En LP, LP-plate eller langspillplate (etter engelsk long playing), er en type grammofonplate støpt i vinyl som spilles med en hastighet på 33⅓ omdreininger per minutt. De første LP-ene kom på markedet i 1948 og var sammen med lydkassettene fra 1970-tallet det viktigste formatet for lydopptak og innspilt musikk frem til CD-platene overtok sent på 1980-tallet.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
LP-platen ga mulighet for analog gjengivelse av innspilt musikk. Digitale lydopptak og avspillinger ble først praktisk mulig ved de tekniske fremskritt som skjedde innen mikroprosessorer og databehandling på 1970- og 1980-tallet.
Samlerobjekt: LP-plater er også et yndet samlerobjekt for mange musikksamlere. Mange LP-plater har gjennom årene steget kraftig i verdi. For eksempel har det første UK albumet til The Beatles ( Please Please Me ) i 1. og 2. Press STEREO ifølge POPSIKE (database for verdi på vinylplater) blitt omsatt for mer enn 100 000 kroner.
Historie
En forløper til den moderne LP-platen, ble oppfunnet av Thomas Alva Edison i 1926. De spilte på 80 omdreininger per minutt og ble gitt ut i størrelser på 25 cm (10 tommer) i diameter som kunne spille 24 minutter til sammen, og 30 cm (12 tommer) som kunne spille 40 minutter til sammen. Rillene på platene var tynne som hårstrå (over 17 riller pr. mm) og diamantstiften som spilte platene var tynnere enn avispapir. Platene hadde lavt volum, noe som Edison Records sa var fordi platene var beregnet for å bli spilt i middagsselskaper. På grunn av de tynne rillene ble platene fort slitt ned og de kunne ikke brukes til daglig. Slagordet til kampanjen var «Entertainment from Soup to Nuts». I alt ble det introdusert fem grammofonmodeller til å spille disse nye platene. Det ble også solgt oppgraderingssett til grammofoner uten LP-utstyr. Det ble ikke noen stor suksess. Bare 6 plater ble utgitt, og Edison sluttet å produsere LP-plater og utstyr etter et år. I 1931 ble første plate (RCA-L16000, Wayne King and his Orchestra, Popular Selection) med 33 1/3 RPM utgitt. De ble utgitt i "shellakk" (ikke vinyl) Og 10" størrelse. De første utgivelsene (L-16000 serien) hadde innspilling bare på en side og "RCA Program Transcription" på labelen. i 1948 ble første LP på vinyl (Long Playing) utgitt. Dette var i 10" størrelse med Frank Sinatra (CL-6001 "The Voice of Frank Sinatra") med plateselskapet Columbia (US). Samme år ga Columbia ut totalt 30 titler i dette formatet. På 50-tallet ble det vanlig med 12" størrelse på LP. Den første stereoutgivelsen kom ut 1957 av plateselskapet Bel Canto (US). Tittelen var "Stereophonic Demonstration Record" SR 1000.
Fysiske og tekniske aspekter
Fra starten var mange LP-plater 25 cm (ti tommer) i diameter, slik som 78-platene hadde vært det tidligere. Etter hvert ble diameteren økt til 30 cm (12 tommer), mens de på 25 cm ble betegnet EP (extended play).
De første LP-ene hadde en spilletid på 45 minutter fordelt på to sider. I 1952 klarte Columbia Records å lage plater med 52 minutters spilletid, 26 minutter på hver side. Disse ble i hovedsak brukt til innspillinger av musikken fra Broadway-musikaler som Kiss Me, Kate og My Fair Lady. Likevel var plater med 52 minutters spilletid et unntak fordi det fantes begrensninger ved produksjon av masterplatene og 30 til 45 minutters spilletid forble det vanligste.
Ikke desto mindre var 45 minutters spilletid et betydelig fremskritt fra det foregående formatet, 78-platen, som hadde 3 til 5 minutters varighet. Med 15 til 20 minutters spilletid, gav LP-platene mulighet til å nyte musikk i fred og ro før man måtte skifte eller snu platene.
Enkelte platespillere, kalt plateskiftere, kunne spille en hel stabel av LP-plater lagt oppå hverandre på en spesiallaget spindel. Lange musikkverk som ble fordelt på 2 eller flere plater, ble tilpasset disse skifterne slik at et verk som fylte to plater, fikk side 1 og 4 på en plate og side 2 og 3 på den andre. Dermed ble det mulig å lytte uavbrutt til de to første sidene, for så å snu platebunken og høre de to siste. På lange verk med 4 plater kunne dette føre til at sekvensen ble 1+8, 2+7, 3+6 og 4+5, noe som førte til en del problemer både når stabelen skulle sorteres og når man ville lete frem en enkeltsats i et større verk.
I motsetning til dagens CD-spillere, kunne svært få platespillere spille sporene i noen annen rekkefølge enn den som fantes på platen. Dette førte til av musikere og produsenter begynte å arbeide spesielt med flyten på platen fra låt til låt for å gi en konsistent stemning eller følelse eller få til en tematisk kontinuitet, slik som vi kjenner det fra i konseptalbum.
LP-platene kan ved uforsiktig bruk være utsatt for slitasje. Om overflaten ble skadet kunne riper kunne gi ulyd og knepp ved avspilling, eller en kan oppleve hakk som stiften enten ikke kom over eller at den hoppet over flere riller. Også avspilling gir slitasje ettersom stiften med diamant- eller safirspiss er hardere enn vinylen i platen. Vinylen blir dessuten lett statisk ladet, og kan trekke til seg støv og partikler fra lufta, som også fører til ulyd under avspilling. Det er derfor blitt produsert støvfiller, anti-statiske kluter og ulike rensevæsker for å motvirke slike problemer.
En gjennomsnitts LP har omtrent 500 meter riller på hver side, eller nesten en kilometer totalt. Stiften gikk raskere langs de ytterste rillene og beveget seg innover hvor hastigheten var lavere. For CD-formatet varierer rotasjonshastigheten slik at signalstrømmen holdes konstant, dessuten leses CD-platene innenfra og utover – altså motsatt av det som gjaldt grammofonplater.
I 1954 normerte RIAA en equaliseringskurve som tillot at de dype tonene ble dempet, slik at rillene kunne plasseres tettere og man oppnådde mer spilletid på hver plate. Forsterkere for platespillere skal i sin tur reversere RIAA-kurven slik at lydbildet blir riktig i hele frekvensområdet.
Disc jockeyer (eller DJ-er) bruker fremdeles vinylplater ettersom det ikke finnes en like god og enkel måte å finne spor på kassetter eller CD-er som på plater. Disse formatene begrenser de kreative mulighetene. Mens DJ i dag omfatter scratching og manipulering med avspillinger, blanding av låter osv, var den oppinnelige disc jockey en som rett og slett spilte av låter fra LP-plater eller vinylsingler og vekslet mellom to platespillere. Han kunne presentere låtene og spille spesielle låter på oppfordring fra publikum. Disk jockeyfunksjonen er også uløselig knyttet til begrepet discoteque. Kunsten å lage elegante overganger med rytmer og instrumenter fra en låt til den neste slik at stemningen, rytmen og trykket på dansegulvet holdt seg nesten konstant er utviklet over tid.
Gjengivelse og formater
LP-ens lydkvalitet ble sterkt forbedret over tid. Enkelte tilhengere av analog lyd, mener fortsatt at gjengivelsen på LP-plater er å foretrekke fremfor digitalisert lyd. 1970-tallet kom kvadrofoniske plater, plater som altså hadde 4-kanals lyd. Disse ble ikke spesielt utbredt, dels fordi folk manglet det nødvendig utstyr og dels fordi remixene av eldre, populære plater, ikke hadde god nok kvalitet. Kvadrofoni vil derfor huskes av få, og da fortrinnsvis som en gimmick.
I tillegg til standard, sort vinyl, finnes det spesielle plater med farger og også plater med bilder trykt på papp laminert mellom to lag gjennomsiktig PVC. Plater i forskjellige former ble også laget.
Selv om 33 o/min var den alt overveiende hastigheten for LP-plater, (de ble også kalt 33-plater til forskjell fra 78-plater), ble det produsert enkelte plater for feinschmeckere med 45 o/min hastighet, noe som gav en bedre gjengiverelse. De ble gjerne kalt super fidelity-plater. Andre plater, spesielt med opptak fra taler, teater ol. ble laget for avspilling i 16 2/3 o/min, men det er vanskelig å finne platespillere som kan snurre i denne hastigheten.
Sammensetningen av vinylen som ble brukt til platepressing har variert betydelig gjennom årene. Ren, jomfruelig vinyl er det foretrukne, men da oljekrisen var et faktum, ble det vanlig å bruke resirkulert vinyl, hentet fra usolgte, smeltede plater. Denne råvaren hadde mange urenheter og lydkvaliteten ble skadelidende. Selv nye plater kunne ha ulyder på grunn av at de var rester av etiketter og annen forurensning i materialet slik at rillene ikke bare gav musikalske signaler. Man eksperimenterte også med tykkelsen på platene, noe som førte til at de ble enda mer skjøre. Normalvekt var og er 130-140 gram, men det ble gjort forsøk med vekter ned til 90 gram. I dag lages kvalitetsplater i henhold til den japanske standarden med 160, 180, 200 eller 220 gram pr. plate.
Se også
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
