Pierre Ryckmans

Pierre Ryckmans (født 28. september 1935 i Brussel i Belgia, død 11. august 2014 i Canberra i Australia), bedre kjent under pseudonymet Simon Leys, var en forfatter, sinolog og litteraturkritiker. Han var en av de tidligste sinologer til å fremlegge en faglig fundert kritikk av kulturrevolusjonen i Kina, fremfor alt med boken The chairman's New Clothes: Mao and the Cultural Revolution (først på fransk).

Pierre «Simon Leys» Ryckmans
Født		Pierre Ryckmans 28. sep. 1935[1] Uccle (Brabant, Belgia)
Død		11. aug. 2014[2][3][1] (78 år) Sydney (New South Wales, Australia)
Beskjeftigelse		Universitetslærer, lingvist, oversetter, essayist, sinolog, dikterjurist, litteraturkritiker, skribent
Utdannet ved		Det katolske universitetet i Leuven National Taiwan Normal University
Nasjonalitet		Belgia
Medlem av		Collège de ’Pataphysique Académie royale de langue et de littérature françaises de Belgique (1990–2014) (erstatter: Georges Simenon, erstattet av: Amélie Nothomb)[4] Australian Academy of the Humanities[5]
Utmerkelser		7 oppføringer Prix mondial Cino Del Duca (2005) (neste: Jean Clair, forrige: Nicole Le Douarin)[6] Prix Renaudot de l'essai (2001) Prix Femina (2004) Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres Jean Walter-prisen (1975) Prix Stanislas Julien (1971) Christina Stead Prize for Fiction (1992)[7]
Pierre Ryckmans på Commons

Liv og virke

Ryckmans var barnebarn av en borgermester i Antwerpen, senator Alphonse Ryckmans, og nevø av en annen Pierre Ryckmans, generalguvernør av Belgisk Kongo.

Han studerte jus og kunsthistorie ved Katholieke Universiteit Leuven (Louvain). I 1955 var han med på en reise til Folkerepublikken Kina, som varte i om lag én måned. Gruppen ble mottatt av Zhou Enlai.

Så studerte fra 1959 han kinesisk språk, litteratur og kunst i Taiwan, Singapore og Hongkong.

En kort tid virken han gor det belgiske konsulat i Hongkong. Ifølge ukebladet Pan sendte den stedlige generalkonsul hans rapporter under sitt eget navn til Brussel.^[8] I 1964 giftet han seg med kinesiske Hanfang Chang som ble belgisk ved ekteskapet; de fikk fire barn. Hans doktorarbeide var om den kinesiske maler Shitao fra begynnelsen av 1700-tallet. Det ble utgitt i 1970 som Les Propos sur la peinture du moine Citrouille-amère^[9].

Familien slo seg til sist ned i Australia i 1970, skjønt han beholdt sitt belgiske statsborgerskap.^[10] Han vendte tilbake til Kina i 1972 for seks måneder som kulturattaché for den belgiske ambassade i Beijing. De voldsomme ødeleggelser av byens arkitektoniske kulturarv sjokkerte ham. I boken Chinese Shadows beskriver han sin reaksjon på å oppdage at de gamle byporter, som han hadde antatt var blitt skånet selv om bymurene ble fjernet på 1950-tallet, nesten alle var fjernet.

The destruction of the gates of Peking is, properly speaking, a sacrilege; and what makes it dramatic is not that the authorities had them pulled down but that they remain unable to understand why they pulled them down. (Chinese Shadows)

Pierre Ryckmans har skrevet at han ble bedt om å ta et pseudonym før publikasjonen av Les habits neufs du président Mao i 1971 - ellers kunne han risikere å ble persona non grata i Kina. Han valgte "Leys" etter hovedpersonen i Victor Segalens roman René Leys (utgitt i 1922),^[11] - hovedpersonen var en ung belgier som utforsket maktkamp og lureri i det gamle Beijing. Les habits neufs du président Mao var en avsløringen av den maoistiske realitet i Kina som vakte stor debatt, på en tid da begeistringen for Mao Zedong var påtakelig, nærmest berusende, i mange venstreorienterte intellektuelle kretser i Europa. Det ble ikke skrevet noe særlig kritisk om Mao den gang; Rychmans bok var blant de første vestlige faglige kritikere, ved siden av Jean Pasqualini, forfatteren av Prisonnier de Mao noe senere.

Selv av en publikasjon som Le Monde ble Les habits neufs... avfeid som «mager sladder» og forfatteren rett og slett avvist som og agent for CIA. Ombres chinoises (1974) ble mindre ignorert. Han ble voldsomt angrepet i Tel Quel. Michelle Loi, en maoistisk sinolog, avslørte hans sanne identitet i Pour Luxun, Réponse à Pierre Ryckmans (Simon Leys) i 1975.

I sin fordømmelse av kulturrevolusjonen og dessuten av den brutale skjebne som rammet tusenvis av kristne, ble Pierre Ryckmans påvirket av det månedlige nyhetsbrev «China News Analysis» utgitt i Hongkong av den ungarske jesuitt og sinolog Laszlo Ladany, direktør for et senter som samlet inn og analyserte informasjon om situasjonen i Kina på den tiden. Alle ambassader og konsulater abonnerte på nyhetsbrevet.^[12].

Angrepene fra maovennlig hold var temmelig intense og vedvarende. Den amerikanske politolog Edward Friedman, professor ved University of Washington, skrev i 1978 kritikken «Simon Leys hates China, America loves Simon Leys» i bulletinen Committee of Concerned Asian Scholars, og Leys tok kraftig til motmæle. Det var ikke før 1983 at Simon Leys fant et bredere publikum. Et gjennombrudd i den fransktalende verden kom etter et fransk debattprogram på fjernsyn, der han ble sammenført med Maria-Antonietta Macciocchi, forfatterinne av boken De la Chine.^[13] Etter å la henne tale lyrisk av den nye mann, Mao, som hadde stått frem i Kina, svarte Simon Leys (som hadde levd seks måneder i Beijing i 1966) med å gi flere eksempler på at hun ikke neppe hadde sjekket sine kilder før skrive sin bok, som han anså for å være en fullstendig dumhet, om ikke en svindel.^[14]

Ryckmans underviste i kinesisk litteratur ved Australian National University i Canberra, der han blant annet var sensor for den senere australske statsminister Kevin Rudd.^[15] Senere var han professor for kinastudier ved University of Sydney fra 1987 til 1993.

Etter sin avgang fortsatte han å skrive for magasiner som New York Review of Books, Le Figaro Littéraire, The Monthly og Quadrant.

I 1996/97 gjennomførte Leys en polemikk mot Christopher Hitchens om hans bok The Missionary Position: Mother Teresa in Theory and Practice, et angrep på Moder Teresa. Leys mente at Hitchens bok inneholdt et bemerkelsesverdig antall tabber om grunnleggende sider ved kristendommen og anklaget sin motpartr for å oppvise en grov uvitenhet om den katolske kirke og for et intens og virulent forakt for Moder Teresa.^[16].

Han gikk med på å etterfølge på Georges Simenons sete i det belgiske kongelige akademi, men takket høflig nei til wen forespørrsel fra det franske akademi. I 2004 ble han tildelt Prix mondial Cino Del Duca.

Verker

Ryckmans skrev en rekke viktige verker om den kinesiske kulturrevolusjonen. Han har også oversatt noen av de kinesiske klassikere, som Konfucius' Samtaler og Traktaten om malerkunsten av Shi Tao. Han skriver på fransk og engelsk.

Bibliografi

• Shitaos Les propos sur la peinture du moine Citrouille-amère (oversettelse og kommentarer, 1970)
• La vie et l'oeuvre de Su Renshan, rebelle, peintre et fou (1971).
• Les habits neufs du président Mao (The Chairman's new clothes: Mao and the cultural revolution, 1971)
• Ombres chinoises (Chinese Shadows, 1976)
• Images brisées (1976)
• Human rights in China (1979)
• Broken Images (1981)
• Orwell, ou l'horreur de la politique (1984)
• «Peregrinations and Perplexities of Père Huc», i The Burning Forest: Essays on Chinese Culture and Politics, s. 47-94. New York: Holt, 1986.
• La forêt en feu: Essais sur la culture et la politique chinoises (The burning forest: Essays on Chinese culture and politics) (1987)
• La Mort de Napoléon (The Death of Napoleon, 1986)
• L'humeur, l'honneur, l'horreur: Essais sur la culture et la politique chinoises (1991)
• Analects of Confucius (translation, 1997)
• Essais sur la Chine (Laffont, 1998, coll. "Bouquins")
• L'Ange et le Cachalot (1998)
• The Angel and the Octopus (essays 1983-1998, utgitt i februar 1999) ISBN 1-875989-44-7
• Protée et autres essais (2001)
• Deux années sur le gaillard d'avant (2002)
• Les Naufragés du Batavia (The Wreck of the Batavia: A True Story, 2003)
• La mer dans la littérature française (Plon, 2003)
• Lu Xuns La mauvaise herbe (oversettelse)
• Other People's Thoughts – Idiosyncratically compiled by Simon Leys for the amusement of idle readers (Black Inc.) (2007)

Filmer

2001-filmen The Emperor's New Clothes, regissert av Alan Taylor, bygde på Leys' roman The Death of Napoleon.

Referanser

1. Internet Speculative Fiction Database, oppført som Simon Leys, ISFDB forfatter-ID 214054, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 48039^{[Hentet fra Wikidata]}
3. VIAF-identifikator, oppført som Ryckmans Pierre, VIAF-ID 267327732, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
4. www.arllfb.be, besøkt 31. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
5. humanities.org.au^{[Hentet fra Wikidata]}
6. www.fondation-del-duca.fr, besøkt 9. juli 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
7. www.sl.nsw.gov.au^{[Hentet fra Wikidata]}
8. , Uitpers.be, 19. august 2014
9. Rowan Callick, Pierre Ryckmans’ early books triggered outrage and controversy in Europe, The Australian, 12. august 2014.
10. I august 2007 fratok den belgisk konsul i Australia Ryckmans' i Hongkong fødte barn Marc og Louis Ryckmans det belgiske statsborgerskap, på grunn av administrative feil - visse søknader ikke var blitt innsendt (Lalibre.be 31/08/2007). Saken trakk ut over lang tid(Lalibre.be 14/09/2008), og ble ikke løst i barnas favør før i 2013 (Philippe Paquet: « La justice donne raison à Simon Leys », Lalibre.be, 16. april 2013.
11. Simon Leys: «Victor Segalen, les tribulations d'un poète en Chine», i Figaro Littéraire, 3. februar 2005
12. Pierre Ryckmans erkjente at numrene 759, 761, 762, 763 (mai-juli 1969) var hans inspirasjon for å skrive til å skrive Les habits neufs du président Mao (Om Pierre Ryckmans, alias Simon Leys, og kilder som inspirerte Les habits neufs du président Mao Arkivert 26. august 2014 hos Wayback Machine., 21. august 2014
13. Documents archivés sur Simon Leys sur le site de l'INA, lest 21. mars 2010.
14. Je pense... que les idiots disent des idioties, c'est comme les pommiers produisent des pommes, c'est dans la nature, c'est normal. Le problème c'est qu'il y ait des lecteurs pour les prendre au sérieux et là évidemment se trouve le problème qui mériterait d'être analysé. Prenons le cas de Madame Macciocchi par exemple — je n'ai rien contre Madame Macciocchi personnellement, je n'ai jamais eu le plaisir de faire sa connaissance — quand je parle de Madame Macciocchi, je parle d'une certaine idée de la Chine, je parle de son œuvre, pas de sa personne. Son ouvrage De la Chine, c'est ... ce qu'on peut dire de plus charitable, c'est que c'est d'une stupidité totale, parce que si on ne l'accusait pas d'être stupide, il faudrait dire que c'est une escroquerie. (Relevé des propos de Simon Leys à partir de la mise en ligne par l'INA de l'émission.)
15. Nicholas Stuart: "Kevin Rudd: An Unauthorised Political Biography", Scribe, 2007
16. Simon Leys: On Mother Teresa, New York Review of Books, 28. mars 2014.

Eksterne lenker

• Simon Leys: The burning forest: "Human Rights in China"
• IMDB entry for The Emperor's New Clothes
• Warren, David, How evil triumphs, Ottawa Citizen, June 10, 2007.