From Wikipedia, the free encyclopedia
Lysias (gresk: Λυσίας; født ca. 445 f.Kr., død ca. 380 f.Kr.) var en advokat og logograf (taleskriver) i antikkens Hellas, og bidro til retorikkens utvikling. Han var en av ti attiske oratorer som ble inkludert i Den aleksandrinske kanon, satt sammen av Aristofanes fra Bysants og Aristarkhos fra Samothrake på 200-tallet f.Kr.
I henhold til Dionysios fra Halikarnassos og forfatteren av et verk tilskrevet Plutark, var Lysias født i 459 f.Kr. i Siracusa på Sicilia, noe som er på linje med tradisjonen at Lysias nådde, eller passerte, 80 år. Denne datoen var åpenbart oppnådd ved å beregne bakover fra grunnleggelsen av den greske kolonien Thurioi (444 f.Kr.), ettersom det var en tradisjon at Lysias hadde gått der i en alder av femten år. Moderne historikere har generelt plassert hans fødsel senere til ca. 445 f.Kr. og plassert reisen til Thurioi til rundt 430 f.Kr.[1][2]
Hans far Kephalos var en innfødt av greske Siracusa, og på invitasjon fra Perikles hadde bosatt seg i Athen. Åpningsscenen til Platons Staten er satt i huset til hans eldste sønn filosofen Polemarkhos i Pireus. Tonen i bildet stadfester inntrykket av at den sicilianske familien var velkjent for Platon, og at deres hus må ha vært de mest gjestmilde for en slik samling. I tillegg åpner Platons dialog Faidros med at Faidros kommer fra en samtale med Lysias i huset til Epikrates av Athen: han møter Sokrates som han vil lese og diskutere den talen til Lysias som han har hørt.[3]
Ved den nye kolonien Thurioi ved Tarantobukta i Italia kan gutten ha sett Herodot, da en mann midt i livet, og et vennskap kan ha oppstått mellom dem til tross for aldersforskjellen. Det er sagt det var her Lysias begynte sine studier i retorikk — uten tvil under en mester fra muligens den sicilianske skole, og ifølge tradisjonen under Tisias,[4] en elev av Korax fra Siracusa, hvis navn er knyttet til de første forsøkene å formulere retorikk som en kunstart eller fag.[5] I tiden 415- til 413 f.Kr. gikk den athensk ekspedisjon til Sicilia under Peloponneskrigen. Etter en umiddelbar suksess, ble ekspedisjonen til å bli en absolutt katastrofe for de athenske styrkene. Athens harde nederlag fikk også konsekvenser for de som var allierte eller sympatisk innstilt til bystaten, og i Thurioi ble Lysias og hans eldre bror Polemarkhos, med tre hundre andre, ble anklaget og fordrevet fra byen. De bosatte seg i Athen i 412 f.Kr.
Lysias var som Polemarkhos var rike etter å ha arvet eiendom fra deres far. Det faktum at de eide hus og eiendom viser at de ble klassifisert som isoteleis (ἰσοτελεῖς), det vil si at de ikke var borgere av Athen, men betalte samme skatt som borgere, og var unntatt fra den særlige skatt (μετοίκιον) som utenlandske bosatte betalte. Polemarkhos hadde et hus i selve Athen mens Lysias tok et i Piraeus som var nær deres skjoldfabrikk som sysselsatte 120 håndverkere (slaver).
I 404 f.Kr. ble de 30 tyranner etablert i Athen under beskyttelse av en garnison fra Sparta. Et av deres tidligste grep var angrep på rike bosatte utlendinger, métoikos, metoikere, som ble oppfattet som misfornøyde med det nye styre. Lysias og Polemarkhos var på en liste over ti stykker som var utpekt som de første ofrene. Polemarkhos ble arrestert og tvunget til å drikke gift fra selsnepe. Lysias lyktes så vidt å rømme ved hjelp av en stor bestikkelse. Han slapp ut bakdøren i det hus han ble holdt fanget og tok en båt til Megara. Det synes som ham ga store tjenester til andre flyktninger under diktaturet i Athen, og i 403 f.Kr. foreslo Thrasybulos, athensk strategos, at disse tjeneste skulle bli anerkjent som overdragelse av borgerskap. Bulen (βουλή, bulḗ), borgerrådet, var imidlertid ennå ikke opprettet, og forslaget kunne således ikke bli introdusert til ekklesia, den demokratiske folkeforsamlingen.
De politiske fraksjoner som sto mot hverandre i Athen kan beskrives som «oligarkiske» (tilhengere av fåmannsvelde) og «demokratiske» (tilhengere av folkestyre), og politikk beskrevet av Lysias mente at «intet menneskelige vesen er ved sin natur oligarkisk eller demokratisk, men hvilken enn konstitusjon som gir fordeler til enkeltindivid er det som han vil like å se etablert». Dette avsnittet antyder at uansett hvilken ideologi en person velger å støtte er den ikke basert på hans indre overbevisning eller prinsipper. To av hovedbegrepene i athensk politikk var folkelig deltagelse og kollektivt styre. Hver mannlig athensk borger, uansett fødsel, yrke, og med noen få unntak, økonomisk status, hadde rett til utøve makt som myndighetsperson eller rådsmedlem, og aktivt delta i beslutningsprosessene i rådet om han hadde eller ikke hadde noen offisiell posisjon. Valg var basert på likhetsprinsippet — «en mann, en stemme» — og ettersom athenerne var et direktedemokrati, var resultatet av valg uforutsigbart.[6][7]
I løpet av hans senere år synes Lysias, antagelig relativt fattig grunnet tyrannenes griskhet og egen sjenerøsitet, å ha arbeidet hardt i en ny profesjon som logograf (taleskriver) som ble benyttet i rettssaker. Da han ikke var athensk medborger kunne han ikke selv delta i domstolen. Man antar at hans interesse for retorikk begynte via sofistene som besøkte hans fars hjem da han var tenåring. Gjennom hans studier av retorikk på Sicilia ble han selv en mester taleskriving, i henhold til Tisias.[4] I Athen kunne hans oppdragsgivere variere, men først og fremst skrev han juridiske taler som senere ble framført for en domstol. 34 av hans taler er bevarte, men er likevel kun en liten andel. Tre av dem har blitt videreført av Dionysios fra Halikarnassos.[8] Fra 403 og til 380 f.Kr. må han arbeidet ustoppelig. Hva som er kjent om hans personlig liv i disse årene er magert. I 403 f.Kr. kom han fram som anklager av Eratosthenes,[9] den ene av de tretti tyrannene. Det var hans eneste direkte kontakt med politikken i Athen. Fortellingen at han skrev et forsvar for Sokrates som denne avslo å benytte, er antagelig oppstått fra en forveksling. Flere år etter Sokrates' død skrev sofisten Polykrates (ca. 440-370 f.Kr.) et anklageskrift mot Sokrates som Lysias svarte på.[10]
En mer autentisk tradisjon representerer Lysias for å ha talt i hans egen olympiakos [11] ved de olympiske leker i 388 f.Kr. som tyrannen Dionysios I av Syrakus hadde sent et storslått opplegg med telt dekorert med gull og tyrannens rikdom fargerikt vist fram ved antallet stridsvogner han stilte opp. Lysias løftet sin stemme for å fordømme Dionysios som, nest etter persiske Artaxerxes, som den verste fiende av Hellas.[12][13] Det seneste arbeidet til Lysias som kan dateres, et fragment av talen For Ferenikos, tilhører 381 eller 380 f.Kr. Han døde antagelig i eller kort etter 380 f.Kr.
Lysias viser litterær takt, humor, og en smidighet i å innordne seg andres personlighet, og han er berømt for å benytte sin dyktighet i å skjule sin ferdighet. Det er opplagt ønskelig at en tale skrevet for en kunde skal være egnet dennes alder, posisjon og omstendigheter. Lysias var dyktig til å gjøre denne tilpasningen særlig kunstferdig. I kontrast til hans forgjenger Antifons bestrebelse på majestetisk ettertrykk, er Lysias' språk skrevet for å flyte med letthet og uten patos. I henhold til sin elev (og nære tilhenger i mange aspekter), Isaios, var dennes stil mer bevisst framvisning av kunstnerisk dyktighet og mer stengt logisk oppbygd argumentasjon.[14][15] Han skilte seg også fra den kraftfulle veltalenheten til Demosthenes.
Hans disposisjon over sine emner er alltid enkle. Talen har vanligvis fire deler: innledning (προοίμιον), fortelling om fakta (διήγησις), bevis (πίστεις), som kan enten være eksterne, som ved vitner, eller interne, avledet fra argumenter basert på fakta, og til sist konklusjonen (ἐπίλογος). Det var i innledningen og faktafortellingen hvor Lysias er sett på som sitt beste. I hans største bevarte tale, Mot Eratosthenes, og dessuten i den fragmentariske Olympiakos, har han patos og ild, men disse var ikke karakteristiske kvaliteter i hans verker. I Ciceros bedømmelsem [16] var Demosthenes særlig fremragende ved sin kraft (vis); Aiskhines ved sin resonans (sonitus); Hypereides ved skarpsindighet (acumen); Isokrates ved ynde eller mildhet (suavitas); og det særpreg han tilskrev til Lysias var nøyaktighet (subtilitas),[17] en attisk spissfindighet, og som han sier andre steder,[18] er ofte knyttet til en beundringsverdig styrke (lacerti).
Foruten å være en dyktig juridisk taleskriver, var han den som lå bak det som kalles for Lysias' prinsipp. Dette skal ha oppstått da han skrev en forsvarstale til en mann, som etter at han hadde mottatt den og lest igjennom den flere ganger, beklaget han seg over at den virket beundringsverdig nok, men ved følgende gjennomlesninger virket flat og manglet troverdighet. Lysias skal da ha lent seg tilbake i stolen og svart den andre beroligende: «Ganske riktig, men har du tenkt å framføre den flere ganger for dommerne?» Lysias' prinsipp innebar at en tale bør være argumenterende og overbevisende ved første framføring, og ikke være en tale som legges fram i skrift eller for analyse.[19] Det er talens hermeneutikk, og det hermeneutiske grunnsyn er forenklet sagt at man skal alltid forstå og fortolke en tale i lyset av den konkrete situasjon den er skrevet i og til. Samtidig understrekes det at fortolkeren selv er begrenset av sin egen forståelse- og begrepsverden.[20]
For den greske talekunsten kom Lysias med to særskilte bidrag, som senere ble overført til den klassiske retorikkteorien. Lysias' tale skal skrives med en klarhet hvor troverdigheten og karakterens innflytelse øker til tross for usmykket språk. Lysias skal ha anvendt en enkelhet, eleganse og gjennomtenkt ordvalg i hvert objekt. Han skal ha tilpasset sine taler etter taleren og skal ha hatt en egen evne å oppnå det.
Hans andre bidrag var hans evne til formidle pathos-argumentasjon da hans taler framkalte medmenneskelig følelser hos lytteren, skapte forståelse og påvirket omgivelsene. Lysias framførte menneskelige karakterer tydelig hvor framhevet ulike personlighetstyper og deres svakheter. Ved hjelp av dette ble lytteren påvirket og han kunne argumentere videre om hvor viktig dyder var og opprettholde deres generelle verdi hos menneskene. Det hadde stor betydning i en rettssal hvor det var meget viktig formidle sin uskyld.[21]
Lysias påvirket ikke bare gresk retorikk og veltalenhet, men også all senere gresk prosa ved å vise hvor perfekt eleganse kunne bli forbundet med eleganse. Her, i hans kunstneriske bruk av kjent talemåte, kan rimeligvis bli kalt for en Evripides av attisk gresk prosa. Hans stil har også interesse for dagens lesere, utover over av være en del av retorikkens historie, ved den også benytter seg av levende scener fra hverdagslivets Athen i antikken.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
