From Wikipedia, the free encyclopedia
Sadeq Hedayat (persisk: صادق هدایت) (født 17. februar 1903 i Teheran, død 14. mai 1951 i Paris) var en iransk forfatter. Hedayat regnes som en av Irans mest betydningsfulle moderne forfattere.
| Sadeq Hedayat | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. feb. 1903[1][2][3][4] Teheran[5] | ||
| Død | 4. apr. 1951[6][7] (48 år) Paris[8] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, oversetter, romanforfatter, lyriker, prosaforfatter, novelleforfatter | ||
| Utdannet ved | Dar ul-Funun | ||
| Far | Hedayat Qoli Khan | ||
| Søsken | Mahmoud Hedayat (familierelasjon: bror) | ||
| Nasjonalitet | Iran | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
| Signatur | |||
 | |||
Sadeq Hedayat ble født i 1903 i Teheran og vokste opp med den konstitusjonelle revolusjonen i Iran som varte fra 1905–1911 og første verdenskrig og dens gjenklang som herjet i regionen. Han var født inn i en familie, som er dypt integrert i det iranske etablissementet. En av hans familiemedlemmer var fra en viktig dikter og historiker i Iran på 1800-tallet, Rezaqoli Khan Hedayat. Hans utvidede familie var viktige statsrepresentanter, politiske ledere og generaler i hæren. Han var født inn i borgerskapet i datidens Teheran.
Han var yngstemann i en søskenflokk på seks – en ektefødt attpåklatt. Brødrene hans var mye eldre enn han og søstrene hans var mest knyttet til hverandre. Det førte til at han tilbragte store deler av tiden sin med familie, som var mye eldre enn seg selv, barnepiken og sine dyrevenner. Hans sterke forhold til dyr spores tilbake til barndommen. Han engasjerte seg tidlig med å skrive artikler. Da han var 12 år gammel lagde han og hans fetter et tidsskrift med navn "Dødens stemme", som de ga rundt til venner og bekjente. Han var et blygt og innadvendt barn med et intenst følelsesregister. I den nærmest selvbiografiske novellen Zende be gur ("Begravet levende") skriver han:
"Alle tror at barn er lykkelige. Jeg husker det meget godt. Jeg var kanskje mer sensitiv da og var veldig stille og mer årvåken enn andre."
Ifølge hans far vendte han mye av sin aggresjon mot seg selv om han ble sint og kunne slå hodet i veggen og skrape seg til blods i kinnet med sine negler. Han viste kraftige, nervøse skjelvinger om han så på rituell selvskading og sterke reaksjoner der dyr ble behandlet med brutalitet av veterinær eller ved slakting. Slakting i hus var veldig vanlig i datidens Iran. Hans komplekse følelsesliv og interesse for å skrive skulle han ta med seg resten av livet.
Sadeq Hedayat ble en klassisk og åpensinnet akademiker med mange interessefelt. Han leste mye vestlig og orientalsk litteratur, som han lot prege sin livsstil og virke som dikter. En av hans store kampsaker var dyrerettigheter og vegetarianisme. Etter et halvt års fravær fra gymnaset, på grunn av øyeproblemer, begynte han på den franske, romersk-katolske misjonærskolen St.Louis. Det var et gymnas, som hadde båret frem moderne persisk poesis pioner Nima Yushij (1897–1960). En av datidens renommerte diktere Nezam Vafa (1887–1965) underviste Yushij i persisk ved St.Louis. Høyst trolig var det en av grunnene til at Sadeq valgte selv å begynne der.
På St.Louis stiftet han et tett akademisk vennskap med nederlandske presten Herman Rigter (1882–1955). Han var en lærer med et bredt kunnskapsfelt. Han lærte bort fransk til Hedayat og Hedayat lærte bort persisk til gjengjeld. Pater Rigter skulle vise seg å være en viktig person i Sadeqs liv. Hans skikkelse har dukket opp i en novelle "Revelation, som ble utgitt i 1942. Den handler om en kristen fiolinist, som har opplevd en romantisk og ulykkelig kjærlighet i sitt liv. Etter sigende hadde Pater Rigter fortalt Hedayat om at på grunn av den samme opplevelsen skal han ha valgt sin fromme tilværelse. har også vært inspirasjon til et maleri, som Sadeq har kreert. Da pater Rigter reiste fra Iran, overlot en mengde bøker til Sadeq, deriblant Schopenhauer. For undertegnede virker det som om Rigter lyktes i å inspirere Hedayat med sin oppriktige lidenskap om filosofi, musikk og litteratur.
Sadeq Hedayat begynte trolig med sin livsstil som vegetarianer siste året på gymnaset St. Louis. Trolig var det da han tok motet til seg etter å ha båret en sterk empati med dyr siden barndommen. I et intervju forteller en klassekamerat av Hedayat posthumt at han reagerte med besvimelse og sterk reaksjon på dissekering av en firfisle under en naturfagstime, der han utroper etter ‘torturen’, som Sadeq selv kalte scenarioet: "Det urettferdige har alltid gode unnskyldninger for dets ugjerninger. Hva, i det store og det hele, er forskjellen mellom deg og meg og mordere som Genghis Khan? (…) Om de slutter å drepe dyr, vil de aldri drepe et menneske."
I novellen Sharh-e hal-e yek olagh-e hengam-e marg (En esels tanker ved døden) fra 1923 skriver han noe lignende: Noen andre har sagt at noen mødre synes det er underholdende at ungene deres kutter av en fugls hode eller skader en hun eller en katt i lekene deres. Dette er roten til korrupsjon og grunnlaget for ondskap, undertrykkelse og forbrytelse. Det urette som er blitt gjort mot oss er en mors sviktende opplæring.
Det er veldig betegnende for et buddhistisk budskap han tok til seg etter å ha lest boken ‘Tanker’ av Schopenhauer han fikk av Rigter . I novellen En esels tanker ved døden, nevner han Schopenhauer. Der asenet forteller om smerten om å være undertrykket, utnyttet og mishandlet av menneskene:
"Blant dem har Schopenhauer forsvart oss. Han stadfester at det grunnleggende prinsippet om etikk er å ha barmhjertighet ikke bare for vår egen art, men også for andre dyr(…)"
For Hedayat var vegetarianisme noe mer et ideal for sunn helse og livsstil, men med rot i medfølelse for dyr var det en politisk holdning. Han mente at hvis man kunne utøve onde handlinger mot dyr kunne det lett overføres til mennesker. Det var essensielt at mennesket skulle finne sin altruisme og avholdenhet fra å utføre onde handlinger ved å ha omsorg for dyr og vise dem likeverd.
Helt siden barndommen har Sadeq vært uvanlig opptatt av døden. Som nevnt var han med og utga tidsskriftet "Dødens stemme" da han var 11-12 år og har viet mye av forfatterskapet sitt til døden. I novellen Zende be gur ("Begravet levende") skriver han om en person, som bor i Paris som flørter med tanken om selvmord. Følgende utdrag er hentet fra en scene, der hovedpersonen besøker en gravlund, letende etter bopelen til et stevnemøte han har hatt med en jente:
"Jeg tenkte: ’Så heldige dere har vært!’ Jeg følte meg sjalu ovenfor de døde, hvis legemer var oppløst under jorden. (…)Det var som om det døde var nærmere meg enn det levende.(…) De dumme tankene som dukker opp i hodet mitt! Kanskje jeg snakker nonsens."
Novellen er kjent for å være nærmest selvbiografisk, som virker sannsynlig siden er sterke likhetstrekk mellom hovedpersonen og forfatteren selv. Hovedpersonen er en ung person, som bor i Paris med interesse for kultur, har et sterkt fokus på døden og selvmord. Hovedpersonen maler for å finne ‘trøst og behag’(sitat fra novellen, Yarshater s.149). Novellen er i jeg-form, som vitner om en mulig terapeutisk bruk av skrivekunsten. Han frigjør sine dystre, innelukkede tanker ved å skrive det ned. Det er kjent at han var en isolert person, som tilbragte store deler av livet alene. Så da var det en naturlig form for å kanalisere sine følelser og tanker gjennom skrivekunsten. I "Begravet levende" skriver han:
"I midten av den endeløse trafikken (…), jeg var helt alene. Blant så mange millioner mennesker var det som om jeg satt i en forlist båt, fortapt i midten av havet."
Novellen "Begravet levende" kom ut med som en diktsamling i 1930, etter at han hjemvendt fra et studieopphold på fire år i Paris. Det er kjent at han forsøkte å ta sitt eget liv i 1928, men ble reddet i siste liten. "Begravet levende" ender med at hovedpersonen lykkes i å ta sitt eget liv. Muligens ble novellen skrevet som en fullendt historie på sin egen opplevelse, der han selv kunne reflektere og bestemme utfallet over sitt eget forsøk.
Hedayats ettermæle og karakteristikker alle nyanser mellom gråtoner og beksvart. Han blir betegnet som en dyster og melankolsk person, men med et stort hjerte for dyr. Men han hadde også en mørk humor, i hans væremåte og som han tok med seg inn litteraturen. "Så heldige dere har vært!" sier hovedpersonen i "Begravet levende" om de døde, som ligger i kistene ved gravlunden hovedpersonen befinner seg på. Nevøen hans, Jahangir Hedayat, skriver i Sadeq Hedayat: His work and his wondrous world om en scene i et selskap hos foreldrene hans, der en kvinne spør Sadeq ut om: "Hvordan greier greier du å skrive slike fantastiske, vidunderlige historier?" Så svarer han: "Det er veldig enkelt, frue. Jeg bruker penn og papir" Kvinnen ble ikke avskrekket: "Selvfølgelig gjorde du det; men jeg vil gjerne vite hvordan du klarer å skrive så mye interessant." Så svarer han hånlig, i håp om å få avslutte samtalen: "Vel, du forstår frue, det har seg nemlig slik at jeg har pendiaré. Så snart jeg legger den på et ark, holder den det gående."
Som denne scenen så eksemplarisk skisserer er en forfatter, som baserer seg med underfundig humor lener seg mot satire. Et av han mest satiriske verk er Hajji Aqa, som er et nærmest nådeløst angrep på ledende konservative politikere. Andre er Sag-e Velgard og Tup-e morvarid. Tup-e morvarid, som er hans siste satire, er hans siste novelle, harselerer han med religion, litteratur og litteratur. Satiren gjenspeiler, mest av alle hans verker, intense sinne og ‘verfremdung’ – fremmedgjøring. Sammen med ‘firergruppen’ – Rab’eh – som inkluderte Mojtaba Minovi, Bozorg Alavi og Masud Farzad. I periferien av gruppen befant også Mohammad Moqaddam, Zabih Behruz og Shin Partou. De var modernister, som kritiserte den etablerte intelligentsiaen i Teheran for tradisjonalisme og klassisisme i dens ideologi. Ganske motsigende, var Rab’eh og co. forkjempere av arianisme og modernitet, mens de var underdanige ovenfor staten.
Sadeq Hedayat var en mann som hadde viet livet sitt litteratur og kunst og hadde sterk interesse for vitenskap og hadde stor innflytelse på utviklingen av antropologi som akademisk gren i Iran. En kan si at han var en klassisk dannet akademiker, som var lidenskapelig opptatt av tankegods og dens kraft. Han ofret en karriere innen bank, tannlegestudier og et ekteskapelig liv for å forbli kunstner og forfatter. En kan si at han levde et bohemsk liv i ånden. Men nesten hele livet sitt bodde han hjemme hos foreldrene sine, som kan synes å være motstridende et bohemsk liv. Han var en melankoliker og pessimist med et nihilistisk verdenssyn, men hadde mye humor, som han brukte med en fandenivoldsk holdning mot politikere.
Det var ikke før på slutten av 1940-tallet han ble tatt inn i varmen av Teherans intellektuelle og ble en kjendis . Han måtte tåle kritikk fra sine litteraturkollegaer, som kaller han for en ‘smålig, borgerlig og demoraliserende forfatter’, som kalte hans verk for ‘svart litteratur’. Det gjorde at flyttet tilbake til Paris og tilbragte sine siste dager der.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
