Dovendyr og maurslukere

Dovendyr og maurslukere
	Nomenklatur
	Pilosa; Flower, 1883
	Populærnavn
	dovendyr og maurslukere
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Overorden	Gomlere
	Økologi
Antall arter:	16
Habitat:	terrestrisk og trelevende
Utbredelse:	Amerika
	Inndelt i
	se #Inndeling!;

Dovendyr og maurslukere (Pilosa) er en orden i gruppen gomlere (Xenarthra), som består av to ordener. Den andre er beltedyr (Cingulata). Videre består Pilosa av to underordner: dovendyr (Folivora) og maurslukere (Vermilingua).

Quick Facts Rike, Rekke ...

Close

Artene er enten insektetere eller planteetere og lever kun i Mellom-Amerika og/eller Sør-Amerika. De har relativt små hjerner og alle mangler fortenner. Den eksterne strukturen av cerebrum indikerer at beltedyrene er den mest originale gruppen av gomlere, fulgt av dovendyrene, og til slutt maurslukerne, som derav har den mest utviklede hjernen blant dem. De fleste artene mangler dessuten, eller har lite utviklede jeksler, som eventuelt mangler emalje og har åpen rot om de har noen. Det betyr i så fall at disse tennene vokser gjennom hele livet. Noen arter, som maurslukere, mangler helt tenner. Alle artene har lavt stoffskifte og lave kroppstemperaturer (i snitt cirka 34 ℃), noe som begrenser den geografiske utbredelse til varmere strøk. I dag finner man dem i Kansas og Missouri (USA) i sin nordligste utbredelse og i Patagonia (Argentina) i sin sørligste utbredelse.^[1]

Beltedyr, dovendyr og maurslukere splittet trolig lag alt for mer enn 75–80 millioner år siden. Analyser har fastslått at artene i de tre gruppene er like forskjellige fra hverandre som rovpattedyr, flaggermus og primater er. I dag regnes Pilosa som ei eksklusiv gruppe i Amerika, men fossile beviser indikerer at de en gang i tiden også trolig fantes i Europa, kanskje også i Asia. I kritt kan denne gruppen ha hatt en kosmopolitisk utbredelse, men den ble på et tidspunkt begrenset til Sør-Amerika. Gruppa hadde også større biologisk mangfold en gang i tiden, og de fossile bevisene antyder at mangfoldet kan ha vært ti ganger større enn i dag.^[1]