Singel (musikk)

En singel (engelsk: single record), også forkortet SP (dvs. single playing), er en grammofonplate. Den ble laget for avspilling på grammofon, men betegnelsen er senere også blitt brukt om CD-plater.

En tradisjonell single er en grammofonplate som inneholder bare et lydspor på hver side, og skal spilles med en omdreiningshastighet på 45 rpm.

Singelplatene satte strenge begrensninger på artistene, siden radiostasjonene nektet å spille plater som varte lenger enn 2 minutter og 29 sekunder.^[1] The Rolling Stones endret på dette i april 1966 da de tok med Going Home, et opptak som varte 11 minutter og 35 sekunder, på LP-en Aftermath.^[2]

Varianter

I motsetning til andre formater som (EP = Extended Play) og LP = Long Play-plater) har singelplaten kun et lydopptak eller lydspor på hver side. Hovedsangen er vanligvis gjengitt på A-siden, mens B-siden er å regne som et bonusspor. Imidlertid hender det at singler kommer som dobbelte A-sider. Det kan f.eks. merkes AA og A istedenfor A og B. En av de tidligste eksemplene er The Beatles' We Can Work It Out / Day Tripper.

Standardformatet på grammofonsingel er 7 tommer (= 7") eller en diameter på 17,5 cm, og den skal spiller med hastigheten 45 omdreining per minutt (= rpm). De omtales derfor også som «45-plate». For å få plass til lengre opptak forekommer imidlertid singler som skulle avspilles på 33 1/3 rpm. På 1970-tallet ble det dessuten lansert 12 tommers maxi-singler, under påstand om at det ville gi bedre lydkvalitet.

Annonse for OkeH Records, et plateselskap etablert i 1918.

Promotering

Det har vært vanlig å sende ut demo-plater Not for sale til radiostasjoner og discjockeyer, og singleplatene har i tillegg blitt utgitt i forkant av kommende studioalbum som en forsmak på hva disse inneholdt, og som salgsfremmende tiltak for å promotere musikken. Fra omkring 1980 overtok musikkvideoene mye av denne funksjonen.

The Beatles fulgte gjerne et annet mønster ved ikke å inkludere singelutgivelsene på LP-platene, og heller ikke B-sidene. Men da singelplatene gjerne kom ut i mono, ble det ofte oppnådd ekstra oppmerksomhet rundt senere utgivelser av låtene på samlealbum, som gjerne utkom i stereo.

Enkelte artister har i stedenfor å lage unike B-sider til singlene, valgt å inkludere alternative innspillinger eller konsertopptak.

Historikk

De første singelplatene kom på markedet i 1948, samtidig som plater i LP-format ble lansert. Det krevde nye typer platespillere og andre pickuper enn de stiftene og hastighetene de tradisjonelle 78-platene fordret. Det ble i 10-15 år produsert plater parallelt i begge formater. Det var imidlertid gjort forsøk med å skape singelplater allerede flere tiår tidligere, men det viste seg temmelig ugjørlig nettopp fordi grammofonene beregnet på 78-plater og et mye hardere materiale i platene. Datidens stifter ville rett og slett ripe seg tvers gjennom den plasten som ble brukt i singelplatene.

Referanser

1. Keith Richards: Livet (s. 179), forlaget Bazar, ISBN 978-82-8087-403-0
2. «Going home», Stones