overfor homoseksuelle i land der slike særregler var innført.
I februar 1972 gjorde informasjonssekretær i Det Norske Forbundet av 1948, Karen-Christine Friele det offentlig at forbundet hadde mottatt 10000 kroner i støtte fra Helsedirektoratet til trykking og distribusjon av brosjyren «Homofili».[21] Brosjyren var ment som folkeopplysning og Forbundet skulle distribuere den til så mange som mulig. Senere det samme året (21. april 1972[1]) ble paragrafen opphevet ved lov.[2][3][4]
I et innlegg til Dagbladet fredag 4. august 1972 trakk journalisten Ola Ødegaard fram generalsekretær i forbundet Karen-Christine Friele og stortingsmann Arne Kielland for å rose deres innsats i arbeidet med avskaffelsen av straffelovens § 213.[22] Ødegaard beskrev Arne Kielland som «de homofiles talsmann i Stortinget».
Straffelovrådets utredning om opphevelse av § 213 og § 379 ble tatt opp i Bispemøtet i 1954. I Bispemøtet ble det vedtatt å sende stortinget en henvendelse der de skrev: «Etter vår mening ligger det utenfor all tvil både at selve forslagenes fremkomst henger sammen med visse tidstendenser som går imot det kristne moralsyn, og at en eventuell avskaffelse av de gjeldende bestemmelser vil påskynde den videre utvikling av disse tendenser».[23] Videre skrev de at lovendringen ville føre til legaliseringen av et «perverst og nedbrytende forhold som er i strid med samfunnets interesse og med kristent moralsyn».
I boken § 213 – Onde eller Nødvendighet? utgitt av Det norske forbundet av 1948 i 1970, skrev daværende biskop av Borg Per Lønning at den «hjerteløse diskriminering, tyrannisering og utpressing [av mennesker med en homofil konstitusjon] som har foregått (og til dels foregår) i moralens navn, er like umoralsk som den er ukristelig» og «Jeg ser det ikke som utelukket at samfunnets straffebestemmelser bør innskrenkes til å gjelde homoseksuell prostitusjon og tilfelle hvor mindreårige er blitt innblandet».[24]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
