From Wikipedia, the free encyclopedia
En spilledåse er en mekanisme som lager toner ved at en pigget flate trekkes forbi en kam, vanligvis av fjærstål, der tennene er i forskjellig lengde, tilpasset en musikk-skala. Piggene er plassert slik at de klimprer fram en melodi. De vanligste spilledåsemekanismene er sylindriske (valser), sylinderspilledåser, men også grammofonplatelignende roterende skiver, platespilledåser, er kjent. Drivkraften kan være for håndsveiv, eller en opptrekkbar fjærmekanisme.
Samme type mekanikk kan brukes til å utløse toner som slåes an mot strenger (for eksempel mekanisk piano), eller fra åpnede og lukkede ventiler til luft- og dampdrevne orgeltyper som lirekasser og kallioper.
Allerede i det 9. århundre laget tre persiske oppfinnere, (Banū Mūsā-brødrene) det «tidligste kjente mekaniske musikkinstrumentet i verden». Det var et vanndrevet orgel, som spilte kontinuerlig musikk ved hjelp av flere valser med knaster, der valsene skiftet seg selv automatisk. Oppfinnelsen er beskrevet i deres Bok om lure mekanismer.
Valsen med knaster forble den foretrukne løsningen til langt inn på 1800-tallet.[1]
På 1400-tallet konstruerte en kirkeklokkeringer en sylinder av nevnte type, som løste ut små hamre som så slo an kirkeklokkene (automatiske klokkespill av eldre dato bruker fortsatt lignende metoder).
I 1780 fant Jaquet-Droz-brødrene fra La Chaux-de-Fonds opp den mekaniske sangfuglen. Denne ble kraftig forbedret av pariseren Blaise Bontems i 1848, som laget en konstruksjon som fortsatt er i bruk. Parallelt til dette, ble orgler med valsestyrt musikk mer og mer populært.
Urmakeren Antoine Favre fra Genève fant i 1796 på å bytte ut klokker og bjeller med stålkammer med tonestemte tunger. Disse gjorde det mulig med mere presis avspilling. Mekanikken kunne lages i flere formater, og ble montert i forskjellige gjenstander.
Fra 1811 av begynte fabrikasjon av spilledåser i stor målestokk i den sveitsiske byen Sainte-Croix. Med sin allerede eksisterende urverksindustri, var dette et nytt område der presisjonsinstrumentering var viktig. Noen år senere utgjorde spilledåseeksport 10% av totalen for Sveits, som var det ledende landet. Også i Böhmen og Tyskland var der spilledåseproduksjon. Sent på 1800-tallet ble det opprettet produksjonsfilialer i USA
De kombinerte lommeurene og spilledåsene ble introdusert av Charles Reuge i 1865. Omtrent samtidig ble det mulig å skifte spillevalser i større maskiner. Opplegget ble introdusert av Paillard i 1862 og perfeksjonert av Metert i 1879. Mekanismene var fjærtrukne, og med flere fjærer til samme drivverk, kunne en spille av kontinuerlig i opptil tre timer. Verkene og maskinene ble laget i varierende størrelse fra lommeur til selvstendige møbler, men mest av slike som kunne plasseres på et bord.
I 1870 introduseres platen som tonesettende middel. Denne gjorde det lettere å skifte musikk ved hjelp av avspillingsautomatikk. Slike musikkmaskiner ble etterhvert utviklet til rene kunstverk.
Thomas Edisons fonograf, som ble oppfunnet i 1877 gjør det mulig å registrere og reprodusere andre lyder. På litt sikt fikk dette store konsekvenser for spilledåseindustrien.
Fra ca. 1900 og videre, ble der stort sett bare laget luksusutgaver av spilledåser, rettet mot et marked av spesielt interesserte samlere. Sveits har fortsatt en overlevende fabrikant i byen Reuge nær Neuchâtel.
Det japanske konsernet Sankyo Seiki hevder at de per 2006 kontrollerte ca. 50% av verdens produksjon av spilledåser og deler. Deres 16toms plate er beregnet spilt på med dobbelt kamsett. Ett amerikansk firma leverer fortsatt deler, ruller og skiver til flere kjente standardverk.
Miniatyrverk med 18 toner blir i dag produsert i lavkostland, og settes inn i leketøy og smykkeskrin.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
