planteslekt From Wikipedia, the free encyclopedia
Salturtslekta (Salicornia) er ei slekt i amarantfamilien som tidligere ble regnet som en slekt i meldefamilien. Artene har sukkulente stengler tett omsluttende blader og blomster. Som navnet tilsier vokser den nær saltvann. Vanskeligheter i beskrivelsen av artene har ført til en komplisert systematikk som har blitt endret en del. Den spises av og til som grønnsak og er av interesse i forbindelse med produksjon av biodrivstoff.
| Salturtslekta | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Salicornia L. | |||
| Populærnavn | |||
| salturtslekta | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Rekke | Dekkfrøete blomsterplanter | ||
| Klasse | Tofrøbladete blomsterplanter | ||
| Orden | Nellikordenen | ||
| Familie | Amarantfamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | ca. 15 | ||
| Habitat: | havstrender, salt jord i innlandet | ||
| Utbredelse: | nordlige halvkule, sørlige Afrika | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Artene er ettårige urter eller små busker. Stenglene er sukkulente, glatte og leddete med motsatt forgrening. Bladene er skjellaktige og sammenvokst slik at de omslutter stengelen. Blomstene sitter 3 sammen og avslutter blomsterstengelen. Det er 3–4 blomsterdeler og 1–2 pollenbærere.[1]
Alle artene er halofytter som vokser på saltholdig jord, enten ved havet eller i stepper og ørkener. Strandartene vokser som regel i nedre del av strandenger eller i saltpanner der de blir oversvømt av sjøvann hver gang det er flo. Salturtslekta er utbredt på det meste av den nordlige halvkule og finnes også i sørlige Afrika. I Norge er det ifølge Artsdatabanken tre arter.[2][3][4][5]
Den første gyldige beskrivelsen av salturtslekten tilskrives Carl von Linné i verket Species Plantarum fra 1753.[6]
Den sukkulente veksten, den reduserte morfologien og stor fenotypisk plastisitet gjør det vanskelig å lage en tilfredsstillende taksonomi for slekta. Selvbefruktning er svært vanlig, slik at det oppstår mange uavhengige avstammingslinjer med små, men konstante forskjeller. Artskjennetegnene forsvinner på inntørkede herbarieeksemplarer, og det er vanskelig å dyrke arter som er avhengig av flo og fjære i laboratoriet. Artsnavnet Salicornia europaea har derfor ofte blitt brukt i en svært vid betydning.[4][7]
Den tyske forskeren Gudrun Kadereit med kolleger har utviklet en taksonomi som kombinerer morfologi med molekylærgenetiske metoder. I en studie fra 2007 nevnes 31 arter, 19 i de tempererte og subtropiske delene av Eurasia samt Nord-Afrika, fem i Nord-Amerika, to i Vest-Afrika, fire i sørlige Afrika og én i Sør-Asia.[7]
I en studie fra 2012 velger Kadereit å redusere antall arter i Eurasia til fire fordelt på to artskomplekser. Salicornia europaea-gruppen omfatter den diploide S. europaea og den diploide eller dekaploide S. perennans. Salicornia procumbens-gruppen omfatter S. procumbens og S. persica som begge kan være diploide eller tetraploide.[8]
I 1977 ble ca. 28 arter flyttet fra Salicornia til Sarcocornia. Disse plantene er flerårige urter, halvbusker og busker. En fylogenetisk studie fra 2015 viser at Sarcocornia er parafyletisk og at Salicornia er søstergruppen til Sarcocornia-artene i Eurasia og Nord-Amerika. En må derfor regne med fremtidige endringer i systematikken.[9]
Salturt blir av og til brukt som en grønnsak i Vest-Europa. Det forskes på å bruke frøene til å produsere biodrivstoff. Planten er interessant ettersom den kan vannes med sjøvann og derfor ikke vil belaste de begrensede forekomstene av ferskvann i for eksempel Midtøsten.[10]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.jpg)
