dialog skrevet av den greske filosofen Platon From Wikipedia, the free encyclopedia
Staten (gresk: Πολιτεία, Politeia; latin: Res Publica) er Platons lengste og mest innflytelsesrike dialog. I verket disputerer Sokrates og hans samtalepartnere innenfor en rekke filosofiske områder, bl a etikk, metafysikk (ontologi), epistemologi og politisk filosofi. Første bok dateres av mange til et tidligere tidspunkt enn resten av verket. Sannsynligvis forelå verket som en helthet mellom 377 og 386 f Kr.
Raphaels Platon fra freskoen Den atenske skolen (1509).
Handlingen er lagt til Kefalos' hus i Pireus, Athens havneby, omkring år 410 f Kr. Dialogen gjenfortelles av Sokrates til blant andre Timaios, Hermokrates og Kritias, dagen etter at den fant sted. Deltakerne i dialogen er:
Det er tre stumme karakterer: Lysias og Euthydemos, sønner av Kefalos, og Nikeratos.
Verket er delt inn i ti bøker da det opprinnelig var skrevet på ti skriftruller. En så omfattende dialog som Staten kan imidlertid, ut fra dramatiske og tematiske hensyn, deles inn på flere måter. En inndeling er nødvendigvis uløselig knyttet til en tolkning. Fra den engelske versjonen av denne artikkelen kommer tre gode eksempler fra den engelske filosofitradisjonen:
En klassisk tolkingsmodell
Francis Cornford, Kurt Hildebrandt og Eric Voegelin inndeling er mye brukt:
Prolog
I.1 327a—328b. Ferden til Pireus
I.2—I.5. 328b—331d. Kefalos. De eldres rettferdighet
I.6—1.9. 331e—336a. Polemarchos. De middelaldrendes rettferdighet
II.1—II.10. 357a—369b. Spørsmålet: Er rettferdighet bedre enn urettferdighet?
Del I: Statens grunnleggelse og orden
II.11—II.16. 369b—376e. Statens grunnleggelse
II.1—III.18. 376e—412b. Forsvarernes utdannelse
III.I9—IV.5. 412b—427c. Statens grunnlov
IV.6—IV.I9. 427c—445e. Rettferdighet i Staten
Del II: Idéens utforming
V.1—V.i6. 449a—471c. Samfunnets og innbyggernes enhet
V.17—VI.I4- 471c—502c. Filosofenes styre
VI.19—VII.5. 502c—521c. Agathons (det godes) idé
VII.6—VII.18. 521c—541b. Filosofenes utdannelse
Del III: Statens forfall
VIII.1—VIII.5. 543a—550c. Timokrati
VIII.6—VIII.9. 550c—555b. Oligarki
VIII.10—VIII.13. 555b—562a. Demokrati
VIII.I4—IX-3. 562a—576b. Tyranni
Konklusjon
IX-4—IX.13. 576b—592b Svar: Rettferdighet er bedre enn urettferdighet
Epilog
X.1—X.8. 595a—608b. Avvisning av etterliknende kunst
X-9—X.11. 608c—612a. Sjelens udødelighet
X. 12 612a—613e. Rettferdighetens belønning i livet
X.I3—X,16. 613e—631d. Dommen over de døde
Byens forbilde eller paradigme - det godes (Agathons) idé - har for Platon et mangfold av virkeliggjørelser i tid og rom. Idéen må virkeliggjøres av de som har sett det gode og gjennom synet utviklet et balansert indre. Det er derfor Platon behandler filosofenes styre og synet av det gode i den mest sentrale delen av Staten - del II, 2-3. I denne delen utvikler han sin berømte idélære, som belyses gjennom huleliknelsen.
Før og etter denne sentral delen drøfter Platon hvilke muligheter som finnes til å sikre en velordnet stat. Del II, 1 behandler ekteskapet, fellesskapet, goder for forsvarerne og begrensninger mot krig mellom hellenske stater. Det har ukorrekt blitt beskrevet som en kommunistisk utopi, et ord som ikke engang fantes på klassisk gresk. Del II, 4 behandler den filosofiske utdannelsen til herskerne som skal bevare orden.
Den sentrale del II, virkeliggjørelsen av idéen, foregås av byggingen av en stats økonomiske og sosiale system i del I; og følges av en analyse i del III, av forfallet gjennom hvilket den rette orden må passere. De tre delene utgjør hovedtyngden av dialogen, med deres drøftelse av paradigmet, dets virkeliggjørelse, dets fødsel og forfall.
Hoveddelen rammes inn av en introduksjon og en konklusjon. Diskusjonen av den rette orden ble foranlediget av et spørsmål om hvorvidt rettferdighet er bedre enn urettferdighet, eller hvorvidt det vil gå en urettferdig mann bedre enn en rettferdig. Spørsmålet balanseres av et konkluderende svar om at rettferdighet er å foretrekke fremfor urettferdighet.
Hoveddelen av dialogen, sammen med dens introduksjon og konklusjon, rammes til slutt inn av prologen i bok I og epilogen i bok X. Prologen er en kort dialog i seg selv og fremstiller de vanlige meningene om rettferdighet. Epilogen er ikke grunnlagt på fornuft, men på tro. Den beskriver de nye kunstarter og sjelens udødelighet.
Bok I-V: Utopia-delen, som fremstiller det ideelle samfunn, starter med et forsøk på å definere rettferdighet
Bok VI-VII: Da filosofer blir sett som de ideelle herskere av en slik stat, denne delen konsentrerer om å definere hva en filosof er
Bok VIII-X: diskuterer flere praktiske styresett, deres fordeler og ulemper.
Strauss' og Blooms «esoteriske» tolkningsmodell
Den tyskfødte amerikanske politiske teoretiker Leo Strauss ser en firedelt struktur i dialogen: Han ser på hele dialogen som et skuespill spilt ut mellom bestemte karakterer, hver med sine særegne meninger og nivåer av virkelighetsforståelse. 'Rettferdighetens By' er intet annet enn en allegori til bruk som tankeeksperiment for Platons elever.
Bok I: Sokrates blir drevet med makt til Kefalos' hjem. Tre definisjoner av rettferdighet presenteres, veies og finnes for lette.
Bok II-V: Sokrates utfordres av Glaukon og Adeimantos til å bevise hvorfor et fullkomment rettferdig menneske, som blir sett på av hele verden som urettferdig, er lykkeligere enn et helt igjennom urettferdig menneske, som er urettferdig i all hemmelighet og blir ansett av hele verden som rettferdig. Denne utfordringen er drivkraften bak dialogen. Sokrates tar utgangspunkt i definisjonen av rettferdighet, går en omvei rundt problemstillingen og svarer til slutt på spørsmålet om et rettferdig livs indre verdi.
Bok V-VI: «Rettferdighetens By» konstrueres nå fra de tidligere bøkene, og møter tre bølger av kritikk. Ifølge Leo Strauss og hans elev Allan Bloom er de: Kommunisme, kommunisme av kvinner og barn, filosofenes styre. «Rettferdighetens By» står og faller med disse komplikasjonene.
Bok VII-X: Sokrates har «unnsluppet» sine kidnappere, da han har overbevist dem, i det minste for et øyeblikk, at et rettferdig menneske er et lykkelig menneske. Han bruker deretter mye tid på å underbygge fordommene deres. Han setter frem et rasjonale for politisk nedgang, og han avslutter dialogen med å fortelle en myte, Myten om Er eller hvermann. Denne myten fungerer som en trøst for ikke-filosofer som frykter døden.
Staten er den mest omfattende av Platons tidlige og midtre dialoger. Tre årer av argumenter flettes sammen til et artistisk hele: Den etiske og politiske, den estetiske og mystiske, og den metafysiske. Andre store dialoger som hører til denne perioden vier større oppmerksomhet til en av disse tre tankeretninger: Faidon til det metafysiske tema; Protagoras og Gorgias til det etiske og politiske; Symposion og Faidros til det estetiske. Dette er imidlertid en forenklet modell da Platons dialoger aldri begrenser seg til et enkelt filosofisk område eller tema.
