Show business (engelsk: There's No Business Like Show Business) er en amerikansk filmmusikal fra 1954, regissert av Walter Lang og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Ethel Merman, Donald O'Connor, Marilyn Monroe, Dan Dailey, Johnnie Ray og Mitzi Gaynor.
| Show business | |||
|---|---|---|---|
| orig. There's No Business Like Show Business | |||
| Generell informasjon | |||
| Utgivelsesår | 16. desember 1954 | ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 117 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Walter Lang | ||
| Produsent | Sol C. Siegel | ||
| Manusforfatter | Lamar Trotti (fortelling) Phoebe Ephron Henry Ephron | ||
| Musikk | Irving Berlin (sanger) | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Ethel Merman Donald O'Connor Marilyn Monroe Dan Dailey Johnnie Ray Mitzi Gaynor | ||
| Prod.selskap | 20th Century Fox | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Filmen handler om en familie bestående av far, mor og tre barn som helt siden før barna ble født har drevet med vaudeville. Familieidyllen slår imidlertid sprekker når barna blir eldre og begynner å ta egne valg. Manus er skrevet av Phoebe Ephron og Henry Ephron, basert på en fortelling skrevet av Lamar Trotti. Musikken er skrevet av Irving Berlin.
Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene.
Handling
Terence og Molly Donahue har drevet med vaudeville helt siden før deres tre barn, Steve, Katy og Tim, ble født. Ettersom barna blir eldre bestemmer foreldrene seg for å slutte å turnere, for å gi barna en mer stabil oppvekst. De kjøper seg hus og sender barna på katolsk skole. Når barna er ferdig med skolegangen blir de igjen en del av familieshowet.
En kveld møter villstyringen Tim den vakre Vicky Hoffman som han blir interessert i. Hun prøver å slå gjennom i show business og blir interessert da hun får vite at han tilhører den berømte Donahue-familien. Senere på kvelden forteller den andre sønnen, Steve, som alltid har vært rolig og ansvarlig, at han ønsker å bli katolsk prest. Foreldrene er slett ikke fornøyd med avgjørelsen hans, men aksepterer den likevel. Etter at han har reist får familien et oppdrag i Miami. Der møter Tim igjen Vicky, som nå kaller seg Vicky Parker, og de forelsker seg. Han finner ut at hun skal synge samme sang som moren hans, men lover henne at moren kan synge noe annet i stedet. Molly blir irritert da hun finner ut hva sønnen har gjort, men kan ikke gjøre noe med saken. Da Vicky blir lovet hovedrollen i en Broadway-musikal, sørger hun for at også Tim og Katy får roller. Molly, som ennå ikke har kommet over at Vicky stjal sangnummeret hennes, blir bare enda mer irritert for at hun nå bryter opp hele familien Donahue. Likevel aksepterer hun det etter at Terence har forklart henne hvilken mulighet dette er for barna deres. Katy blir etterhvert kjæreste med Charlie Gibbs, og etter at Steve har blitt ordinert til prest går han med på å vie dem.
En kveld Tim og Vicky har avtalt et stevnemøte blir hun forhindret i å komme på grunn av et møte om kostymene i showet. Tim tror at hun er utro, drikker seg full og konfronterer henne, noe som fører til en heftig krangel. Etterpå setter han seg i bilen og kjører, men ender opp i en ulykke. Samme kveld er premieren på musikalen og Molly må ta Tims plass. Terence reiser til sykehuset for å se til sønnen, men det ender med krangel da han får vite hva sønnen har gjort. Neste dag når foreldrene kommer for å hente Tim, er han borte. De finner en lapp der han ber om unnskyldning for oppførselen sin. Katy fortsetter å spille i musikalen sammen med Vicky, mens Steve verver seg som militærprest. Foreldrene leier privatdetektiver for å finne igjen Tim, men etter nesten ett år har de fortsatt ikke hørt noe fra ham. Terence skylder på seg selv, mens Molly skylder på Vicky. Selv ikke gladnyheten om at familien Donahue skal få opptre på et veldedighetsarrangement muntrer opp Terence. Han bestemmer seg for selv å reise avsted for å finne sønnen. Katy prøver stadig å få moren til å tilgi Vicky, og på kvelden da familien skal opptre får hun endelig de to til å snakke sammen. Molly innser at hun har vært for hard mot Vicky og tilgir henne. Steve dukker også uventet opp, og han og Katy følger med mens moren er på scenen. Plutselig dukker broren Tim opp. Han har vervet seg til marinen og forklarer at han måtte få orden på livet sitt på egen hånd. Familien er igjen samlet da også Terence dukker opp. De fremfører «There's No Business Like Show Business» på scenen sammen med Vicky, som holder Tim i hånden.
Sanger
- «There's No Business Like Show Business» fremført av Ethel Merman, Dan Dailey, Mitzi Gaynor, Donald O'Connor, Johnnie Ray og Marilyn Monroe.
- «When the Midnight Choo Choo Leaves for Alabam» fremført av Ethel Merman og Dan Dailey, senere av Mitzi Gaynor og Donald O'Connor.
- «When They Play a Simple Melody» fremført av Ethel Merman.
- «A Pretty Girl Is Like a Melody» fremført av Ethel Merman.
- «Let's Have Another Cup O'Coffee» fremført av Ethel Merman.
- «Alexander's Ragtime Band» fremført av Ethel Merman, Dan Dailey, Donald O'Connor, Mitzi Gaynor og Johnnie Ray.
- «After You Get What You Want You Don't Want It» fremført av Marilyn Monroe.
- «Remember» fremført av Ethel Merman og Dan Dailey.
- «If You Believe» fremført av Johnnie Ray.
- «Heat Wave» fremført av Marilyn Monroe.
- «A Man Chases a Girl (Until She Catches Him)» fremført av Donald O'Connor og Marilyn Monroe.
- «Lazy» fremført av Marilyn Monroe, Mitzi Gaynor og Donald O'Connor.
- «A Sailor's Not A Sailor ('Til A Sailor's Been Tattooed)» fremført av Ethel Merman og Mitzi Gaynor.
Bakgrunn og produksjon
20th Century Fox betalte 500 000 dollar for å få tillatelse til å bruke Irving Berlins sanger i filmen. Sangene hadde blitt skrevet over en periode på over 50 år og hadde tidligere blitt brukt både i Broadway-musikaler og Fox-filmer. Berlin skrev også de to nye sangene «A Man Chases a Girl (Until She Catches Him)» og «A Sailor's Not A Sailor ('Til A Sailor's Been Tattooed)» til denne filmen. Sangen «Anything You Can Do, I Can Do Better» skulle opprinnelig inkluderes i filmen, og ble sunget av Ethel Merman og Dan Dailey, og danset til av Donald O'Connor og Mitzi Gaynor. Scenen ble imidlertid klippet bort før filmen ble utgitt. Sangene «But I Ain't Got a Man» og «I Can Make You Laugh» ble også vurdert til filmen, men ble heller ikke inkludert. Sangen «There's No Business Like Show Business» ble opprinnelig sunget av Merman i Broadway-musikalen Annie Get Your Gun fra 1946. «Anything You Can Do, I Can Do Better» ble også opprinnelig brukt i denne musikalen. 750 dansere ble brukt under innspillingen av filmen.[1]
Lamar Trotti skulle opprinnelig skrive manus og produsere filmen, men da han døde i 1952 overtok Sol C. Siegel som produsent, mens Phoebe Ephron og Henry Ephron fullførte manuset. Betty Grable var opprinnelig tiltenkt en hovedrolle, og Berlin ønsket at Fred Astaire skulle spille sammen med henne. En rekke personer ble vurdert eller testet til filmen, inkludert Van Johnson, Sheree North, Gil Lamb, Don Crichton og Lila King.[1] Marilyn Monroe aksepterte rollen som Vicky mot at hun fikk spille hovedrollen i Gresskar i nød.[2]
Innspillingen av filmen ble forsinket fra juni 1953 til mars 1954 ettersom regissør Walter Lang var syk.[1]
Filmen var den siste Fox-filmen for Siegel, som lenge hadde vært under kontrakt med filmselskapet. Gaynor ble løst fra sin kontrakt med Fox under innspillingen av filmen.[1]
Rolleinnehavere
- Ethel Merman som Molly Donahue.
- Donald O'Connor som Tim Donahue.
- Marilyn Monroe som Vicky Hoffman/Vicky Parker.
- Dan Dailey som Terence Donahue.
- Johnnie Ray som Steve Donahue.
- Mitzi Gaynor som Katy Donahue.
- Richard Eastham som Lew Harris.
- Hugh O'Brian som Charles Biggs.
- Frank McHugh som Eddie Dugan, Vickys agent.
- Rhys Williams som pater Dineen.
Mottakelse
Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene.[3] Ed Sullivan beskrev Monroes fremføring av låten «Heat Wave» som «en av de mest åpenbare overgrepene på god smak» han hadde sett.[4] Time sammenlignet Monroe på en nedsettende måte med motspiller Merman, mens The New York Times skrev at Gaynor hadde overgått Monroes flaue fremføring.[5] Variety derimot, var fulle av beundring for filmens grandiose musikk, og roste spesielt Ethel Merman opp i skyene for hennes vokale prestasjoner.[6]
Priser og nominasjoner
- 1955: Nominert: Oscar for beste originalmanus, Lamar Trotti.
- 1955: Nominert: Oscar for beste musikk og komponering av en musikkfilm, Alfred Newman og Lionel Newman.
- 1955: Nominert: Oscar for beste kostymedesign – Farger, Charles LeMaire, William Travilla og Miles White.
- 1955: Nominert: Writers Guild of America: Beste manus til en amerikansk musikal, Phoebe Ephron og Henry Ephron.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.