Richard Glücks

Richard Glücks (født 22. april 1889 i Odenkirchen ved Mönchengladbach, død 10. mai 1945 i Flensburg) var en tysk SS-general tilknyttet i Waffen-SS og kommandør av SS-Totenkopfverbände. Fra 1939 var han sjef for Inspektoratet for konsentrasjonsleirene som i 1942 kom til å inngå som avdeling D i Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt (WVHA), han var Theodor Eickes nestkommanderende. Han hadde en karriere i den ordinære tyske hæren frem til 1932.

Richard Glücks
Født		22. apr. 1889[1][2] Mönchengladbach
Død		Antagelig 10. mai 1945[1] (56 år) Flensburg[3]
Beskjeftigelse		Politiker, torturist
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[4]
Nasjonalitet		Tyskland
Medlem av		Schutzstaffel[4]
Utmerkelser		Det tyske kors i sølv
Richard Glücks på Commons

Glücks begikk trolig selvmord like etter Tysklands kapitulasjon.^[5] Glücks forsvant tilsynlatende etter krigen. Senere ble det sagt at han tok sitt eget liv ved marinens sykehus i Flensburg der han var til behandling etter et alliert bombeangrep. En annen teori er at han ble drept av en gruppe jøder som reiste rundt for å hevne massemordet på jøder (senere kjent som holocaust).^[6]

Liv og virke

Bakgrunn

Richard Glücks var sønn av den tidligere lærer og senere kjøpmann Johannes Leberecht Ludwig Glücks og hans hustru Wilhelmine Ida, født Mechelen.

Han tok folkeskolen i Düsseldorf og gikk så på gymnasiet i samme by, men avbrøt dette i 1907 for å gå i lære i foreldrenes forsikringsselskap og så arbeide der. Fra 1. oktober 1909 var Glücks ettåringsfrivillig i Klevesches Feldartillerie-Regiment Nr. 43 i Wesel. Så fulgte fra 1913 flese måneders utenlandsopphold i England og Argentina.

Første verdenskrig

Etter første verdenskrigs utbrudd vendte han i januar 1915 tilbake fra Buenos Aires til Tyskland, der han skulle kjempe som observasjonsoffiser og batterifører ved Vestfronten.^[7] For sin innsats ble han dekorert med Jernkorset av II. og I. klasse, og i 1934 med Ehrenkreuz für Frontkämpfer.

Mellomkrigstiden

Etter våpenstillstanden i Compiègne sluttet han seg til Freikorps Lichtschlag i Ruhrområdet.^[8] Deretter var han med i Reichswehr og var fra mars 1920 til juli 1926 forbindelsesoffiser for Heeresfriedenskommission overfor den interallierte militærkKontrollkommisjon. Som Oberleutnant gikk Glücks ut av aktiv tjeneste 31. juli 1926 og var deretter til utgangen av 1931 sivilansatt ved 6. Division med oppgaver under grensevernet.^[7]

Nasjonalsosialismen

Glücks ble medlem i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1930 og ble medlem i Schutzstaffel (SS) i 1932. I 1939 etterfulgte han Theodor Eicke som ansvarlig for myndigheten Inspektoratet for konsentrasjonsleirene som drev konsentrasjonsleirene. Hans nestkommanderende var Gerhard Maurer, hans adjutant August Harbaum. På Glücks' anvisning ble blant annet i januar 1940 en delegasjon sendt til småbyen Auschwitz for å sondere om området rundt velegnet til en ny konsentrasjonsleir, til det som skulle bli KZ og Vernichtungslager Auschwitz.^[8]

Han forble inspektorates sjef til da myndigheten i 1942 ble inkorporert i WVHA som Amtsgruppe D. Glücks deltok i innføringen av gasskamre og organiserte også en del av de medisinske eksperiment som ble utført på leirfanger.

Glücks nådde graden Gruppenführer i SS.

Etter andre verdenskrig

Kort etter Tysklands betingelsesløse kapitulasjon i mai 1945 begikk Glücks selvmord ved å bite over en cyankaliumampulle.^[9]

Referanser

1. Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Autorités BnF, BNF-ID 137486188^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936^{[Hentet fra Wikidata]}
5. Rawson, A. (2015). Auschwitz: The Nazi Solution. Pen and Sword.
6. Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge, s. 76.
7. Walter Naasner (Hrsg.): SS-Wirtschaft und SS-Verwaltung. Düsseldorf 1998, S. 332 f.
8. Ernst Piper] Richard Glücks. Der Mann, der Auschwitz verwaltete. In: Der Tagesspiegel. 26. Januar 2010.
9. «20 Nazis Who Committed Suicide by Cyanide Poisoning». HistoryCollection.com (på engelsk). 10. oktober 2018. Besøkt 8. desember 2020.

Litteratur

• Jan Erik Schulte: Zwangsarbeit und Vernichtung. Das Wirtschaftsimperium der SS. Oswald Pohl und das SS-Wirtschafts-Verwaltungshauptamt 1933–1945. Paderborn 2001, ISBN 3-506-78245-2.
• Walter Naasner (Hrsg.): SS-Wirtschaft und SS-Verwaltung: Das SS-Wirtschafts-Verwaltungshauptamt und die unter seiner Dienstaufsicht stehenden wirtschaftlichen Unternehmungen, Droste, Düsseldorf 1998, Reihe: Schriften des Bundesarchivs, 45a. ISBN 3-7700-1603-3
• Johannes Tuchel: Die Inspektion der Konzentrationslager 1938–1945. Das System des Terrors. Edition Hentrich, Berlin 1994, ISBN 3894681586
• Karin Orth: Das System der nationalsozialistischen Konzentrationslager. Eine politische Organisationsgeschichte. Hamburger Edition, 1999, ISBN 3930908522
• Dermot Bradley (Hrsg.), Andreas Schulz, Günter Wegmann: Die Generale der Waffen-SS und der Polizei. Die militärischen Werdegänge der Generale, sowie der Ärzte, Veterinäre, Intendanten, Richter und Ministerialbeamten im Generalsrang. Band 1: Abraham–Gutenberger. Biblio Verlag. Bissendorf 2003. ISBN 3-7648-2373-9. s. 393–398.
• Tredje riket från uppgång till fall: en uppslagsbok. Stockholm: Ersatz. 2008. s. 156. ISBN 978-91-88858-32-0.
• Das Personenlexikon zum Dritten Reich (på tyska). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 187. ISBN 978-3-596-16048-8.