From Wikipedia, the free encyclopedia
Serer er en folkegruppe i Senegal og Gambia. De taler språket serer, som tilhører den atlantiske gren av nigerkongo-språkene. Sammen med Jola regnes de for å være de eldste innbyggerne i Senegambia.
.jpg)
Sererene har sitt opphavi Senegambia eller Mauritania. Senegambia er et historisk navn for en region i Vest-Afrika mellom Senegalelven i nord og Gambiaelven i sør, motsvarende dagens Senegal og Gambia.[1]
En teori er at de kom fra Kaabu (Ngabou) i Casamance (et område i Senegal sør for Gambia som omfatter Casamanceelven) på 1600-tallet etter en borgerkrig som etterfulgte en framstående konges død. De som tapte krigen flyktet forbi Foni over Gambiaelven og bosatte seg til slutt i Mbissel i dagens Senegal. Soninke-Marabout-krigene (1850–1856) fordrev dem nok en gang og noen tusen flyktninger kom så etterhvert til Barra og senere Banjul, som ligger på hver sin side av utløpet av Gambiaelven.[2]
En annen teori er at de kom fra territorier nord for Senegal (trolig i området rundt Senegalelven, som er en naturlig grense mellom Senegal og Mauritania), men ble tvunget av overmakten til å flytte til Futa Toro i Senegal (et område rundt midtre del av Senegalelven), der de kom under dominans av folkegruppen tukulor. Senere, rundt 1100-tallet, tvana woloffolket dem til å flytte sørover til Sine-Saloum. Der etablerte de små distrikter som senere ble utvidet til å omfatte dagens gambiske distrikter Wuli og Niani, men Sine-Saloum kom til å bli styrt av mandinkafolket. Sererenes tradisjoner, kultur og samfunn fikk likevel så stor betydning at mandinkafolket i disse områder absorberte deres språk, skikker og kultur.[1][2] Sine-Saloum er en region i Senegal, nord for Gambia og sør for Petit Côte. For lenge siden lå de serer-grunnlagte rivaliserende kongerikene Sine og Saloum her.
_(2).jpg)
.jpg)
Oppeinnelig levde sererfolk i et klasseløst samfunn. Dette gikk over til å få en sosial struktur med fem samfunnsklasser etter at mandinkafolket erobret deler av Vest-Afrika (bl.a. Senegal og Gambia) fra 1500- til 1800-tallet. Øverst i hierarkiet var den herskende adelen, med blodsbånd til mandinkaenee. Under adelen kom tyeddo (krigere). Den tredje klassen var jambur, de fri borgere (bøndene). Under disse igjen kom en gruppe lavere klasser baserte på yrke; håndverkere (som smeder, vevere, juvelere, lærarbeidere og snekkere) og musikere (grioter, som holdt den muntlige tradisjon levende med sang og musikk). Til slutt, lengst ned, var det slavene, dels lokale fødte av slaver, dels folk som var kjøpte på slavemarkeder eller var blitt fanget i krig. Strukturen har i noen grad holdt seg.[2]
Tradisjonelt har sererene vært kjent for jordbruk (hirse, ris og flere andre vekster, også trær), men har også drevet med fiske, båtbygging og dyrehold (storfe, får og geiter). Handelen er velutviklet og blir drevet på marknader.[3]
Sererene kan deles inn i to hovedgrupper - de som taler serer (serer-sine) og de som taler noen av canginspråkebe. Serer, som er nært i slekt med wolof, fulfulde og temne, er det største og blir talt av de tre undergruppene seex (seeh), niominka og jegeem. Seex er den største av disse undergrupper og blir funnet i hele Senegambia og i Mauritania. Cangin tales i et lite område øst for Dakar i Senegal, av de fem undergruppene saafi (språk: safen eller saafi-saafi), ndut (språk: ndut), noon (språk: noon), waro (språk: palor eller sili-sili) og laalaa (språk: lehar eller laalaa). Serer og safen (saafi-saafi) er offisielt anerkjente språk i Senegal. Serer og cangin tilhører begge den atlantiske gren av språkfamilien Niger-Kongo.[3][4][5]
Rundt 85 % av sererane er muslimer og de fleste andre er kristne. Sererene motsette seg utbredelsen av islam på 1800-tallet. Etter den franska kolonisering av Senegal konverterte likevel mange til islam, og tidlig i 1910-årene var nesten halvparten (ca. 40 %) konvertert. Den tradisjonelle tro på en universell høygud kalt Roog (eller Rog) består i mindreomfang. Blant cangintalende sererar har skaperen mange navn, som Koox (Kooht), Kopé Tiatie Ca og Kokh Ko.[6]
En av de viktigste kosmologiske stjernene blir kalt Yoonir, et symbol på universet og et av mange religiøse symbol serenes innen religion og kosmologi. Den er den klarest lysande stjerne på nattehimmelen, også kjent som Sirius eller hundestjerner, og er hovedstjernen i stjernebildet Store hund.
Trommer av ymse slag er et viktig innslag i senegalesisk og gambisk musikk, blant annet nder (solotromme), sabar (rytmetromme) og tama (talende tromme; engelsk talking drum).
Sererene er kjente for de to musikalske tradisjoner njuup og tassu. Njuup er en religiøs sangøvelse koblet til initieringsriten nduts. Tassu er en måte å deklamere religiøse vers på.[7]
Innen njuuptradisjonen fikk unge gutter komponera religiøse sanger for å få tankene bort fra den ventande omskjæringen og for å utvikle sine kunstneriske åg åndelige evner. Njuup er en forløper til mbalax, en form for populærmusikk som oppstod i Senegal tidlig i 1970-årene. Mbalax oppstod etter at framstående senegalesiske artister som Youssou N'Dour (som selv er serer) begynte å integrera njuup i sine verker.[8] Andre som har sunget njuup i ren form er Rémi Jegaan Dio og Yandé Codou Sèn, som begge har turnert i Europa.[7]
Tassu ble først bare brukt i religiøs sammenhengr, men har som njuup spredt seg til populærmusikken.[7]
Sabar er en tradisjonell tromme fra Senegal som også blir spilt i Gambia. Det er også navnet på den musikkstil som blir spilt med den trommen. Stilen oppstod i kongeriket Sine og spredte seg såe til kongeriket Saloum. Nooen av trommeteknikkene i sabar har opphav i njuup. En av de mestkjente utøvere av denne musikkstilen er den senegalesiske artisten Doudou N'Diaye Rose.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
