En pilum (latin, flertal pila) er en type kastespyd som ble utviklet og brukt i Romerriket. I motsetning til andre kastespyd hadde pilum en pyramideformet odd med en lang hals av jern som utgjorde opp mot en tredel av våpenets lengde. Våpenet ble brukt som lanse i nærstrid, men hovedfunksjonen var som kastespyd. Romerske legionærer kastet en skur av pila i samlet ildgiving mot fienden før de angrep med trukne sverd.[1] I senromerriket ble det også brukt en kortere kastepil, kalt plumbata.
Tidlig i den romerske republikken brukte soldatene vanlige spyd etter gresk modell, kalt hasta. Ved utviklingen av de mer fleksible manipel-formasjonene dukket det spesialiserte kastespydet opp. Bakgrunnen var trolig en serie ydmykende nederlag under Samnitterkrigene, der lette samnitter med kastespyd slo de tunge romerske falanksene i gresk stil. Pila ble brukt spesielt effektivt av romerne mot greske falanksformasjoner under slaget ved Pydna i 148 f.Kr.[2]
Under den sene republikken ble de romerske legionene mer standardisert, og under Gaius Marius ble hæren omstrukturert til kohortsystemet og alle legionærer utstyrt med to pila, en lett og en tung. Den tyngre pilumen hadde gjerne et blylodd bak spissen for å gi ekstra vekt. Cæsar bemerket at en skur av pila var effektiv for å bryte opp selv fiendtlige kavaleriangrep under borgerkrigen i 49 f.Kr.[2] Pilum fortsatte å være det standariserte våpenet gjennom resten av republikken og inn i Imperiet, og viser for eksempel på Trajansøylen fra år 113.[3]
Pila ble brukt gjennom hele 200-tallet og inn på 300-tallet, og står nevnt i Vegitius' De Re Militari fra slutten av 300-tallet.[4] Vegitius' beskrivelse skiller seg også noe fra de tidligere pila med lang jernhals. På hans tid bar legionærene et enkelt kombinert kaste- og stikkspyd med mothaker og kort shank, kalt et spikulum, eller flere tunge kastepiler kalt plumbatae.[5]
Pilumens fremste kjennetegn var den lange odden av jern, men en lite, pyramideformet spiss og en lang shank. Shanken var ikke herdet, slik at den vilel bøye seg når spydet traff fienden eller bakken. Dette gjorde det vanskelig å trekke spydet ut av skjold, og hindret fienden i å kunne plukke dem opp og kaste dem tilbake. Den lille, tynne spissen gav spydene god gjennomslagskraft, og ifølge Vegitius kunne de trenge gjennom rustninger.[4] Selve odden var omkring 60 cm lang, og endte bakerst i en tange som var festet til skaftet.
Odden var festet til et treskaft av litt over halvannen meters lengde med to nagler som gikk gjennom tangen. Treskaftet hadde en fortykning øverst som odden var festet i. Noen pila hadde en av naglene erstatte av et trenagle som skulle brekke ved anslag, som en ekstra forsikring om at spydet ikke skulle kunne brukes av motstanderen. Hele spydet var omtrent 2 meter langt. Det fantes både lette pila uten fortykning og med dølle i stedet for tange, samt ekstra tunge pila med et rundt blylodd bakert på odden eller bak fortykkelsen på skaftet.[6]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
