Sintring

Sintring er når løse korn eller partikler i et kornet materiale (f.eks. pulvermateriale) blir bundet sammen slik at en får større stykker av sammenhengende korn. Sammenbindingen kan skje ved smelting av kornoverflaten eller ved sammengroing ved diffusjon. Sintring foregår som oftest under trykk eller ved bruk av varme. Sintring brukes som produksjonsmetode i industrien.

Klinker produsert ved sintring av kalkstein og aluminiumsilikat.

Sintring av metaller er særlig i bruk ved produksjon av tungtsmeltelige metaller som wolfram og wolframkarbid (til henholdsvis glødelamper og skjærverktøy), av harde metall som wolfram- og titankarbid, porøse legeringer som for eksempel lagre og filtre av bronse, pseudolegeringer som kopper-grafitt, magnetiske materialer og kompliserte maskindetaljer som tannhjul.^[1]

Sintring foregår i snø, når overflaten på snøkrystaller smelter og fryser igjen. Da vil snøkrystallene være bundet sammen av små «isbruer».

I plastteknologi menes det med sintring en metode for framstilling av gjenstander eller belegg fra plastpulver.^[2]

Referanser

1. Falch, Øystein (1931-) (1977). Materiallære med tilvirking. [Oslo]: Aschehoug. s. 113. ISBN 8203080553.
2. Corneliussen, Rolf Garbo (1984). Plasttilvirkning og pulverteknologi. Oslo: Universitetsforlaget. s. 38. ISBN 8200356116.