Rehabilitering (Sovjetunionen)
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Rehabilitering (russisk: реабилитация, reabilitatsiya/reabilitacija) var et begrep som ble benyttet i kontekst av det tidligere Sovjetunionen, og tidligere sovjetiske stater. Etter Josef Stalins død i 1953 begynte de sovjetiske myndighetene politisk og sosial gjeninnsettelse eller politisk rehabilitering av personer som hadde blitt undertrykt eller kriminelt anklaget uten grunnlag. Prosessen restaurerte personer til en juridisk tilstand av frifinnelse. I mange tilfeller var rehabiliteringen posthum da tusenvis av ofre ble henrettet eller døde i arbeidsleirer.
Myndighetene rehabiliterte også flere minoritetsgrupper som den forflyttet og relokalisert under Stalin, og lot dem reise tilbake til deres tidligere områder og i en del tilfeller gjeninnførte deres selvstyre i disse regionene.
Sovjetmyndighetene begynte å gi masseamnesti til ofre av sovjetisk undertrykkelse etter Stalins død. I 1953 førte dette ikke til noen form for frikjennelse. Myndighetene ga amnesti til fanger og internerte i fjerne strøk uten noen rett til å vende tilbake til der de kom fra.
Amnestiet ble først gitt til de som hadde blitt dømt til straff av minst fem år og hadde blitt forfulgt grunnet ikkepolitiske artikler i henhold til den sovjetiske kriminallov, eksempelvis barn av de undertrykte av politiske grunner som ofte ble anklaget for «antisosial elementer» og lignende, tilsvarende prostituerte. I 1954 begynte myndighetene å sette fri mange politiske fanger fra arbeidsleirer (Gulag).
I 1956 fordømte Nikita Khrusjtsjov, den gang i posisjonen som generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, stalinismen i sin berømte tale Om personkulten og dens konsekvenser. Etterpå begynte myndighetene å løslate politiske fanger med rehabilitering og lot dem reise til sin hjem og gjenopprette sine liv.
Flere nasjonalitetsgrupper hadde blitt deportert til Sibir, Kasakhstan, og Sentral-Asia. Disse ble også rehabilitert på slutten av 1950-tallet. Myndighetene tillot mange av disse til å reise tilbake til sine tidligere hjemland og gjenopprette sine tidligere selvstyrte regioner. Volgatyskere og krim-tatarer fikk derimot ikke gjenopprettet sin områder.[3][4][5]
I mange tilfeller ble personer løslatt med frasen «grunnet mangel på kriminell sak» og «basert på tidligere utilgjengelig informasjon». En del ble løslatt «grunnet mangelen på bevis av skyld». Mange rehabiliteringer skjedde posthumt da tusenvis hadde blitt henrettet av Stalins regjering eller hadde død grunnet de harde forholdene i arbeidsleirene. Mange enkeltpersoner fikk amnesti, men ikke rehabilitering (særskilt de som hadde blitt dømt for «tilhøre trotskistisk opposisjon»).
En annen bølge av rehabilitering skjedde rundt 1986 med den sovjetiske politikken Perestroika. Personer som ble undertrykt utenfor loven ble uten videre rehabilitert. Også sovjetisk sivil og militær rett fortsatte å rehabilitere ofre for Stalins overgrep (posthumt), foruten også folk som hadde blitt undertrykt etter Stalin. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 fortsatte denne tendensen i mange tidligere sovjetiske stater.
Både den moderne russiske føderasjon og Ukraina[6] har vedtatt lover «Om rehabilitering av ofre for politisk forfølgelse» som har gitt grunnlaget for fortsatt poststalinistisk rehabilitering av ofre.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
