Rikssegl

Rikssegl er et segl brukt av et statsoverhode på statens vegne til å bekrefte formelle dokumenter, for eksempel lover, traktater, utnevnelser og sendebrev. I middelalderen spilte rikssegl en langt større politisk rolle og det var mye reell makt forbundet med å ha kontroll over riksseglet. En fyrste hadde normalt også et privatsegl, et sekret, brukt til korrespondanse av mer privat natur. Riksseglet blir også kalt det store seglet, til forskjell fra det lille seglet, sekretet. I forbindelse med seglene utviklet det seg egne embeder som seglbevarer, som gjerne var høye politiske embeder.^[1]

Kong Håkon VI Magnussons rikssegl fra tiden 1358–69

Det norske riksseglet i middelalderen

I Norge var det i middelalderen Norges rikes kansler som var storseglbevarer, det vil si forvaltet riksseglet. Fra 1314 var embedet som fast ordning knyttet til prostestillingen ved det kongelige kapell i Oslo, Mariakirken. En av hirdprestene skulle være visekansler når kansleren ikke var hos kongen. I 1398 ble riksseglet bragt til Danmark, men kansleren i Oslo fortsatte å disponere en eldre versjon av riksseglet som ble brukt til å besegle formelle brev.^[2][3]

Referanser

1. «rikssegl», Store norske leksikon.
2. Øystein Rian: Datering av Oslos status som hovedstad^{[død lenke]}
3. Sverre Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584

Litteratur

• Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29, hefte 8 og 9, Oslo 1933