Severnaja Semlja (øygruppe)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Severnaja Semlja (russisk: Северная Земля – Sévernaja Zemljá, «Nordlandet»), er en øygruppe på 37.000 km2 i det russisk arktis. Øygruppen ligger utenfor Tajmyrhalvøya helt nord i Sibir og er atskilt fra fastlandet av Vilkitsky-stredet. Denne øygruppen danner grensen mellom Karahavet i vest og Laptevhavet i øst, begge en del av Nordishavet.
| Severnaja Semlja | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Polhavet | ||
| Areal | 37 000 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Russland | ||
| Posisjon | |||
 Severnaja Semlja 79°45′N 98°15′Ø | |||
Severnaja Semlja ble først oppdaget i 1913 og ordentlig kartlagt først i 1930–32, noe som gjorde den til den siste store øygruppen på jorden som ble utforsket.[1] Administrativt utgjør øyene en del av Russlands føderale distrikt Krasnojarsk kraj. I sovjettiden var det en rekke forskningsstasjoner på forskjellige steder, men for tiden er de eneste menneskelige innbyggere på Severnaja Semlja de som er stasjonert på forskningsstasjonen Prima Polar Station [2] nær Kapp Baranov.[3] Den største isbreen i Russland, Vitenskapsakademiisbreen, ligger på Severnaja Semlja. Øygruppen er også ofte sammenkoblet med den flerårige arktiske havisen. Noe som både bidrar til å blokkere Nordøstpassasjen og nok også bidro til den sene oppdagelsen.
Selv om det ligger ikke langt utenfor Russlands nordkyst, ble Severnaja Semlja ikke formelt registrert før i det 20. århundre. Tidligere oppdagelsesreisende mente at det var en landmasse i det generelle området, for eksempel i rapporten fra Matvei Gedenschtrom og Yakov Sannikov fra 1810 på det tidspunktet utforsket de den nordlige delen av Sibir. Senere på 1800-tallet seilte Adolf Erik Nordenskiöld under Vega-ekspedisjonen veldig nær øyene i 1878, men la ikke merke til dem. I 1882 ledet den danske marineoffisen Andreas Peter Hovgaard en ekspedisjon i området (Dijmphna-ekspedisjonen), den hadde som mål å oppdage land nord for Kapp Chelyuskin.[4] Imidlertid ble Hovgaard forhindret fra å oppnå sine mål etter å ha blitt fanget i tykk is, og ekspedisjonen hans var ikke i stand til å nå Taymyr-halvøyas bredder[5]. Selv på slutten av 1800-tallet kunne hverken Nansens Fram-ekspedisjon fra 1895 eller Eduard Tolls russiske polarekspedisjon fra 1900–1902 registrere noen spor av land nord for det 55 km brede sundet mellom Karahavet og Laptevhavet de navigerte gjennom.[6]
Keiser Nikolaj II Land
Øyene ble ikke satt på kartet før Ishavets hydrografiske ekspedisjon 1913–1915 av isbryterne Taimyr og Vaigach. Leder for ekspedisjonen var Aleksandr Vasiliyevich Kolchak fra den keiserlige russiske marinen. Ekspedisjonen var allikevel privatfinansiert og ble lansert i 1910 av Boris Vilkitsky på vegne av den russiske hydrografiske tjenesten.[6] Denne satsingen oppnådde sitt mål om å utforske de ukjente områdene på den kontinentale siden av Nordsjøveien. 3. september 1913 (den 22. august 1913 i den julianske kalenderen som Russland brukte på den tiden) landet medlemmer av Vilkitskys ekspedisjon på det som nå er kjent som Kapp Berg på Revolusjonsøya. De hevet det russiske flagget på kysten og ga det nye territoriet navnet Tayvay Land (russisk: Земля Тайвай, Zemlja Tajvaj), etter den første stavelsen med navnene til isbryterne deres. I løpet av dagene som fulgte, kartla Vilkitskys ekspedisjon deler av kysten av Laptevhavet av det de trodde var en enkelt øy. Knappe seks måneder senere, tidlig på 1914, etter ordre fra den keiserlige marinen, ble den nye oppdagelsen omdøpt til keiser Nikolaj II Land (russisk: Земля Императора Николая II, Zemlja Imperatora Nikolaja II), etter keiser Nikolaj II i Russland.[7]
Senere utforskning og nåtid
I 1926 omdøpte Sovjetunionen det fortsatt ikke fullt utforskede landet Severnaja Semlja.[8] I mai 1928 forsøkte Umberto Nobile og hans mannskap på luftskipet Italia å overflyge øyene, men ugunstige værforhold tvang dem til å svinge sørover når de bare var en time eller to unna øygruppens kystlinje.[9]
Graf Zeppelin fløy over området under poloverflyingen i juli 1931 og tok bilde av og kartla deler av øyene. Pga tåke kunne de ikke se hele øygruppen. Basert på tyskernes kartlegging fikk en del områder tyske navn eller ble oppkalt etter tyske kommunister. Alle disse navnene ble endret til nøytrale eller russiske navn under andre verdenskrig.[10]
Restene av den forlatte russiske polarbasen Izluchina på nordsiden av Komsomoletsøya
Kart fra 1975 som viser Severnaja Semlja og Tajmyrhalvøya
Satellittbilde av Severnaja Semlja fra 2001
Fra våren 1931 til høsten 1933 kartla en ekspedisjon ledet av Georgy Ushakov øygruppen. Ushakov ble akkompagnert av geologen Nikolaj Urvantsev, veteranmåler Sergei Zhuravlev, og radiooperatøren Vasily Khodov [11] Teamet etablerte en liten base ved Golomyanny - den vestlige enden av Sredniyøya vest for Oktoberrevolusjonsøya. Derfra foretok de flere landmålingsturer inn i innlandet og kystlinjene til de større øyene.[12] Det første detaljerte kartet tegnet av ekspedisjonens kartografer viste at Severnaja Semlja var delt inn i fire hovedøyer.[1] Geografiske trekk ved territoriet ble oppkalt etter kommunistiske organisasjoner, arrangementer og personligheter. Ushakov skrev følgende om Severnaja Zemlja:
Jeg har sett den gudforlatte Chukotka-halvøya, vært fanget av snøstorm på Wrangeløya, to ganger har jeg besøkt en tåkeinnhyllet Novaja Semlja, og jeg har sett Franz Josef Land med sin emaljehimmel og stolte klipper kledd i blå herdede isbreer, men ingen steder så jeg slik en slik dysterhet eller et slikt deprimerende livløst landskap som på Severnaja Semlja [13]
Under den kalde krigen fortsatte øygruppen Severnaja Semlja å bli studert av et team av geologer fra instituttet for arktisk geology i Leningrad (St. Petersburg). Mellom 1948 og 1954 ble det samlet et omfattende geologisk kart under B. Egiazarov. [22] Også mer nøyaktige kart ble tegnet ved hjelp av kartografiske data samlet fra flyfotoundersøkelser.[14]
Administrativt var Severnaja Semlja en del av Tajmyr autonome distrikt til dette distriktet ble slått sammen til Krasnojarsk kraj 1. januar 2007. For tiden tilhører den Taymyrsky Dolgano-Nenetsky distriktet i Krasnojarsk kraj. Det har vært en forespørsel fra Krasnojarsk kraj lovgivende forsamling om å gjeninnsette det tidligere navnet Severnaja Semlja som "keiser Nikolaj II Land" (russisk: Земля Николая II). Denne forespørselen er imidlertid foreløpig avvist.[8]
Severnaja Semlja består av fire store øyer - Oktoberrevolusjonsøya, Bolsjevikøya, Komsomolets og Pionerøya - og rundt 70 mindre øyer, som dekker et samlet areal på rundt 37.000 km2 (14.300 kvm). Den er skilt fra Tajmyrhalvøya av Vilkitsky-stredet.
Tre av hovedøyene er i stor grad dekket av isbreer, Oktoberrevolusjonen, Komsomolets og Pioneer, i tillegg til den mindre Schmidtøya helt i nordvest. Det sørligste punktet til Severnaya Semlja er kapp Neupokoyev ved på Bolsjevikøya. Øyrikets høyeste punkt er Mount Karpinsky (965 m), toppen av Karpinsky-breenl på Revolusjonsøya. Den røde hærsundet skiller Komsomolets fra Oktoberrevolusjonsøya og det bredere Shokalsky-stredet Bolsjevikøya fra Oktoberrevolusjonsøya. Begge sundene forbinder Karahavet i vest med Laptevhavet i øst.[15]
Isbreer
Isbreene i skjærgården har en karakteristisk kuppelform med en kontinuerlig synkende overflate mot kantene. Stedene der breene når havet bidrar til dannelsen av isfjell. De mest aktive brefrontene er østsiden av Vitenskapsakademibreen ved Krenkelbukten. En annen ganske aktiv bre er Rusanovbreen på Oktoberrevolusjonsøya med sin endestasjon ved Matusevich-fjorden.[14]
Oktoberrevolusjonsøya, med syv isbreer er øya med flest individuelle breer på Severnaja Semlja. Deretter følger Bolsjevikøya med seks, Komsomolets med fire, Pionerøya med to og Schmidtøya med en. Den største breen er Vitenskapsakademibreen på Komsomolets, som også er den største isbreen i Russland — en 5.575 km2 og intil 819 m tykk iskuppel som når 749 m over havet og dekker omtrent to tredjedeler av overflaten av øya.
Oktoberrevolusjonsøya
Oktoberrevolusjonsøya (russisk: Остров Октябрьской Революции, Ostrov Oktyabrskoy Revolyutsii) er den største øya i Severnaja Semlja-gruppen i det russiske Arktis.
Området på denne øya er anslått til 14 170 km2, noe som gjør den til den 59. største øya i verden. Den stiger til en høyde på 965 m på Karpinsky-fjellet. Halvparten av øya er dekket av isbreer som når ned i sjøen. I delene uten is er vegetasjonen ørken eller tundra. Øya ble først utforsket og navngitt av ekspedisjonen til G.A. Ushakov og Nikolay N. Urvantsev i 1931–33.[16]
Octoberrevolutionsøya huser fem kuppelformede iskapper; med klokken fra nord heter de: Rusanovbreen, Karpinskybreen, Universitetsbreen, Vavilovbreen og Albanovbreen.[17] Vavilov meteorologiske stasjon ble drevet fra 1974 til 1988 på den nordlige delen av Vavilovbreen.[18] Podemnayaelven og Bolshaya-elven renner nordvest mellom Vavilov- og Albanovbreene, og elven Bedovaya renner nordover mellom Albanov og Rusanov. Den store Matusevich-fjorden og den mindre Marat-fjorden ligger på denne øya. Kapp October ligger i den nordlige delen av øya som vender mot Røde-hær-sundet.
Bolsjevikøya
Bolsjevikøya (russisk: о́стров Большеви́к) er den sørligste og nest største øya i gruppen, den ligger på andre siden av Shokalsky-stredet fra Oktoberrevolusjonsøya. Størrelsen på denne øya er estimert til 11.312 km2.
Bolsjevikøya er fjellaktig og når en høyde på 935 m. Den huser en arktisk forskningsstasjonen kalt Prima nær Kapp Baranov.[19]
Deler av kysten av øya er preget av fjorder og dype bukter, med Mikoyan-bukten i nord og Solnechny-bukten i sør, og fjorder Akhmatov-fjorden, Thaelmann-fjorden, Spartak-fjorden og Partizan-fjorden.
Bolsjevikøya er forholdsvis mindre isete enn de andre øyene på Severnaja Semlja. Bare om lag 30% av øya er dekket av isbreer, mens kystslettene har en sparsom vegetasjon av mose og lav. Leningradbreen, Semyonov-Tyan-Shansky-breen, Kropotkin-breen, Mushketovbreen og Aerosyomki-breen ligger i det indre av øya og når ikke havet.
Komsomoletsøya
Komsomoletsøya (russisk: остров Комсомолец) er den nordligste øya på øygruppen, og den tredje største øya i gruppen. Den er den 82. største øya på jorden. Det nordligste punktet på øya kalles Kapp Arktis. Dette er utgangspunktet for mange arktiske ekspedisjoner.
Størrelsen på denne øya er estimert til 9 006 km2. Høyeste punkt er på 780 m. Rundt 65% av øya er dekket av isbreer. Komsomoletsøya er hjemmet til den største isbreen i Russland, Vitenskapsakademiisbreen, som dekker det meste av øya mellom Krenkelbukten i øst og Zhuravlevbukten i vest.
Der det ikke er is består jordsmonnet for det meste av løs leire og sand, en tundraørken spredt med mose og lav.[20] Øya ble først utforsket og navngitt av ekspedisjonen til Georgy Ushakov og Nikolaj Urvantsev i 1931–33. I samsvar med planen om å navngi øyene etter hendelser og bevegelser i den russiske revolusjonen, ble denne øya kåret til ære for medlemmene av Komsomol, "den kommunistiske ungdomsunionen".
Pionerøya
Pionerøya, (Ostrov Pioner på russisk). Det er den vestligste av de store øyene i Severnaja Semlja-gruppen, og er skilt fra Komsomoletsøya av Yuny-stredet. Pioneer-øya måler 1527 km2 i areal.
Denne øya huser Pioner-breen. Fossiler fra Øvre Silur er funnet på øya.[21]
Schmidtøya
Schmidtøya, som måler 467 km2, ligger i den nordvestlige enden av øygruppen. Denne øya er ganske løsrevet fra resten av Severnaja Semlja-gruppen. Det er også den nordligste øya og ligger helt i regionen med permanent havis.
Denne øya er nesten helt dekket av Schmidt-breen. På grunn av sin utsatte posisjon er klimaet i Schmidt Island-området mye kaldere enn i resten av øygruppen.[17] Schmidt Island ble oppkalt etter den sovjetiske forskeren Otto Schmidt.
Mindre øyer og øygrupper
I nærheten av hovedskjærgården til Severnaja Semlja er det en rekke mindre øyer og øygrupper. Det er også mange små kystøyer og holmer forskjellige steder, som Krupskoy vest for Pioneer og Naydenysh (russisk: Найдёныш) nær Cape Anuchin i oktoberrevolusjonsøya.Blant de andre mindre øyene finner vi blant annet Sedov-øyene, Krasnoflotskiye-øyene, Maly Taymyr, Starokadomsky og Lishniyøya.
Severnaja Semlja har et konstant kaldt og tørt klima med en årlig normaltemperatur på −16 °C og en normal årsnedbør på rundt 420 mm. Været er som regel overskyet. De månedlige normaltemperaturene varierer fra −29 °C i februar til −0,5 °C i juli. Øygruppen har store temperaturvariasjoner om vinteren når lavtrykk fra Nord-Atlanteren kommer inn i Arktis med nedbør og høyere temperaturer. Disse lavtrykkene er vanligst i september og oktober, og rundt 30 % av nedbøren gjennom året kommer i løpet av disse to månedene. Temperaturen ligger som regel rundt 0 °C på sommeren, og det ikke uvanlig med snøfall sommerstid. Om sommeren kan korte perioder med plussgrader oppstå når varme luftmassar siver nordover fra Sibir[17].
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Severnaja Semlja er en polar ørken med lite vegetasjon og permafrost 50 cm under bakken. Enkelte blomsterplanter finnes på øygruppen blant annet Cerastium og Saxifraga. Andre typer planter er moser som Detrichum, Dicranum, Pogonatum, Sanionia, Bryum, Orthothecium og Tortura, samt lav som Cetraria, Thamnolia, Cornicularia, Lecidea, Ochrolechia og Parmelia.
Det er observert 32 forskjellige fuglearter på Severnaja Semlja, og 17 av de hekker der[24]. De vanligste fugleartene er alkekonge (Alle alle), krykkje (Rissa tridactyla), teist (Cepphus grylle), ismåke (Pagophila eburnea) og polarmåke (Larus hyperboreus), samt tundrafugler som snøspurv (Plectrophenax nivalis), fjæreplytt (Calidris maritima) og ringgås (Branta bernicla).
Det vanligste pattedyret på Severnaja Semlja er artisk lemen (Dicrostonyx torquatus), som finnes på alle de store øyene, og som enkelte steder har en tetthet på 500 dyr per km². Fjellrev (Alopex lagopus) har hi på øyene og jakter på lemen. Andre pattedyr går av og til over isen og kommer innom øyene, men har ikke en fast populasjon der. Artene det er snakk om er ulv (Canis lupus), isbjørn (Ursus maritimus), røyskatt (Mustela erminea), polarhare (Lepus timidus) og rein (Rangifer tarandus).
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
