Torgersen-saken

Torgersen-saken (opprinnelig kalt «Skippergata-saken») var en norsk kriminalsak som gjelder drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo den 7. desember 1957.^[1] 16. juni 1958 ble Fredrik Fasting Torgersen, som da var 23 år gammel, idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet. Torgersen sonet 16 og et halvt år av straffen, og ble løslatt 29. januar 1974.

Torgersen hevdet hele tiden å være uskyldig dømt. Saken har blitt begjært gjenopptatt syv ganger; første gang i 1958 (men han trakk begjæringen), andre gang i 1973 (forkastet av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976), tredje gang i 1997 (forkastet av Borgarting lagmannsrett i 2000 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg^[1] i 2001), fjerde gang i 2004 (ikke tatt til følge av Gjenopptagelseskommisjonen i 2006^[2]), femte gang i 2007 (ikke tatt til følge av Gjenopptagelseskommisjonen i 2010^[3]). Da Torgersen i 2015 begjærte saken gjenopptatt for sjette gang, ble begjæringen forkastet ved vedtak av Gjenopptakelseskommisjonens leder.^[4]^[5] Den syvende begjæringen ble sendt inn 27. juni 2017.^[6] Påtalemyndigheten avga sin uttalelse til begjæringen i oktober 2018.^[7] 18. juni 2021 besluttet Gjenopptakelseskommisjonen å avslå begjæringen.^[8]

Historien

Den 7. desember 1957 klokken 01.25 ble det meldt om en ulmebrann i Skippergata 6 B i Oslo. Ved brannvesenets utrykning ble liket av den 16 år gamle Rigmor Johnsen funnet i et kjellerrom under de ulmende restene av en sofa, noen planker og et henslengt juletre. Hun lå med hodet oppå sin egen kåpe og hadde en 5,5 cm lang flenge i bakhodet. Hun var kvalt og forsøkt voldtatt. I det venstre brystet var det et kraftig bittmerke som hadde gått gjennom huden, og blusen var gjennomtrukket av blod. Kåpen var uten blodflekker.

Klokken 02.30 kom rettsmedisinere til åstedet og konkluderte (ifølge Dagbladet den 7. desember) med at døden hadde inntrådt ca. en time tidligere.

Klokken 00.58 ble den 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen anholdt av politiet ved Østbanestasjonen, mistenkt for sykkeltyveri. Han prøvde å flykte fra politiet både før og etter pågripelsen. Det viste seg imidlertid senere at Torgersen hadde lånt sykkelen av sin nevø.

Torgersen kom fra et fattig hjem og hadde et dårlig rulleblad. I 1952 fikk han en betinget dom på seks måneders fengsel for vold mot politiet, legemsfornærmelse og tyveri. I 1954 ble Torgersen dømt til bot for å ha slått ned en middelaldrende mann. I 1954 ble han også dømt til seks måneders fengsel for forsøk på innbruddstyveri på et sykehjem, en straff som ble gjort betinget ved benådning. I 1956 ble han dømt til tre og et halvt års fengsel og fem års sikring for voldtektsforsøk på «fru K» på Løkken i august 1955. Aktor i voldtektssaken var Lauritz Dorenfeldt, som også var aktor i selve Torgersen-saken. Torgersen ble i 1971 dømt for overfall på en fengselsvakt.

Torgersen ble løslatt på prøve etter å ha sonet to år i fengsel to måneder før hendelsen i Skippergata.

Etter arrestasjonen for «sykkeltyveriet», ble Torgersen ført til Victoria Terrasse, og samme natt mistenkt for drapet på Rigmor Johnsen. Aktor i saken var også denne gangen Lauritz Dorenfeldt.

Aktoratet hevdet at Torgersen hadde fulgt etter Johnsen hjem, og overfalt henne ca. klokken 23.30 i trappeoppgangen i Skippergaten 6 B. Han hadde dunket hodet hennes i trappen, kvalt henne og forsøkt å voldta henne der. Kvelningen hadde ført til at tarminnholdet hadde blitt tømt. Deretter hadde han dradd Johnsen ned i kjelleren og dekket over henne. For å dekke over forbrytelsen ville han tenne på liket, men hadde ikke fyrstikker. Han hadde derfor tatt taxi hjem (ca. 3,5 km), skiftet klær, funnet fyrstikker, og syklet tilbake til åstedet på nevøens sykkel, og tent på. Deretter ble han anholdt for «sykkeltyveri».

Den 16. juni 1958 ble Torgersen dømt for drapet, og idømt landets strengeste straff, livsvarig fengsel og ti års sikring.

Dommen mot Torgersen trekkes i tvil

Torgersen-saken ble for alvor omstridt da forfatteren Jens Bjørneboe tidlig på 1970-tallet rykket ut til forsvar for Torgersen. I 1973 ga han ut det dokumentariske skuespillet «Tilfellet Torgersen» som komprimerer ukene i retten til en time med rettsforhandlinger. Skuespillet argumenterer ved å bruke referatformen for at Torgersen ikke var mannen som voldtok og tok livet av Rigmor Johnsen.^{[trenger referanse]}

Skuespillet ble fulgt opp av en «Torgersen-aksjon» som blant annet samlet inn 5000 underskrifter for gjenopptakelse av saken. Ved sin advokat Tor Erling Staff begjærte Torgersen gjenopptakelse i 1973.

Michael Grundt Spang, som på denne tiden var kriminalpolitisk journalist i VG, forfattet samme år boken «Torgersensaken», der han fikk låne saksdokumentene av påtalemakten. Boken konkluderer med at Torgersen er den skyldige. Siste del av boken er et til dels kraftig angrep på teaterstykket om saken og forfatter Jens Bjørneboe.^{[trenger referanse]}

Begjæringen om gjenopptakelse ble sluttelig avvist av Norges Høyesterett i 1976.

På 1980-tallet var det stille om Torgersensaken, men på 1990-tallet begynte mediestudent Camilla Juell Eide å interessere seg for den. Sammen med advokat Erling Moss skrev hun boken «…aldri mer slippes løs…», der de hevder at Torgersensaken er et justismord. Torgersen begjærte saken gjenopptatt på nytt i 1997. Begjæringen ble endelig avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001.

25. februar 2004 begjærte Torgersen på nytt gjenopptakelse, denne gang overfor den nye Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Begjæringen ble fulgt opp med professor Ståle Eskelands utredning Bevisene i Torgersensaken,^[9] som konkluderte med at ingen bevis knytter Torgersen til drapet.

Gjenopptakelseskommisjonen sendte begjæringen til uttalelse hos Oslo statsadvokatembeter. Den 2. desember uttalte påtalemyndigheten ved statsadvokat Anne M. Katteland at den gikk imot gjenopptakelse. Torgersens støttespillere, Moss og Eskeland, gikk sterkt i rette med Kattelands uttalelse og begjærte offentlig høring om de tekniske bevis i saken. I slutten av mars 2006 ble høringen avholdt i Gjenopptakelseskommisjonens lokaler i Oslo.

Gjenopptakelseskommisjonen avviste 8. desember 2006 å gjenoppta saken.

De tekniske bevisene

Aktoratet førte tre hovedbevis som knyttet Torgersen til drapet:

Tannbittbeviset

Hovedbeviset under rettssaken var «tannbittbeviset». Ved det venstre brystet var det avsatt kraftige bittmerker. To teknisk sakkyndige, Ferdinand Strøm og professor Værhaug, begge fra Norges Tannlegehøyskole konkluderte med at det var fullt samsvar med Torgersens tenner og det avsatte bittmerket. Det som imidlertid ikke kom frem under rettssaken var at de to sakkyndige hadde vært uenige om hvilke av Torgersens tenner som hadde avsatt merket.

Det finnes to avstøpninger av Torgersens tenner, en ble tatt av politiet i 1958 og en annen er tatt av fengselstannlegen i 1960 mens han sonet dommen. Det er store forskjeller mellom disse avstøpningene. Avstøpningene er fremlagt for britiske sakkyndige, MacDonald og Whittaker, og de kommer i sin tilleggsuttalelse fra 24./26. mai 2000 med følgende konklusjon:

Vi erkjenner at tannsett kan forandre seg noe over tid på naturlig vis. Når det imidlertid gjelder Torgersens tannsett, var det ingen betydelige forandringer i fortennene i overkjeven og meget betydelige forandringer i fortennene i underkjeven i den korte perioden mellom 1958 og 1960.

Dette får oss til å konkludere med at endringene i fortennene i underkjeven er blitt forårsaket av ytre faktorer. Etter vårt syn overbeviser størrelsen på disse forandringene og begrensingen til bestemte tenner oss om at dette er som et resultat av en bevisst handling.

MacDonald og Whittaker, gjengitt i Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse^[10]

Både rettsoppnevnte og privatengasjerte sakkyndige har uttalt seg om tannbittbeviset. Samtlige fem rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med at det er stor grad av sannsynlighet for at bittmerket i Rigmor Johnsens bryst er avsatt av Torgersen. En rekke av de privatengasjerte sakkyndige konkluderer derimot med utelukkelse. Påtalemyndigheten bemerker at de privatengasjerte sakkyndige i varierende grad ikke har tilstrekkelig rettsodontologisk kompetanse og at de ikke har benyttet den originale tannavstøpningen.^[11]

Ved den omfattende dokumentasjonen som ble fremlagt ved ankebehandlingen i 2006 konkluderte de privatengasjerte sakkyndige med at bittmerket ikke samsvarte med Torgersens tenner, og således utelukket Torgersen.

Andre nye sakkyndige mente i 2006 at Torgersen ikke kan utelukkes, og at det ut fra den første avstøpningen er sannsynlig at han var biteren.

Barnålbeviset

Ved ransaking av Torgersens hjem ble det funnet en brunstripet dress med fem barnåler fra gran, tre i den venstre buksebretten, en i den høyre buksebretten og en i innerlommen. Under rettssaken hevdet sakkyndige at barnålene i juletreet på åstedet var av en svært spesiell type, og at disse samsvarte med funnene i Torgersens dress.

Ved den omfattende dokumentasjonen som ble fremlagt ved ankebehandlingen i 2006 konkluderte nye sakkyndige med at både barnålene på juletreet og barnålene på Torgersens dress var av en helt normal type, som kunne stamme fra nærmest en hvilken som helst norsk gran i en undertrykt bestand.

Torgersen hevder at dressen er kjøpt av en medfange, Støleggen, som hadde dressen på seg under et rømningsforsøk i Sverige noen år tidligere, og at barnålene må stamme fra dette.

Gjenopptakelseskommisjonens vurdering var at man vanskelig kan finne en annen rimelig forklaring enn at dressnålene stammet fra kjelleren. De fem barnålene som ble funnet på Torgersens dress var alle, ifølge de sakkyndige under rettssaken i 1958, svært korte og av samme form, og umulig å skille fra barnålene på juletreet på åstedet. Kommisjonen viste til at dersom det er slik at barnålene i dressen stammer fra et annet sted enn åstedet, er det påfallende at nålene har en slik likhet at to sakkyndige ikke greier å påvise noen forskjell mellom dem.

Kommisjonen vurderte videre forklaringen fra Støleggen som lite troverdig ettersom han ved flere tidligere anledninger har vært innblandet i falske forklaringer.

Det er ingen som i ettertid kan huske hva slags klær Støleggen hadde på seg da han var på rømmen i de svenske skoger. Den svenske polisjournalen beskriver imidlertid Støleggens klær som «kavaj», ikke som «kostym», som ville vært en korrekt betegnelse på den brunstripede dressen. Klærne til de øvrige innbrakte ble beskrevet som kostym, kavaj eller gångkläder.

Det bemerkes dessuten at «Selv om det legges til grunn at Støleggen hadde på seg denne dressen under sin flukt i Sverige i 1954, finner kommisjonen det usannsynlig at Støleggen bare skulle få fem like barnåler, og ingen andre, på forskjellige steder i dressen, som i tillegg var like barnålene fra juletreet i kjelleren i Skippergata».^[12]

Avføringsbeviset

Det ble funnet materiale som ble antatt å være avføring på åstedet og på Rigmor Johnsen. Det ble funnet materiale på Torgersens venstre turnsko, på en fyrstikkeske han hadde på seg og i hans venstre bukselomme, som av sakkyndige ble tolket slik at det var avføring. I 1958 ble det lagt til grunn at materialet funnet på Torgersen med stor grad av sikkerhet stammet fra åstedet/offeret. Aktoratet mente derfor at det var tungtveiende bevis for at Torgersen hadde vært på åstedet og derfor var gjerningsmann.

Ved den omfattende dokumentasjonen som ble fremlagt ved ankebehandlingen i 2006 konkluderte nye sakkyndige med at avføringen sannsynligvis stammet fra et dyr. De nye sakkyndige hadde ikke tilgang på opprinnelig bevismateriale, og baserte derfor sine konklusjoner på en evaluering av de opprinnelig sakkyndige sine rapporter. Dokumentasjonen i denne forbindelse konkluderte også med at avføringsbeviset kunne se ut til å være manipulert av påtalemyndigheten under rettsbehandlingen.

Gjenopptakelseskommisjonen fant ikke grunnlag for påstandene om at avføringsbeviset ble manipulert. Kommisjonen mente at rapporten fra de nye sakkyndige her bærer preg av spekulasjoner og av at tidligere skriftlige rapporter tolkes på en måte det ikke finnes rimelig grunnlag for.

Gjennoptakelseskommisjonen mente at det er uinteressant om avføringen er fra offeret eller fra et dyr. Det interessante er at det ble konstatert likhet mellom prøvene fra åsted og offer og fra Torgersen.

Påtalemyndigheten og de sakkyndiges rolle

Granskningskommisjonene som ble nedsatt etter såvel Liland-saken som Moen-saken konkluderte med at det var for nær binding mellom rettens sakkyndige og påtalemyndigheten, og at påtalemyndighetens sakkyndige burde anses som inhabile som sakkyndige under rettsbehandlingen.

I Torgersen-saken har senere sakkyndige med grunnlag i de samme fakta kommet til andre konklusjoner enn rettens sakkyndige i samtlige av aktoratets tekniske bevis.

Granskningskommisjonene i Liland-saken og Moen-saken konkluderte også med at politiet på et tidlig tidspunkt i etterforskningen hadde «funnet den skyldige», og konsentrert etterforskningen om å bevise at vedkommende var skyldig, uten nærmere undersøkelser eller vektlegging av forhold som kunne tale for vedkommendes uskyld.

I Torgersen-saken er det i ettertid dokumentert at flere tekniske spor ikke ble fremlagt for retten, fordi de ikke kunne knyttes til Torgersen. Dette fremgår konkret av statsadvokat Dorenfeldts redegjørelse for bevisene av 17. desember 1958:

Kriminallaboratoriet skriver ikke rapporter om negative undersøkelser i de mange tilfeller hvor et negativt resultat gjør hverken fra eller til.

I Torgersen-saken gjaldt dette bl.a. sammenligning av hår fra avdødes høyre kåpeerme (prøve 29a), sammenholdt med hårprøve fra Torgersen, samt funn av murpuss og annet smuss fra Torgersens antrekk, sammenholdt med funn på åstedet.

Torgersen hevder at han avga hårprøve i 1958, og i Eskelands avhandling «Bevisene i Torgersen-saken» er det sannsynliggjort at dette har skjedd. Gjenopptakelseskommisjonen mener imidlertid at det ikke er holdepunkter for at dette skjedde. Torgersen er imidlertid ikke villig til å avgi ny hårprøve til Gjenopptakelseskommisjonen fordi han mistenker at politiets hårprøver er identiske med dem han avga i 1958, og at man, i så fall, selvfølgelig vil få en «match» med de tidligere prøvene.

Torgersen hadde på seg bukser som var noe tilsmusset med murpuss ved arrestasjonen. I rapport av 4. februar 1958 uttaler en sakkyndig at det ble funnet overensstemmelse mellom murpuss med grå-grønn maling fra åstedet og murpuss på buksene til Torgersen. jf. rapporten fra Gjenopptakelseskommisjonen. I Eskelands rapport hevdes det imidlertid:

4. Skitt og støv

Kjelleren der Rigmor Johnsen ble funnet, delvis under et bål, var full av skitt og støv. Mye av dette må med nødvendighet ha griset til klærne da gjerningspersonen plasserte offeret i kjelleren og bygde bålet i en kjeller der takhøyden var 140 cm og der det ikke var elektrisk lys. Det gjelder særlig hvis gjerningspersonen hadde jakke og bukse med brede (1−2 cm) brune og hvite striper, slik Torgersen hadde, og hvis gjerningspersonen ikke hadde annen lyskilde enn fyrstikker, slik politiets drapsteori forutsetter. Torgersens klær, verken de han hadde på seg da han ifølge drapsteorien skal ha begått drapet (antrekk 1) eller de han hadde på seg da han skal ha kommet tilbake for å tenne på liket (antrekk 2), hadde spor av skitt og støv av en slik karakter som man måtte vente å finne dersom han hadde vært i kjelleren. Klærne som Torgersen hadde på seg da han ifølge politiets drapsteori skal ha begått drapet var ikke forsøkt rengjort på noen måte (se bl.a. kapittel 13 punkt 3.2). Herav følger: Fravær av skitt og støv på Torgersens klær (og sko) utelukker at Torgersen har vært i kjelleren.

Norske forskere og sakkyndige kritiserer rettssikkerheten

Den 18. juni 2006 skriver 10 forskere, som alle har kjennskap til bevisene i Torgersen-saken, brev til Gjenopptagelseskommisjonen med overskrift:

De tekniske bevisene i Torgersen-saken underbygger ikke at Torgersen er skyldig

Underskriverne er:

Per Brandtzæg, professor dr.philos.
Trond Eskeland, professor dr.med.
Per Holck, professor dr.med.
Morten Laane, professor dr.philos.
Rune Halvorsen Økland, professor dr.philos.
Ragnar Bye, professor dr.philos.
Per Flood, seniorforsker, dr.med.
Klaus Høiland, professor dr. philos.
Jon Ingulf Medbø, forsker dr. scient.
David Senn, professor DDS.

Etter Gjenopptakelskommisjonens behandling av Torgersen-saken skriver så professor dr.med. John Kjekshus ved Rikshospitalet den 9. juni 2008 brev til justisminister Knut Storberget, der det blir uttrykt meget sterk bekymring over rettssikkerheten i Norge. Brevet er medundertegnet av 279 norske forskere innen medisin og naturvitenskap.

Bokutgivelser

1973 Michael Grundt Spang, «Torgersen-saken», J.W.Cappelens forlag, 202 s. ISBN 82-02-02861-2
1973 Jens Bjørneboe, «Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker», Paperback, Pax Forlag A/S, 116 s. ISBN 82-530-0514-8
1999 Erling Moss og Camilla Juell Eide, «... aldri mer slippes løs», Pax Forlag A/S, 532 s. ISBN 82-530-2064-3
2013 Jan Tennøe, «Torgersensaken - Juks satt i system (1957-2013)», SpreDet Forlag, 374 s. ISBN 978-82-93277-09-5

Galleri

Politiets hustegning, Kilde: Polifoto
Politiets hustegning av avsatsen med markerte spor, Kilde: Polifoto
Skippergaten 6B - fra utsiden - Kilde: Polifoto
Kjellerlemmen ned til funnstedet, Kilde: Polifoto
Trappen fra hallen ned til portrommet, hvor politiet mente at drapet skjedde, Kilde: Polifoto
Portrommet, med døren ut til portrommet og kjellerlemmen til høyre, Kilde: Polifoto
Hall med trappeoppgang, Kilde: Polifoto
Trematerialer som ble funnet ved liket, Kilde: Polifoto
Avsatsen hvor drapet trolig skjedde - med blod og avføring, Kilde: Polifoto
Trappen under kjellerlemmen, Kilde: Polifoto
Torgersens spesielle bukse på drapsnatten er nr. 2 på bildet, Kilde: Polifoto
Torgersens frakk. Pilene indikerer små spor av blod, Kilde: Polifoto
Politiets konfrontasjon nr.2 - Torgersen er nr.3, Kilde: Polifoto