Stadieveksling

Stadieveksling er en type konsonantmutasjon, hvor konsonanter veksler mellom ulike «karakterer». Den grammatiske prosessen forekommer i de samiske språkene fra og med umesamisk og nordover, i de østersjøfinske språkene og i de samojediske språkene nganasansk og selkupisk.

Stadieveksling kan bli karakterisert som «konsonantismens motstykke til omlyd». Det prototypiske tilfellet har vi i tostavingsstammer, hvor en ustemt lukkelyd (p, t, k) initialt i den siste stavingen blir lukket av et suffiks, og som følge av det blir stemt (i prinsippet b, d, g, men i moderne finsk får vi v, d, Ø). Dermed har vi i finsk tapa ‘vane’, katu ‘gate’, joki ‘elv’, som i genitiv, men det lukker stavingen med suffikset -n, og blir til tavan, kadun, joen. Dette er alle eksempler på kvalitativ stadieveksling.

Vi har også kvantitativ stadieveksling, kuppi ‘kopp’, hattu ‘hatt’, takki ‘frakk’ som i genitiv blir til kupin, hatun, takin. Stadieveksling i selkupisk minner sterkt om den finske, hvor en finner kätto ‘tarm’, genitiv kädön. Konsonanten i åpen stavelse blir kalt sterkt stadium, mens den i lukket stavelse blir kalt svakt stadium. I de moderne språk har stadievekslingen blitt til en morfologisk veksling. Vi kan også ha sterkt stadium i åpen stavelse og svakt stadium i lukket, som i finsk nominativ/genitiv liike / liikkeen ‘bevegelse’. Her har det tidligere vært en final lukkelyd, vi har hatt *liikeʔ / liikkeʔen, med sterkt stadium i åpen stavelse, som forventet, i dag er de fonologiske vilkårene endret, men stadievekslingen har likevel holdt seg uendra.

Med stadievekslingen spredd i de to utkantene av det uralske språkområdet (i øst og vest), gikk forskerne tidligere ut fra at det var et ururalsk fenomen, som hadde gått tapt i de andre uralske språka. Teorien er nå forlatt, og anser nå de østlige og vestlige stadievekslingene som resultat av polygenese, dvs. uavhengige, men parallelle utviklingsløp. Teorien om parallell utvikling er ikke så urimelig, ettersom lydendringene opptrer også i andre sammenhenger i andre språk. Fra et norsk synspunkt ser vi for eksempel at finsk sterkt stadium tilsvarer «norske» konsonanter, mens svakt stadium tilsvarer «danske». Vi finner det i norsk/danske ordpar som hatt / hat og hat / had.

En forklaring, som både professor Karl Bernhard Wiklund og Lauri Posti har stilt seg bak, er at østersjøfinsk stadieveksling er et lån fra germansk, ei tilpasning av Verners lov til østersjøfinsk, som hevder at indoeuropeiske ustemte lukkelyder ble til ustemte frikativer, mens de ved trykkfall på den (ikkeinitiale) stavelse etter konsonanten, ble frikativen i stedet stemt. Den østersjøfinske varianten sier at hvis det kommer en lett (åpen) stavelse etter konsonanten, får den være ustemt, men viss det forekommer en tung (lukket) stavelse etter konsonanten, så blir den stemt.

Stadieveksling i samisk skiller seg fra den østersjøfinske. Her får vi ikke en svekkelse av ustemte konsonanter, men en forlengelse, eller til og med dissimilering av konsonanter i åpen stavelse. Et eksempel er Sápmi ‘Sameland’, som etymologisk er samme ord som finsk Häme ‘Tavastland’ og Suomi ‘Finland’, og som blir til Sámi i genitiv. Her er -m- den opprinnelige konsonanten, og sterkt stadium har fått en initial -p-. I dette tilfellet kan det imidlertid ikke være Verners lov som står bak.