Slaget om Mons

Slaget om Mons var et slag under den første verdenskrig som fant sted 23. august 1914 ved den belgiske byen Mons. Det var en del av det større slaget om grensene, der belgiske og allierte styrker prøvde å holde tilbake invaderende styrker fra det tyske keiserriket. Slaget om Mons var de første større kamphandlingene til British Expeditionary Force (BEF) under verdenskrigen. Den britiske hæren prøvde å holde linjen mellom Mons og Condé-kanalen mot de tallrikt overlegne tyskerne. Til slutt måtte britene trekke seg tilbake, særlig etter at den franske femte armeen plutselig trakk seg tilbake. Den britiske «store retretten» langs elven Marne tok to uker og førte BEF til utkanten av Paris, der de deltok i det første slaget ved Marne.

Slaget om Mons
Konflikt: Første verdenskrig
A-kompaniet til 4. bataljon av de britiske Royal Fusiliers hviler i Mons før kampene starter i slaget ved Mons.
Dato 23. august 1914 Sted Mons, Belgia 50°27′N 3°57′Ø Resultat Den tyske høyrefløyen sinn fremrykking inn i Frankrike ble forsinket, men ikke stoppet.
Stridende parter
Storbritannia	Det tyske keiserriket
Kommandanter og ledere
John French Horace Smith-Dorrien	Alexander von Kluck
Styrker
2 korps 1 kavaleridivisjonar 1 kavaleribrigade totalt 80 000 men and 300 kanoner	4 korps 3 kavaleridivisjonar totalt 160 000 menn og 600 kanoner
Tap
1 638	ca. 5 000

Slaget om grensene
Mulhouse  • Haelen  • Lorraine  • Ardennene Charleroi  • Mons  • Grand Couronné

Den tyske invasjonen av Belgia (1914)
• Haelen  • Liège  • Namur  • Charleroi  • Mons  • Antwerpen  • Yser  • Ypres

Bakgrunn

Britisk trening

Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 4. august 1914. 9. august startet British Expeditionary Force overfarten til Frankrike.^[1] Styrken var mye mindre enn de ulike kontinentale hærene. Den tyske og den franske hæren omfattet godt over en million menn hver, hadde BEF rundt 80 000 profesjonelle soldater i to korps. BEF var trolig den best trente og mest erfarne av de europeiske hærene i 1914.^[2] De hadde blant annet skytetrening som gjorde at en britisk gjennomsnittssoldat kunne treffe et mål på størrelse med et menneske femten ganger i minuttet på 300 yards avstand (ca. 270 meter) med en Lee-Enfield-rifle.^[3] Rask og presis rifleskyting spilte en viktig rolle i slagene i 1914 som BEF var med i.^[4]

Stillingene

Kart over området der BEF først opererte i 1914.

Under slaget om grensene var BEF stasjonert til venstre i den allierte linjen, som strekte seg fra Alsace-Lorraine i øst til Mons og Charleroi sørvest i Belgia.^[5][6] Den britiske stillingen ved den franske flanken mente at troppene stod i veien for den tyske første armeen, den ytre delen av den kraftige styrken som etter Schlieffenplanen skulle omringe og knuse de allierte styrkene.^[7] BEF bidro til å hindra denne omringingen.^[8]

Britene kom fram til Mons 22. august.^[9] Da var den franske femte armeen til høyre for de allerede i kraftige kamper med de tyske 2. og 3. armeene i slaget ved Charleroi. Etter forespørsel fra den franske kommandanten general Charles Lanrezac gikk BEF-kommandanten, feltmarskalk John French, med på å holde Mons–Condé kanallinjen i et døgn for å verne den franske venstre flanken mot den tyske 1. armeen. De britiske soldatene brukte derfor dagen på å grave forsvarsverk langs kanalen.^[10]

Disposisjoner: Slaget ved Mons og Charleroi, 21.–23. august 1914

Slaget

Ved daggry 23. august startet et tysk artilleribombardment mot de britiske linjene. De tyske angriperne fokuserte på et område der kanalen bøyde seg.^[11] Klokka 9 startet det første infanteriangrepet, der tyske styrker prøvde å ta seg over fire broer som krysset kanalen ved dette punktet.^[12] Fire tyske bataljoner gikk til angrep ved Nimy-broen, som var vernet av et kompani fra 4. bataljon, Royal Fusiliers og en maskingeværseksjon. De fremrykkende tyske kolonnene var lette mål for de britiske soldatene, som åpnet ild mot dem på 900 meters avstand med rifler, maskingevær og artilleri.^[13][14]

Den tyske kommandanten general von Kluck hadde forfulgt franske styrker da de fikk kontakt med den britiske avdelingen. Britene hadde på dette tidspunktet i krigen få maskingevær. The BEF var på den andre siden en profesjonell og godt trent hær, og deres Lee-Enfield-geværer var i motsetning til de fleste samtidige geværer laget slik at det var mulig å skyte svært raskt med dem. Britene la ned så kraftig ildgivning at de tyske styrkene trodde de hadde støtt på en ansamling av maskingeværer. Det første angrepet gikk fort i stå.^[15]

Allierte og tyske styrker i slaget ved Mons og Charleroi 22.–23. august.

Etter store tap i det første angrepet byttet tyskerne til åpen formasjon og gikk til angrep igjen i en løsere formasjon. Dette angrepet gikk bedre ettersom britene hadde mindre sjanse til å skyte mange soldater raskt. Det var færre forsvarere enn angripere, og britene som voktet broen ble hardt presset. Særlig Nimy- og Ghlin-broene opplevde harde kamper. Bare sporadiske forsterkinger og stor innsats fra de to maskingeværbataljonene gjorde at de tyske styrkene ble holdt tilbake.^[16] Ved Nimy tok løytnant Maurice Dease kontroll over sitt maskingevær etter at alle de andre medlemmene i seksjonen hans var blitt drepte eller såret selv om han ble skutt flere ganger. Etter det femte skuddet ble han evakuert til førstehjelpsstasjonen, der han døde.^[17] Ved Ghlin styrte menig Sidney Godley det andre maskingeværet hele dagen og ble værende for å dekke retretten til Fusiliers ved slutten av slaget. Godley overgav seg etter å ha kastet deler av geværet i kanalen for å hindra tyskerne i å ta det.^[18] Begge soldatene ble senere tildelte Victoria Cross, de første to som ble gitt i den første verdenskrig.^[19]

Til høyre for Royal Fusiliers var 4. bataljon fra Middlesex Regiment og 1. bataljon fra Gordon Highlanders også hardt presset av det tyske angrepet. Begge bataljonene hadde store tap, men med forsterkninger fra blant andre Royal Irish Regiment klarte de å forsvare broene.^[20] De mer tallrike tyske styrkene utvidet angrepet, og under dekke av bartre på en plantasje nord for kanalen kunne de komme seg tett opp til kanalen og overraske britene med rifle- og maskingeværild. Britene hadde store tap, men holdt stillingene.^[21]

Britisk retrett

På ettermiddagen ble det klart at den britiske stillingen var uholdbar. I 4. Middlesex Regiment hadde 15 offiserer og 353 andre soldater blitt drept eller såret.^[22] Øst for den britiske stillingen hadde det tyske IX-korpset startet å krysse kanalen slik at den britiske høyre flanken var truet. Ved Nimy hadde menig Oskar Neimeyer svømt over kanalen under britisk ild og operert en svingbro slik at tyskerne kunne krysse før han ble drept. Dermed kunne tyskerne øke presset mot 4. Royal Fusiliers.^[23][24]

Klokken 15.00 fikk den britiske 3. divisjonen ordre om å trekke seg tilbake til stillingen like sør for Mons, og om kvelden fikk 5. divisjon en lignende ordre. Da natten falt hadde II Corps laget en ny forsvarslinje som gikk gjennom landsbyene Montrœul, Boussu, Wasmes, Paturages og Frameries. Tyskerne hadde laget pongtongbroer over kanalen, og store styrker nærmet seg de britiske stillingene. De fikk også beskjed om at den franske 5. armeen var i ferd med å trekke seg tilbake, noe som gjorde den britiske høyreflanken utsatt.

24. august klokken 02.00 fikk II Corps ordre om å trekke seg tilbake sørvestover til forsvarbare stillinger ved Valenciennes–Maubeuge-veien.^[25] 5. infanteribrigade av 2. divisjon, som ikke hadde vært i store kamper, fikk rollen som baktropp. De holdt tyskerne ved Paturages, Frameries og Wasmes i omtrent to timer. Begge sider hadde store tap.^[26] Helt til venstre i den britiske linjen måtte 14. og 15. infanteribrigade av 5. divisjon tilkalle hjelp fra kavaleriet.^[27] 2. kavaleribrigade, 119. batteri Royal Field Artillery og L-batteri Royal Horse Artillery ble sendt inn og dekket retretten til brigadene i fire timers intens kamp.^[28]

Etter slaget

Britiske tropper under retretten.

Ved kveldingen 24. august hadde britiske styrker trukket seg tilbake til de forventa nye forsvarslinjene sine ved Valenciennes–Maubeuge-veien. Med den tyske første armeens mer tallrik og tilbaketrekkingen til den franske femte armeen måtte de britiske styrkene fortsette retretten – I Corps til Landrecies og II Corps til Le Cateau.^[29] «Den store retretten» langs Marne varte i to uker og dekte over 40 mil. Britene ble fulgt av tyskerne og hadde flere trefninger, som slaget ved Le Cateau 26. August, trefningen ved Étreux den 27. august og trefningen ved Néry 1. september.^[30]

Begge sider kunne regne slaget ved Mons som en suksess: Britene hadde vært i mindretall med rundt 3:1 men klarte likevel å stå imot den tyske hæren i to døgn, bite fra seg og deretter slå en ordnet retrett. De hadde beskyttet flanken til den franske femte armeen, som var det strategiske hovedmålet.^[31][32] Britene, som ikke hadde kjempet på kontinentet siden Krimkrigen, forlot slaget med en følelse av å hatt overtaket og med en styrket moral. Tyskerne hadde undervurdert dem.

Tyskerne hadde likevel en strategisk suksess, og kunne krysse Mons–Condé kanal-linjen og begynne å gå inn i Frankrike. Tyskerne drev de britiske og franske styrkene fremfor seg nesten til Paris, før de ble stoppet i Slaget ved Marne.^[33]

Tap

Den offisielle britiske historikeren J.E. Edmonds telte «såvidt over» 1 600 britske skadde og drepte, de fleste i de to bataljonene av 8. brigade som hadde beskyttet kanalen. John Keegan estimerte tyske tap til ca. 5 000 mann.^[34] I 1997 regnet D. Lomas tyske tap til mellom 3 000 og Mal:Nowar^[35] I 2009 regnet Herwig med 1 600 britiske og ca. 5000 tyske skadde eller drepte. Kluck og Kuhl offentliggjorde ikke tapene til den 1. armeen.^[36]

Referanser

1. George Stuart Gordon, The Retreat from Mons, p. 12.
2. Gordon, pp. 15–16.
3. David Lomas, Mons 1914: The BEF's Tactical Triumph, pp. 14, 62.
4. Nikolas Gardner, Trial by Fire: Command and the British Expeditionary Force in 1914, p. 36.
5. Ernest W. Hamilton, The First Seven Divisions, p. 3.
6. Lomas, p. 28.
7. Hanson Baldwin, World War I: An Outline History, p. 22.
8. Hamilton, p. 38.
9. Hamilton, p. 5.
10. Gordon, p. 24.
11. Hamilton, pp. 13–14.
12. Hamilton, p. 14.
13. Bloem 1916, s. 39, 41.
14. Gordon, p. 32.
15. Trueman, C. «The Battle of Mons». The History Learning Site. Besøkt 19. september 2015.
16. Hamilton, pp. 15–16.
17. The London Gazette: no. 28976. p. . 13 November 1914.
18. Hamilton, p. 16.
19. Lomas, p. 44.
20. Hamilton, pp. 16–17.
21. Hamilton, pp. 18–20.
22. Hamilton, p. 25.
23. Allan Mallinson, 1914: Fight the Good Fight: Britain, the Army and the Coming of the First World War
24. Reed, Paul. «Nimy August 1914». Old Front Line. Besøkt 6. juli 2010.
25. Hamilton, p. 26.
26. Hamilton, pp. 28–29.
27. Gordon, pp. 39–40.
28. Hamilton, p. 32.
29. Lomas, pp. 66–67.
30. Lomas, pp. 72, 83.
31. Tuchman, pp. 306–307.
32. Hamilton, pp. 37–38.
33. Baldwin, p. 25.
34. John Keegan, The First World War, p. 99.
35. Lomas 1997, s. 65.
36. Herwig 2009, s. 154.

Kilder

• Baldwin, Hanson. (1963). World War I: An Outline History. London: Hutchinson & Co. OCLC 464551794.
• Bloem, W. (1916). «Vormarsch» (Helion 2004 utg.). Bremen: Grethlein. ISBN 1-874622-57-4. Arkivert fra originalen (PDF) 30. november 2013. Besøkt 30. november 2013.
• Clarke, David. (2005). The Angel of Mons: Phantom Soldiers and Ghostly Guardians. Wiley. ISBN 978-0-470-86277-3.
• Gardner, Nikolas. (2003). Trial by Fire: Command and the British Expeditionary Force in 1914. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-313-32473-4.
• Gordon, George (1917). The Retreat from Mons. London: Houghton Mifflin. OCLC 1893352.
• Edmonds, J. E. (1926). Military Operations France and Belgium, 1914: Mons, the Retreat to the Seine, the Marne and the Aisne August–October 1914. History of the Great War Based on Official Documents by Direction of the Historical Section of the Committee of Imperial Defence. I (2nd utg.). London: Macmillan. OCLC 58962523.
• Evans, Martin. (2004). Battles of World War I. Select Editions. ISBN 1-84193-226-4.
• Hamiltion, E. (1916). The First Seven Divisions: Being a Detailed Account of the Fighting from Mons to Ypres. London: Hurst and Blackett. OCLC 3579926.
• Herbert, Aubrey. (2010). Mons, Anzac and Kut: A British Intelligence Officer in Three Theatres of the First World War, 1914–18. Leonaur. ISBN 0857063669.
• Herwig, H. (2009). The Marne, 1914: The Opening of World War I and the Battle that Changed the World. New York: Random House. ISBN 978-1-4000-6671-1.
• Hoeppner, E. W. von (1921). Deutschlands Krieg in der Luft: ein Rückblick auf die Entwicklung und die Leistungen unserer Heeres-Luftstreitkräfte im Weltkriege (Battery Press 1994 utg.). Leipzig: K.F. Koehle. ISBN 0-89839-195-4.
• Holmes, Richard. (1995). Riding the Retreat Mons to the Marne 1914 Revisited. London: Jonathan Cape. OCLC 32701390.
• Humphries, M. O.; Maker, J. (2013). Der Weltkrieg: 1914 The Battle of the Frontiers and Pursuit to the Marne (part 1). Germany's Western Front: Translations From the German Official History of the Great War. I. Waterloo, Canada: Wilfrid Laurier University Press. ISBN 978-1-55458-373-7.
• Keegan, John. (2002). The First World War: An Illustrated History. Pimlico. ISBN 978-0-7126-8040-0.
• Lomas, D. (1997). Mons, 1914. Wellingborough: Osprey. ISBN 1-85532-551-9.
• Mallinson, Alan. (2013). 1914: Fight the Good Fight: Britain, the Army and the Coming of the First World War. Random House (Google eBook). ISBN 9781446463505
• Moberly, F. J. (1931). History of the Great War Based on Official Documents: Military Operations Togoland and the Cameroons 1914–1916. History of the Great War Based on Official Documents by Direction of the Historical Section of the Committee of Imperial Defence (IWM & Battery Press 1995 utg.). London: HMSO. ISBN 0-89839-235-7.
• Raleigh, W. (1922). The War in the Air, Being the Story of the Part Played in the Great War by the Royal Air Force (PDF). History of the Great War Based on Official Documents by Direction of the Historical Section of the Committee of Imperial Defence. I (Hamish Hamilton 1969 utg.). London: Oxford University Press. ISBN 0-241-01805-6. Besøkt 5. juni 2014.
• Reagan, Geoffrey. (1992). Military Anecdotes. Guinness Publishing. ISBN 0-85112-519-0.
• Rinaldi, Richard A. (2008). Order of Battle of the British Army 1914. Tiger Lily Books. ISBN 978-0-9776072-8-0.
• Smith, Robert. (2005). "Battle of Mons and the Angels of Mons". Military Heritage. August. Volume 7, No. 1 pp. 14, 16, 17, 76. ISSN 1524-8666.
• Terraine, John. (1960), Mons The Retreat to Victory. Wordsworth Military Library. ISBN 1-84022-240-9.
• Tuchman, Barbara. (2004) [1962]. The Guns of August. Presidio Press. ISBN 978-0-345-47609-8.
• Tucker, Spencer (2005). World War I: Encyclopedia, M–R. 3. ABC-CLIO. ISBN 978-1-85109-420-2.

Litteratur

• Hussey, A. H.; Inman, D. S. (1921). The Fifth Division in the Great War (PDF) (N & M press 2002 utg.). London: Nisbet & Co. ISBN 1-84342-267-0. Besøkt 1. februar 2014.^{[død lenke]}
• Kluck, A. (1920). The March on Paris and the Battle of the Marne, 1914 (PDF). London: Edward Arnold. OCLC 2513009. Besøkt 11. mars 2014.
• Ritter, G. (1956). Schlieffen Plan: Critique of a Myth (PDF). Horsham, Sussex: Riband Books. OCLC 221684780. Besøkt 30. november 2013.
• Wyrall, E. (1921). The History of the Second Division, 1914–1918 (PDF). I (N & M Press 2002 utg.). London: Thomas Nelson and Sons. ISBN 1-84342-207-7. Besøkt 1. februar 2014.^{[død lenke]}
• Zuber, T. (2010). The Mons Myth: A Reassessment of the Battle. Stroud, UK: The History Press. ISBN 0-75245-247-9.

Eksterne lenker

• (en) Battle of Mons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Battle of Mons (1914-1918.net)
• War Walks. Mons. Series 1; episode 3 of 6. Richard Holmes. BBC-program frå 1996.

Portal: Første verdenskrig