Sjøorm eller sjøslange er et fabeldyr som har form som kjempeslanger, og lever i innsjøer eller i havet. Både Nessie («sjøormen i Loch Ness») og Seljordsormen er sjøormer, likeledes må Midgardsormen kunne omtales som en mytologisk forløper til forestillingen om de store slangene som en trodde oppholdt seg i havet. Kraken er også blitt fremstilt som et sjøuhyre, men med et utseende som ikke kan betegnes som sjøorm. Den er ofte beskrevet enten som kjempeblekksprut eller hval. Fra tid til annen kommer det rapporter om lange, slangelignende vesener som er blitt observert i havet eller i innsjøer. Sjøormer tilhører kryptozoologien.
Tresnitt av en sjøorm laget i Firenze etter anvisning av Olaus Magnus, for hans historieverk om Nordens folk og natur.Sjøorm etter den katolske erkebiskopen Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus. Roma 1555.Sjøormen etter observasjon av biskopen Hans Egede til Grønland, 1734.Sjøormen etter Hans Egedes iakttakelse i 1734. Xylografi ved William Home Lizars etter avtegning av James Hope Stewart (plate 28). William Jardine (ed.): The Naturalist's Library. Vol XXV, 1839, s. 322.Sjøorm tegnet av Hans Strøm for biskop Erik Pontoppidans Norgeshistorie, 1755.
På 1800-tallet ble det gjort flere observasjoner av påståtte sjøormer ved atlanterhavskysten i USA, særlig i New England.[1] Da New Englands Linné-selskap holdt møte den 18. august1817, klassifiserte de dette vesenet og gav det navnet Scoliophis atlanticus. Etter en tid ble disse rapportene avslørt som falske vitnesbyrd.
Sjøormen oppholder seg i vann, sjø eller hav, og må ikke forveksles med fabeldyret linnorm, som helst beskrives som en stor landslange.
Historikeren Gerhard Schøning beskrev tre sjøormer i Snåsavatnet i sin reisebeskrivelse fra 1770-årene.[2]SogneprestSvend Busch Brun beskrev uhyret i Om Sneaasen fra 1817. I 1991 ble sjøormen midlertidig vernet av fylkesmannen i Nord-Trøndelag. I 2007 ble den etter en navnekonkurranse tildelt navnet Kudulla etter Snåsavatnets gamle navn, Kudulen.[3] Sjøormen ble angivelig sett på kloss hold av Einar Sandnes i 2005.[4] Han rakk også å ta bilder.[2]
Rapporter om sjøormer dukker fra tid til annen opp som avisender i pressen. Forsommeren 1977 utløste det som skulle vise seg å være en månefisk, store avisoverskrifter, livlig debatt og revitalisering av sjøormtradisjonen. Kadaveret som hadde strandet ved norskekysten viste seg å ha drevet så lenge i havet at det hadde blitt fullstendig deformert og oppblåst av forråtnelse.[5]
