Qingtan

Qingtan (kinesisk: 清谈 / 清谈 , W.-G.: Ch'ing-t'an, «ren konversasjon»), også kalt qingyan (清 言), var en taoistisk strømning i tiden for Wei- og Jindynastiene (220-420) og under Norddynastiene.

Ruan Ji, en av representantene for den ukonvensjonelle levemåten som kjennetegnet qingtankulturen

Qingtan sanmenlignes ofte med den japanske zens bruk av koan.

Qinqtan tok sikte på høflig ren konversasjon om metafysikk, filosofi og personligheter. Foreteelsen var særlig populær i Den sørlige hovedstad mot slutten av Han, De stridende stater og De tre riker (Wei, Shu-han, Wu). Den fremste av slike diskusjonsgrupper, i sentrum av læren om den filosofiske taoismen – især av Laozi (Daodejing) og Zhuangzi – , var «De syv vise i bambuslunden». Til Qingtan-foretredere regnes blant andre Han Yan (何晏), Wang Bi (王弼), Xiahou Xuan (夏侯玄), Wang Yan (王衍) og Guo Xiang (郭象).

Eksterne lenker

• The voices of Wei-Jin scholars: A study of 'qingtan'^{[død lenke]}
• qingtan, or ch’ing-t’an, or pure conversation (Kinesisk filosofi i Encyclopædia Britannica)
• Vom traditionellen China zum modernen Taiwan
• Ch'ing-t’an